Svalbard viste seg fra sitt vakreste en deilig søndag i begynnelsen av juli. Det var skyfri himmel og nesten ikke vind. Min sønn, Birk, og jeg bestemte oss derfor for å ta turen til Sakrofagen og den berømte Trollsteinen. Kanskje Svalbards mest populære tur.
Vi startet fra Nybyen, krysset elva fra Larsbreen og fortsatte ganske bratt opp mot Sakrofagen. Det var morene og løsmasser hele veien, men mellom de harde steinen var det små blomster som klorte seg fast.
Sakrofagen
Etter noen timers gange var vi på toppen av Sakrofagen. Der kunne vi nyte synet av Longyearbyen i fugleperspektiv og de fantastiske fjellene i området.
Larsbreen
Fra Sakrofagen krysset vi Larsbreen over den bratteste delen av breen.
Etter Larsbreen gikk vi bratt opp en skråning med finkornet sand. Det svidde godt i lårene, og sola steikte i nakken mens vi kjempa oss opp steg for steg.
Trollstein 851 moh
Etter den harde økta i sanddyne var vi endelig oppe på toppe, og kunne enda en gang nye synet av Svalbards fantastisk natur mens vi spiste en vel fortjent lunsj.
Etter en lang lunsj på toppen var det god fart nedover. Over breen var det bløtt og mye vann, men vi kom oss greit ned. Kjempe fin tur som anbefales for de som er så heldige å få muligheten.
Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.
Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.
Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.
Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.
Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.
Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.
Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.
Reinrose
Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.
Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.
Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.
Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..
På Helgelandskysten i Nordland ligger fjellrekken De Syv Søstre – et spektakulært turmål for både erfarne fjellfolk og eventyrlystne turgåere. Å gå alle de syv toppene på én og samme tur er blitt en populær utfordring, selv om ruta er krevende, 26 kilometer lang og med hele 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men følelsen av mestring når man står på den siste toppen er ubeskrivelig.
De fleste velger å fordele toppene over flere turer – og det er minst like flott. Uansett hvordan man velger å gjøre det, venter store naturopplevelser og storslått utsikt.
Rana og omeng Turlag (tidl. Poalrsirkelen Turlag) arrangerte tur over De Syv Søstre flere år på rad. Hver gang fylles turen opp av ivrige deltakere med ulik erfaring og fysisk form, men med ett felles mål: å klare alle toppene på én dag.
I begynnelsen av juli i 2020 startet vi kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910 moh), den sørligste toppen. Været var strålende – sol og litt vind – og stemningen var god blant de 11 deltakerne og 3 turlederne. Oppstigningen til Breitinden var bratt og krevende, men alle kom seg opp med både pust og humør i behold.
Breitinden
Fra Breitinden går det bratt ned før man starter stigningen til Kvasstinden (1010 moh). Vi hadde ventet mye snø i dette partiet, men overraskende nok var det mindre enn noen gang – selv om det lå mer snø andre steder langs ruta enn vi tidligere hadde opplevd.
På Kvasstinden la vi igjen sekkene og tok turen opp og ned uten ekstra vekt. Tåka kom og gikk, så besøket på toppen ble kort. Tilbake ved sekkene begynte beina å bli stive og magen tom, men etter en god lunsj gikk turen videre mot Tvillingene (945 og 980 moh).
Tvillingen
Da vi nådde Tvillingene var klokka blitt 17.00. Flere begynte å kjenne på både slit og metthet, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og én turleder å gå ned. Resten av gruppa fortsatte.
Skjæringen
Med en mindre gruppe og kald vind i ryggen økte tempoet betraktelig. Vi brukte ikke mange minuttene på toppen av Skjæringen før vi satte kursen mot Grytfoten. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt over øyer og skjær langs Helgelandskysten – et landskap som virkelig tar pusten fra deg.
Grytfoten
Da vi kom til Botnenkrona hadde vi tatt de tre siste søstrene i et imponerende tempo. Ned gikk det litt tyngre, men vi nådde frem til midnatt og brukte totalt 16 timer på turen.
Helgelandskysten og De Syv Søstre leverte – og det må oppleves. Naturen, fellesskapet og den fysiske utfordringen gjør dette til en tur man aldri glemmer. Enten du går én topp eller alle, er det verdt hvert steg.
Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.
For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.
Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen.
Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.
Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.
Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.
På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!
Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre.
Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.
Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.
På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.
Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.
Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.
Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.
Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.
Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.
Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.
Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.
Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.
Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.
Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.
Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.
Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.
Veten i Dalsgrenda er én av mange topper med det navnet. Ordet «vet» eller «varde» har røtter over 1000 år tilbake i tid, og ble brukt som varslingssystem i ufredstider. Allerede på 900-tallet tente man ildvarder på høye fjelltopper – veter – som kunne sees fra fjell til fjell. På den måten kunne man raskt varsle om fare. Fra Veten i Dalsgrenda kan man for eksempel se Veten på Hemneshalvøya.
Jeg går ofte tur til «min» Veten – en tur jeg kan starte rett fra huset mitt. Noen gangene går jeg bare til Tindan, den første toppen etter at man har passert skoggrensa. Tindan ligger på 451 moh, mens Veten er 707 moh.
For de som ikke bor på Stien, er det mulig å parkere ved parkeringsplassen nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten. Alternativt kan man gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.
Allerede etter noen hundre meter møter man en fin benk – laget av en sambygding som syntes vi trengte et sted å hvile. Det går bratt oppover, men når man passerer skoggrensa, blir man belønnet med flott utsikt – i hvert fall når det ikke er tåke.
Denne dagen lå tåka tett, men vi fant postkassen med turboka ved Tindan.
Fra Tindan og opp til Veten går man stort sett på berg. Det er fint å gå når det er tørt, men når det regner eller er is, anbefaler jeg ikke denne ruta for de som ikke har vært der før. Berget blir glatt, og det er lite som holder igjen om man skulle skli – særlig det siste stykket før toppen.
Likevel kom jeg og hundene oss helt opp på Veten denne dagen – til tross for regn og vind. Og jammen lettet ikke tåka akkurat nok til at vi fikk et glimt av den vakre bygda nedenfor. 😊
En helg i oktober våknet vi til nydelig høstvær, og bestemte oss for at dagen var perfekt for en tur til Tortenviktinden (1027 moh). Toppen er en del av Pollatindan og ligger i Lurøy, på grensen til Rana kommune.
Vi fulgte Kystriksveien (RV17) til Flostrand i Sjona, hvor vi vanligvis parkerer ved grendahuset når vi går denne turen om vinteren. Denne gangen kjørte vi litt lenger og svingte av like før Tortenvika. Her finnes en stor rasteplass og en merket sti opp til Tortenkøta.
Tortenkøta er et populært og lett tilgjengelig dagsturmål, godt egnet for barnefamilier. Den er også en del av Ranatrasken, og fikk derfor æren av et besøk av oss. Turen opp til køta er bare 1–2 km, og ble litt i korteste laget for to voksne – så vi fortsatte videre oppover mot Tortenviktinden.
Jo høyere vi kom, jo mer snø og is møtte oss. Været var nydelig, og det var nesten ikke et vindpust. Dakota koste seg med å knuse is på vanndammene vi passerte – ellers var det helt stille.
Ved 800 moh begynte det å bli isete og glatt, og da vi hadde besteget ytterligere 100 meter, bestemte vi oss for å snu. I tråd med fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu. Været var flott, men vi er nok blitt litt mer forsiktige med å gå på is – det er lett å skli, og vi ville ikke ta noen sjanser.
Vi tok en kaffe og nøt panoramautsikten over Helgelandskysten før vi startet turen ned igjen.
Stien er bratt, men fjellet er heldigvis ganske ru og gir godt feste – så lenge man unngår de våte partiene. Vi kom oss trygt ned og syntes vi hadde hatt en strålende tur, selv om vi ikke nådde helt til toppen.
Første juli var det klart for årets «ekstremtur» – den klassiske turen over De Syv Søstre. Fjellrekken ligger som perler på en snor i Alstahaug, rett sør for flyplassen i Sandnessjøen. Til tross for at turen er krevende med sine 26 kilometer og 3525 høydemeter, er den svært populær blant fjellentusiaster.
De siste tre årene har Per og jeg vært turledere på denne turen for Polarsirkelen Turlag, og det har vært en sann fornøyelse – årets tur var intet unntak. Nytt for oss i år var at Dakota, vår Alaska Malamute, skulle være med for aller første gang.
Vi startet kl. 09.00 i strålende sol og behagelig temperatur. Totalt var vi 17 deltakere og 5 turledere. Vi har alltid med flere turledere, da det hvert år er noen som undervurderer hvor krevende turen faktisk er – særlig nedstigningen. Den kan bli utfordrende hvis man ikke har trent nok på å gå både opp og ned i fjellterreng.
Vi brukte 2 timer opp på Breitinden. Breitinden er vanligvis et punkt hvor vi pleier å sikre oss med tau når vi skal ned, men denne gangen var det ikke behov for ekstra sikring.
Mellom Breitinden og Kvasstinden la vi igjen sekkene, siden vi går ned og opp samme vei til Kvasstinden. Det er den bratteste av toppene, og mange setter pris på å kunne gå den uten ekstra vekt på ryggen.
Det tok noen timer før vi var tilbake ved sekkene, og da var det tid for en velfortjent matpause. Etter Kvasstinden venter en ganske lang marsj før man kommer til Tvillingene. Da vi nådde dem, var klokka blitt 18.00 – omtrent halvveis i turen.
Etter besøket på Tvillingene gikk Per og Dakota ned sammen med den første deltakeren som hadde fått nok. På Skjæringen begynte det å regne lett, og flere kjente at lårmusklene begynte å protestere. Under Grytfoten ble det bestemt at det var for vått til å fortsette. En gruppe begynte nedstigningen, mens noen av oss fortsatte opp på den sjette toppen, Grytfoten. Da var klokka rundt 22.00.
Vi var likevel ikke nede før godt etter midnatt. Hadde vi fortsatt til den siste toppen, ville det trolig tatt minst fire timer til. Vi bruker vanligvis tre timer fra toppen av Breitinden og ned – og det går ikke fort på slutten. Da er de fleste slitne.
Å gå alle De Syv Søstre på én dag er en opplevelse jeg virkelig kan anbefale – men det krever god fysisk form og forberedelse. Hvis du ikke er vant til lange turer med mye stigning og hardt underlag, kan det bli tungt både for deg og for dem du går sammen med.
Er dere flere enn to personer, bør dere beregne mellom 15 og 18 timer totalt. Turen egner seg best i juni eller juli, når midnattssola lyser opp landskapet og været ofte er på sitt beste. Da får du oppleve en utsikt som ikke kan beskrives – over vakre øyer, skjær og fjell langs Helgelandskysten. I fint vær er det rett og slett magisk. Det må bare oppleves!
Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området på sitt flotteste synes jeg særlig hvis man får turen i strålende sol.
Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.
Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.
Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.
Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på fjellski. Det er selvsagt ikke like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er best for hundene.
Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt både Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.
Denne gangen ble det en herlig tur til Okstinden. Da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurvete med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.
Denne turen må kunne kalles vårens vakreste eventyr. Planen var å gå over Svartisen fra Glomfjorden til Rana sammen med Polarsirkelen Turlag, men pga dårlig værmelding for torsdag og fredag ble det en litt kortere tur. Turen ble likevel fantastisk bra.
Vi startet opp Brundalen med store tunge pulker fredag ettermiddag. Målet var en helg på østisen av Svartisen. Været var ikke perfekt, men prognosene var bra. Jeg var spent på føret siden det hadde regnet godt før vi startet. Heldigvis var det brukbart i scooterløypa. Vi slo leir like nedenfor nedre Brunvatn. Ketil hadde tatt med en hel sekk med ved så det mangla ikke på bålkos om kvelden.
Dagen etter stod vi opp til strålende sol. Mens vi spiste frokost kom 2 spreke, glade karer forbi, Bjørn og Otto. Bjørn og Otto hadde som mål å springe over flest mulig toppene på Svartisen. De samla på topper på Peakbook kunne de fortelle.
Vi pakka sammen og tok oss opp til Blakkåtinden (1300 m.o.h) . Og videre derifra og inn et stykke på østisen. Der slo vi leir.
Søndag morgen ble det igjen frokost i strålende sol før fikk på oss skiene. Vi passerte Blokksberg (1306 m.o.h) på tur opp på Nordre Istind (1572 m.o.h). Den siste delen opp på toppen gikk vi uten ski. På toppen fikk vi lønn for strevet for med slikt vær så vi det meste av vakker natur som Nordland har å by på.
Tilbaketuren gikk greit til vi kom ned i Brundalen. Sola hadde gjort sitt så både hundene og vi fikk slite litt ekstra i varmen, men det var ikke vanskelig å holde humøret oppe helt ned til Svartisdalene etter denne opplevelsen.
![22366631_10214147371426603_333349435921064205_n[1]](https://bergits.no/wp-content/uploads/2017/10/22366631_10214147371426603_333349435921064205_n1.jpg)
Turblogg 