Skitur – Side 8

Dugnad på Krukki

Etter mange uker i koronaisolasjon var vi ikke seine om å svare ja til å bli med til Krukkistua i Saltfjellet på dugnad sammen med gode venner i Polarsirkelen Turlag. Krukkistua hadde vært koronastengt, men skulle gjøres klar for åpning.

Det er ca 22 km inn til Krukki fra Sukkertoppen parkeingsplass via Semskdalen. Vi startet torsdag ettermidag. Den første delen av turen gikk greit, men da vi nærmet oss 1000 høydemeter på slutten av ruta var det helt hvit, og ingen spor å se. Vi måtte opp med både kart og GPS, og snirklet oss sakte frem. De siste kilometrene tok sin tid, men vi kom oss heldigvis frem i god behold. På Krukki ble vi møtt av nystekt pizza og kald øl så det var virkelig vert streve.

Dagen etter ble det skiftet på sengene, koronavasking og vedhogst, men også en liten skitur.

Vi gikk ikke langt fra hytta før vi fant det første reinkadaveret. Bente jobber i SNO og hadde mye å lære bort. Hun sjekket om reinen hadde død av seg selv eller om den var tatt av jerv. Sporene viste oss at både, fugler, jerv og rev hadde forsynt seg av kadaveret.

Vi fulgte jervespoerne og fant flere depot hvor jerven hadde gjenmt unna litt reinkjøtt til magrere tider. Vi registrete totalt fire kadaver den helga så det var tydelig at reinen hadde hatt det tøft denne vinteren. Det var mye snø og selv om vi var kommet til slutten av april var det lite som tydet på at våren ville komme i nær fremtid. Det kunne ikke være lett å være rein i år.

Hytta ble fin og veden kom i hus før helga var over, og vi fikk oss en etterlengta tur til Saltfjellet. Nå er det bare å håpe på at det ikke blir så lenge til at hyttene til turistforeningen kan åpne som normalt igjen.

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Dag 112: Siste skitur på strekningen fra Repvågstranda til Honningsvåg

Vi viste at føret var dårlig, men likevel valgte vi å fortsette på ski etter scooterløypa fra Repvågstranda. Det hadde sannsynligvis gått fortere etter veien, men jeg tenkte at det var bedre for hundene.

Scootersporene var for det meste smeltet bort og stikken som viste hvor løypa gikk var ramla ned. Hundene tråkket stadig gjennom den råtne snøen. De ville derfor gå og helst med labbene på skiene. Det var utrolig irriterende og det tok tid. Hundene surret seg stadig inn i tauene, men vi kunne ikke slippe dem. Hver dag så vi trailere med rein som flyttet reinen til sommerbeite på kysten.

Da vi omsider kom ned til Kåfjorden pakket vi sammen skiene for godt. Det var vemodig, og minnet meg om at turen var snart slutt.

Fra Kåfjord var det bare noen få km til Nordkapptunnelen. Det var en milepel. Jeg hadde ikke lyst å gå gjennom tunnelen så vi kjørte gjennom både Nordkapp- og Honningsvågtunnelen. Nordkapptunnelen går over til Magerøya, og på Magerøya ligger Nordkapp. Vi var definitivt nærmere målet.

Da vi kom til Honningsvåg viste GPSen 45 km. Den viste også at vi hadde bare 3 mil igjen.

Dag 111: Våt og vindfull dag fra Olderfjord til Repvågstranda

Vi bodde majestetisk i sjefen min sin hytte i Olderfjorden. På hytta var det alle fasiliteter så morgenrutinen gikk fort unna. Allerede klokka 07.00 stod Per klar med skiene på. Han og hundene startet i scooterløypa opp på fjellet. Selv måtte jeg til Alta for å kjøpe hundebur slik at vi fikk Nuuk og Dakota med på Hurtigruta som vi skulle reise med heim.

Per hadde en krevende dag over fjellet. Det var stiv kuling og 4-5 varmegrader. Det varme været hadde ført til at alle bekkene var åpne og på innsjøene var det masse overflatevann.

Selv tok jeg fatt på etappen langs E69 da handleturen var ferdig. Det startet godt, men da jeg runda inn i Smørfjorden var det som å møte en vegg av vær og vind.

Vinden pisket havvann opp i lufta, og bekkene som kom ned fra fjellet ble blåst opp igjen. Dersom man ser bort fra ubehaget var det faktisk veldig spesielt. Det var sterke naturkrefter i sving og et flott skue.

E69 langs Porsangerfjorden er absolutt verdt et besøk. En perfekt vei å sykle på. Da kommer man nærmere den rå naturen, kjenner vinden i håret og regnet i fjeset.

Per gikk 52 km på ski over fjellet. Langs veien var det 3-4 km kortere. Det ble seint, og vi var både slitne, våte og kalde før vi endelig kunne avslutte dagen med påskekrim, bacalao og rødvin.

Dag 109: På havisen fra Lakselv til Billefjord

Det regnet da vi stod opp, men vi kom oss likevel tidlig i vei. Det var ingen grunn til å vente. Været skulle ikke bli bedre. Vi lot pulkene stå igjen på motellet som vi hadde overnattet på.

I medvind og to uthvilte polarhunder gikk det skremmende fort på den våte isen. Nuuk var litt skeptisk, og ville helst gå bak, men Dakota var alt annet enn skeptisk. Hun oppdaget fort at hun kunne sette fart og dro på. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina.

Da hun kjente lukten av en reinflokk var hun nesten ikke til å stanse. Jeg måtte styre inn til land hvor jeg fikk snø under skiene som jeg kunne bremse i. Det ble en lang omvei for å unngå reinen.

Etter halvgått etappe snudde jeg og gikk tilbake. Jeg skulle hente bilen og etterhvert Per i Billefjord. Å ligge i telt ved E6 i regn var aldri et alternativ. Per tok hundene og fortsatte nordover.

Tilbake i Lakselv var det shopping av nye joggesko som stod på programmet. Havisen varte ikke evig.

GPSen viste 40,5 km fra Lakselv til Billefjord. De første milene var lette, men de siste 15 km hadde Per traska på joggesko etter veien.

Dag 108: Varm tur fra Skoganvarre til Lakselv

Det hadde regnet litt om natta som hadde gått over til snø på morgenkvisten. Mellom bygene kunne vi si god morgen til sola. Hundene lå rett ut og virket ikke spesielt gira på å gå videre, men det måtte vi selvsagt.

Hvis vi ikke hadde hatt GPS og viste at vi var i Norge kunne man lett trodd at Skogevarre camping var i Finland. Ingen norsk registrerte biler var å se bare finske skilt. Personalet snakket finsk og all informasjon var på finsk og engelsk. Porsanger kommune er en 3 språklig kommune, og Skogevarre camping var tydeligvis drevet av en del av den finsketalende befolkningen.

Vi gikk over innsjøen Bajitjávri/ Øvrevann. Planen var å gå på Lakselva ned til neste innsjø. Det gikk selvfølgelig ikke. Vi hadde glemt at vi var kommet ned i lavlandet. Elva var åpen.

Vi fant et scooterspor parallelt med E6, og fulgte det. Det endte slik det nesten alltid gjør når vi følger ukjente scooterspor, scooterporet gikk ikke dit vi vil.

Vi satte fra oss pulkene og gikk langs E6 til innsjøen, Vuolitjávri/Nedrevann. På Nedrevann fant vi en merket scooterløype som gikk parallelt med Lakselva.

Nesten nede i Lakselv kom Roy med Merchedesen sin,. Da hadde vi gått 22,5 km, og vi fikk bil slik at vi kunne hente pulkene.

Før vi tok kveld gikk vi «amok» på butikken. Det var lenge siden vi hadde spist noe annet enn real turmat og havregrøt. Gotterposen ble fylt til randen. Dagen endte i en kaloriorgie, og det uten å få et snev av dårlig samvittighet.

Dag 107: Fra Bojobæski til Skoganvarre

Vi var litt i tvil om hvilken rute vi skulle gå. Planen var å gå nordover gjennom Stabbursdalen najonapark og over Sennalandet. Værvarselet var imidlertid elendig. Snø, sludd og sterk motvind var meldt over Sennalandet, og det skulle bygge seg opp til storm i løpet av helga.

Jeg hadde gledet meg gjennom Stabbursdalen nasjonalpark og over Sennalandet. Det er vakre områder som jeg gjerne skulle opplevd, men sannsynligvis ville jeg ikke fått sett noe annet enn innsiden av hetta slik været var meldt så jeg satte det på lista over plasser jeg ville tilbake til.

Vær og værmelding skal man ta på alvor så vi valgte derfor å legge ruta østover. Vi fulgte Stabbursdalen til nordre Stabbursvann. Der vinklet vi 90 grader rett øst og opp og over fjellet, Atnevárri. Det var vanskelig å se konturene i det flate lyset, men vi kom oss over. Jo lenger øst vi kom jo flere vakre fjell dukket opp. Det var tydelig at vi nærmet oss kysten.

De siste 15 km var slakte nedoverkjøringer. Det var lite snø og avblåste rabbber så vi måtte passe på hvor vi kjørte.

Da vi kom ned av fjellet kom vi inn i en vakker furuskog, og etter enda noen km kom vi endelig til Skoganvarre camping, og E6 til Lakselv. Da hadde vi gått 43,5 km, men ikke kommet så veldig mye nærmere Nordkapp. Det var en omvei, men det bekymret oss ikke.

Dag 106: Slapp dag fra Jotka til Bojobæski

Det ble en lang og deilig frokost som det alltid ender med når vi kommer på betjente fjellhytter med frokost servert. Jeg spiste 2 brødskiver egg og bacon, en posjon yoghurt med müsli, appelsinjuice, te og til slutt 2 kopper kaffe. Da syntes jeg ikke det passet seg å spise mer siden vi satt sammen med 4 voksne par fra Oslo. De hadde kommet opp med fly dagen før for å gå på ski den populære ruta fra Alta til Karasjok.

Jotka fjellstue er en av 3 fjellstuer i Finnmark som fortsatt eies av staten. Den ble i sin tid bygget for å trygge ferdselen mellom Alta og Karasjok. Etter frokost ble jeg sittende å prate litt med Lisa som driver Jotka. Hun kunne fortelle at hun vokste opp på Jotka. Hennes foreldre drev fjellstua i 50 år før hun overtok i 2003. På høsten når det var lite folk i fjellet jobbet Lisa som lærer i samisk i Alta. Lisa hadde 3 barn som også hadde vokst opp på Jotka, og 48 hunder som stod bak fjøsen. Hundene var en kjær hobby og de ble brukt til hundeløp og turistkjøring. Jeg var fascinert over livet de levde. Mye arbeid, men helt sikkert et godt liv.

Etter den deilig trege starten på dagen kom vi oss til slutt av sted. Det var blitt overskyet og høyere temperatur. Hundene peste, og virket litt slappe. Vi tok oss derfor god tid. Det var ingen grunn til å stresse siden vi hadde bestemt oss for å gå en kort etappe den dagen for å ta oss litt igjen.

Da vi nærmet oss Bojobæski hytta kom vi inn i noe som lignet på en campingvognleir flere mil fra nærmeste vei. I Finnmark er det ganske vanlig å sette en campingvogn/hytte på ski og dra den ut i terrenget, gjerne i nærheten av en innsjø. Finnmarkingen kaller vogna for en Gompi. Etter runden i Gompileiren fant vi Alta Turistforening sin hytte, Bojobæski. Bojobæski hytta var ikke så stor, akkurat slik vi liker hyttene. Jo mindre jo bedre. Da blir hytta varm på et blunk og det blir mindre å vaske når du skal reise.

Turen fra Jotka til Bojobæski var 14,5 km. Det var en passe etappe for oss skulle restituere oss litt. Vi brukte resten av kvelden til å spise godt og slappe av. Hundene fikk også ekstra mat. De var blitt litt tynne syntes jeg.

Dag 105: Fra Ragesluobbalat til festmåltid på Jotka

Det hadde kommet noen skyer i løpet av natten, men været var ok og det var meldt bedre utover dagen. Vi hadde sovet godt og var så godt restituert som kan bli etter kun en natt.

Vertinnen kom ut for en prat før vi dro. Jeg syntes det var både imponerende og fascinerende at folk bodde fast på slike fjellgårder i dag, 12-13 km fra nærmeste vei. Elektrisiteten ordnet de med en vindmølle på tunet og aggregat, og varmen fikk de fra vedfyring. Eieren av gården var født på Ragesluobbalat fjellgård og hadde bodd der hele sitt liv. Han hadde drevet med både rein og sau og melkekyr. Nå var han pensjonist fikk vi vite.

Løypa gikk i flatt og fint terreng. Vi var blitt bortskjemt med lettgådde vidder lenge nå, men i horisonten mot nord kunne vi skimte litt mer fjell.

Sola kom mer og mer frem, og til lunsj var det blitt riktig fint. Rypene fløy opp fremfor oss og stemninga var god.

Ved den stor innsjøen, Lesjávri, møtte vi 7 hundespann. Løypa vi fulgte var en del av løypa under Finmarksløpet så det var ikke overraskende at det skulle dukke opp så noen hunder på turen. I Alta et det mange hundekjørere og vi var på tur mot Jotka som er et utfartsområde for folk i Alta.

Da vi kom til Jotka fjellstue hadde vi tilbakelagt 35 km. Vi ble møtt av en blid dame som viste oss til en hyggelig hytte og gav oss beskjed om at middagen ble servert kl. 19.00.

På Jotka fant vi turens siste depot pakke. Den hadde Knut, en god kollega fra Alta, kjørt opp med scooter dagen før. Det var litt rart å tenke på at dette var den siste pakken av tilsammen 11 stk. Vi nærmet oss slutten på et eventyr.

Overraskelsen var stor da viste seg at Knut hadde kjørt opp mer en en pakke. Line, også en god kollega, hadde sendt med rødvin, sjokolade og nøtter til oss. Herlig! Vi avslutta dagen med rødvin fra Line og et himmelsk måltid, reinkjøtt laget på tradisjonelt samisk vis, kokt og med buljong.

Dag 104: På villspor fra Láhpoluoppal til Ragesluoppal

Nok en kald og nydelig morgen. Det var litt tåke da vi stod opp, men da vi kom ut klokka 8 hadde sola tatt over. Tåken og kuldegradene hadde dekket omgivelsene med et lag med skinnende rimkrystaller. Til og med riksvei 92 var vakkert dekorert.

Vi fulgte scooterløypa mot Karasjok og staket i vei på fine løyper. Løypa gikk over innsjøen, Láhpojávri. I et løypekryss midt på Láhpojávri skulle vi svingt til høyre, men dessverre gikk vi rett frem. Egentlig utrolig, for det var godt skilta og merka, men vi var blitt sløve og hjernen hadde koblet ut et øyeblikk.

Da vi oppdaget at vi var på vei til Masi gjorde vi en enda større tabbe. Vi begynte å følge et tilfeldig scooterspor som vi trodde og håpet ville gå tilbake til riktig løype. Sporet gikk ikke østover, men nordover. Vi forsøkte på egenhånd å ta oss østover, men det var nærmeste umulig å ta seg gjennom skogen i løssnøen. Hundene forsvant, og etter kort tid bare la de seg ned. De nektet å gå.

Det endte medvite vi måtte vi snu. Det ble ca 15 km og mange timers slit i feil retning. Stemninga var dyster, men vi klaret heldigvis å holde kjeft. Vi var blitt enig om at navigering var et felles ansvar så det nyttet ikke å klandre hverandre.

Det ble en lang marsj. Da vi endelig kom frem til Ragesluoppal hadde vi gått i 11 timer, og tilbakelagt 48 km. Vi var glad for at også dagens hytte var oppvarmet og at vann var bært frem. Disse Finnarkingen vet hvordan de kan glede slitne skiløpere. Vi avsluttet dagen med flere liter saft, Realturmat og 200 g sjokolade. Deretter rett i seng. Jeg var sliten, varm og mett. Det tok mindre enn 1 sekund før jeg sovna.