E1 dag 45: «Kokheit» tur fra Skoaddejávri til Sitashyttene

Klokka fire startet vi. Nuuk hadde ikke lyst å gå. Han satte seg ned i kjent stil, og nekta å bevege seg, og vade skulle han i alle fall ikke. Det var ikke annet å gjøre enn å hente han. Han stritta imot på stive bein mens jeg dro han over isen og ned i vannet. Da gav han endelig etter og begynte å gå selv.

Da jeg kom over vannet forstod jeg hvorfor hundene hadde vært så urolig på natta. Det var masse ferske spor etter rein, og det tok ikke lang tid før vi fikk nærkontakt. En av reinene vi møtte var veldig nysgjerrig. Han hadde en rød klave så det var enkelt å skille han fra de andre. Han fulgte etter oss. Jeg forsøkte å jage han vekk for hundene ble så gira av reinen som ville ha kontakt, men han gav oss ikke opp før vi tok fatt på nedstigninga til innsjøen, Rárkkajávri.

Nede i dalen kryssa vi ledningen 420 kV Ofoten-Ritsen før vi fortsatte etter anleggsveien som gikk helt til Sitashyttene.

Veien til Sitashyttene var lang og varm. Hele 12,5 km gikk etter vei. Det er lett å gå, men det var for varmt for oss. Vi forsøkte å kompensere med hyppige badepauser.

Halen hang slapp ned på Nuuk det siste stykket langs Sitasjarvi, og han peste godt.

Da vi kom til Sitashyttene viste GPSen 21 km, og klokka 11. På Sitashyttene bestemte jeg meg for at nå var det nok for hundene. Det var for varmt. Jeg måtte få de heim før jeg gikk videre. De kunne uansett ikke være med inn i Padjelanta nasjonalpark. Der var det forbud mot hund på sommerne.

Like bortfor Sitashyttene hold noen reindriftsutøvere på å forberede merking. En av dem var snill og lot meg og hundene sitte på ned.

Da vi hadde kjørt et stykke tilbake etter den samme veien som jeg hadde gått traff vi noen kolleger fra Statnett på jobb. De åpnet driftshytta vår ved Tjorva for meg. Der kunne jeg vente på skyss for hundene. Pizza, rødvin og potetgull ordnet de også. Utrolig hva noen Statnett montørene klarer å ordne en varm sommerkveld.

E1 dag 44: Varm tur fra Gautelisvatnet til Skoaddejávrihytta

Allered klokka fem var jeg oppe, og klokka sju var vi i gang. Jeg kjente at dagene ble stadig varmere, derfor stressa jeg litt med å komme meg avgårde tidlig.

Fra teltplassen gikk vi rett ned på dammen på Gautelisvatnet. Derfra kunne vi følge anleggsvei et par km. Vi tok av fra veien like nord for Gautelifjellet, og begynte stigninga fra 850 moh til 1100 moh.

Det var en fantastisk flott dag, men godt og varmt for de pelskledde da vi passerte Øvre Kjørisvatnet.

Det ble hyppige stopp på snøflekkene, men hundene var ikke mer varm enn at de klarte litt lek i snøen når kløven kom av.

Vi tok det med ro oppover bakken, og både hundene og jeg benyttet anledningen til å bade. Det var ikke akkurta 20 grader i vannet, men herlig forfriskende.

Klokka 11 kom vi frem til Narvik Turistforeningshytte, Skoaddejávrihytta. Da viste GPSen 11 km.

Resten av dagen ble benyttet til avslapping. Litt ut på dagen fikk vi besøk av et ungt par på dagstur. Jeg hadde ikke snakket med noen på flere dager så det var kjærkommet. En varm og flott dag i fantastisk alpint landskap.

E1 dag 43: Elve dramatikk på tur fra Cunojavrre til Gautelisvatnet.

Nydelig vær og enda varmere enn dagen før. Virkelig en fantastisk dag med utrolig natur. Storsteinsfjellet på 1872 moh ruver i vest hvor snøen glinset i sola, og i sør kunne vi se Nuorjjovárri med den høyeste toppen på1727 moh.

Etter 30-40 min gange kom den første elva som skulle passeres, Cunojohka. Narvik Turistforening hadde laget en hengebru, men den så og kjentes ikke helt trygg ut. Det var uansett umulig å få hundene på den for det var en loddrett stige på ca 2 m som måtte klatres opp for å komme på brua. Nuuk er 40 kg, og jeg hadde ikke sjans til å løfte ham så høyt.

Jeg bar først sekken, gikk tilbake og tok en og en kløv. Til slutt var det hundene. Jeg ville helst at de skulle gå selv. Det har jeg best erfaring med, men de så litt mørkt på oppgaven. De jaget opp og ned bredden på andre siden mens jeg forsøkte å lokke dem over med litt tørrfisk. Nuuk kom til slutt over, men Dakota ble stående på en stein midt uti elva og ule. På et tidspunkt så det ut til at hun skulle snu og gå tilbake samme vei som hun kom. Da var det bare å kaste seg ut i vannet og hente. Elva var for stri til at jeg kunne bære henne. Jeg tok derfor en «Lars Monsen», og dro henne ut i vannet. Det jeg ikke hadde forutsett var at hun skulle seile så langt nedover med strømmen. Hun kom seg på land i et roligere parti ca 20 m lenger ned (føltes som 200 m) Gjett om det var en som var glad. Hun spurtet rundt og var helt crazy. Jeg var selvsagt også glad, men hadde nok med å tømme sko og vri opp buksa. Vannet hadde nådd opp til rumpa. Denne dagen startet altså med å bli våt før åtte. Det var bare å begynne å gå og få varmen i beina for det skulle bli mer vann..

Galanjohka var den neste elva. Denne gangen var det Nuuk som måtte hentes etter at jeg hadde bært over utstyret vårt.

For den tredje elva, Cáihnajohka, valgte jeg en omvei på 2-3 km for å få bru over elva. Sikkerheten var viktigst, men i ettertid så jeg at vi strengt tatt ikke hadde trengt å gå omveien. Det fantes brede partier i elva som hadde gått greit å vade. Vi betalte en høy pris for omveien for vi måtte gjennom et området med myr og tett kratt på ca 1,5 km etter brua. Stien kunne umulig være der den var merket på kartet. Krattet og myrområdet holdt på å knekke oss i varmen.

Vi kom våt, varm og svett ut av «kratthelvete», og fortsatt jevnt oppover. Snøflekker ble hyppig besøkt av Nuuk og Dakota på tur opp.

Vi passerte noen rein som hadde trukket opp i snøen ellers så vi ingen andre. Trehakfjellet, 1512 moh, kom derimot stadig nærmere.

Da vi nådde 1000 høyde meter fant vi Caihnavaggehyttene til Narvik Turistforenig, og en liten hare som gav oss en hyggelig velkomst. På grunn av varmen ble det en lang stopp på sju timer på Caihnavagge. Først klokka sju på kvelden gikk vi videre.

Det var bedre temperatur på kvelden, men ikke kaldere enn at sola fortsatt fort tørka opp våte føtter etter vading.

Vi gikk opp til 1200 moh før vi slapp oss ned mellom Trehakfjellet og Dulbbot til Gautelisvatnet. Midnattsola lyste og lufta stod stille. Det var en nydelig kveld, og en magisk opplevelse.

Da vi kom med til Gautelisvatnet slo vi leir. Da viste GPSen 22 km og klokka var rundt tolv. Vi hadde hatt en innholdsrik dag, og sovna med det samme.

E1 dag 42: Soltur fra Rovvidievva til Cunojavrre

Vi var oppe tidlig og begynte å gå allerede klokka sju. Sola var kommet frem og jeg kjente at det hadde blitt en annen temperatur. Det kom til å bli en varm dag. Heldigvis var det litt vind.

Vi gikk gjennom Kovvidievva hvor samebyen Gabna holdt til på sommeren. En sameby i Sverige er nesten det samme som et reinbeitedistrikt eller en siida i Norge.

Alt var stille da vi kom. Ingen var ute så tidlig som oss. Det var bare noen gjeterhunder som tittet nysgjerrig på oss da vi gikk forbi.

Det var en frodig og vakker dal, men hundene søkte oftere og oftere ut i Kamajåkka som gikk parallelt med stien vi fulgte. Temperaturen steg og de syntes nok det var litt varmt.

Øverst i dalen gikk vi gjennom et området hvor bjørka hadde dødd etter gjentatte laumarkangrep. Det så ikke så fint ut, men området åpnes opp, og bjørka kommer igjen.

Da vi hadde gått 18 km kom vi til Unna Allagas, og Unna Allakasstugorna. Her ble det en hvil på flere timer mens vi ventet på at temperaturen skulle synke.

På Unna Allakasstugorna traff vi stugverten, Christina. Hun hadde åpnet Unna Allakasstugorna samme dag som vi kom innom (1. juli), og fortalte at vi var de første gjestene. Jeg måtte selvsagt innom butikken her også, men dessverre tok de ikke kort, kun kontant. Det var jo kipt for jeg hadde gledet meg til kald øl i varmen. Christina syntes nok litt synd på meg for jeg fikk faktisk låne et par hundrelapper av henne så det ble både øl og potetgull. Det var ubeskrivelig godt. Jeg er vanligvis ikke noen øldrikker, men akkurat den økboksen overgikk det meste.

Da vi syntes temperaturen hadde kommet langt nok ned gikk vi videre til den norske DNT hytta, Cunojavrrehytta. Den la nydelig plassert ved innsjøen, Cunojàvri. Her var det ingen andre å se selv om vimpelen vaiet hyggelig i vinden da vi kom. Totalt 23 km gikk vi den dagen. En bra dag.

Ruteplan for sommeren 2021

Ferien nærmet seg og sekken var pakket. Sommeren 2021 var det bare jeg, Nuuk og Dakota som skulke gå. Rago, vårt siste tilskudd til flokken, var for liten. Han måtte være på hytta sammen med Per. Jeg var spent på hvordan det ville bli å gå alene så langt.

Ruta er planlagt slik:

  • Altevatn – Lappjordhytta (DNT), 25 km
  • Lappjordhytta – Pålnosstugan (STF) – Abisko Turiststasjon, 25 km
  • Abisko – Abiskojaurestugan – Rovvidievva, 20 km
  • Rovvidievva – Unna Allakas (SFT) – Cunojavrihytta (DNT), 23 km
  • Cunojavri – Caihnávaggi – Gautelisvatnet, 22 km
  • Gautesli – Skoddejavre (DNT), 9,5 km
  • Skoddejavre – Sitashytta(DNT), 21 km
  • Sitas – Paurohytta(DNT), 22,5 km
  • Paurohytta – Røysvatn (DNT), 29 km
  • Røysvatn – Ritsem, 36 km
  • Ritsem – Vaisaluokta Fjellstuga (SFT) – Kutjaurestugan (SFT), 15 km
  • Kutjaurestugan – Låddejåkkastugan(BLT), 16 km
  • Låddejåkkastugan – Arasluoktastugan (BLT) – Staloluoktatugan (BLT), 24 km
  • Staloluokta – Staddajåhka (BLT) – Sårjesjaurestugan(SFT), 18 km
  • Sårjesjaurestugan – Sorjushytta (DNT), 11,5 km
  • Sorjushytta – Ny Sulitjelma (DNT), 11,5 km

  • Ny Sulitjelma – Lomihytta, 5 km
  • Lomihytta – Calavasshytta, 12 km
  • Calavasshyttta – Coarvihytta, 11,5 km
  • Coarvihytta – Balvasshytta, 20,5 km
  • Balvasshytta – Argaladhytta, 10,5 km
  • Argaladhytta – Trygvebu, 8 km
  • Trygvebu – Graddis fjellstue, 8 km

Smaltinden

Smaltinden (782 moh) i Lurøy er et ypperlig turmål i sommerhalvåret.

En vakker søndag i juni ble jeg invitert med på tur til Smaltinden av en sprek venninne. Vi kjørte til Sila og parkerte på den første parkeringsplassen etter tunnelen. Der fant vi god informasjon og kart over ruta opp.

Stien var merket, men det hindret oss ikke i å gå feil – to ganger. Vi gikk og pratet, fulgte ikke helt med, og plutselig var vi ute av kurs. Det endte med litt klatring for å slippe å gå tilbake enda en gang. Jeg hadde nemlig allerede mistet GPS-en min gjennom et hull i sekkelomma, og vi hadde måttet snu for å finne den. Heldigvis tok min gode venninne det hele med et smil.

Etter den strevsomme klatreetappen gikk det lettere. Tørt svaberg, nydelig utsikt og strålende vær gjorde resten av turen til en fryd.

På toppen ble vi belønnet med storslått utsikt over store deler av Helgelandskysten. Fra Smaltinden kan man gå videre til både Breitinden og Tortenviktinden, men vi var fornøyde med å nå toppen av Smaltinden. Vi koste oss med kaffe og nøt stillheten og utsikten før vi vendte nesen hjemover.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Reinrose

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre – en tur for minneboka

På Helgelandskysten i Nordland ligger fjellrekken De Syv Søstre – et spektakulært turmål for både erfarne fjellfolk og eventyrlystne turgåere. Å gå alle de syv toppene på én og samme tur er blitt en populær utfordring, selv om ruta er krevende, 26 kilometer lang og med hele 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men følelsen av mestring når man står på den siste toppen er ubeskrivelig.

De fleste velger å fordele toppene over flere turer – og det er minst like flott. Uansett hvordan man velger å gjøre det, venter store naturopplevelser og storslått utsikt.

Rana og omeng Turlag (tidl. Poalrsirkelen Turlag) arrangerte tur over De Syv Søstre flere år på rad. Hver gang fylles turen opp av ivrige deltakere med ulik erfaring og fysisk form, men med ett felles mål: å klare alle toppene på én dag.

I begynnelsen av juli i 2020 startet vi kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910 moh), den sørligste toppen. Været var strålende – sol og litt vind – og stemningen var god blant de 11 deltakerne og 3 turlederne. Oppstigningen til Breitinden var bratt og krevende, men alle kom seg opp med både pust og humør i behold.

Breitinden

Fra Breitinden går det bratt ned før man starter stigningen til Kvasstinden (1010 moh). Vi hadde ventet mye snø i dette partiet, men overraskende nok var det mindre enn noen gang – selv om det lå mer snø andre steder langs ruta enn vi tidligere hadde opplevd.

På Kvasstinden la vi igjen sekkene og tok turen opp og ned uten ekstra vekt. Tåka kom og gikk, så besøket på toppen ble kort. Tilbake ved sekkene begynte beina å bli stive og magen tom, men etter en god lunsj gikk turen videre mot Tvillingene (945 og 980 moh).

Tvillingen

Da vi nådde Tvillingene var klokka blitt 17.00. Flere begynte å kjenne på både slit og metthet, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og én turleder å gå ned. Resten av gruppa fortsatte.

Skjæringen

Med en mindre gruppe og kald vind i ryggen økte tempoet betraktelig. Vi brukte ikke mange minuttene på toppen av Skjæringen før vi satte kursen mot Grytfoten. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt over øyer og skjær langs Helgelandskysten – et landskap som virkelig tar pusten fra deg.

Grytfoten

Da vi kom til Botnenkrona hadde vi tatt de tre siste søstrene i et imponerende tempo. Ned gikk det litt tyngre, men vi nådde frem til midnatt og brukte totalt 16 timer på turen.

Helgelandskysten og De Syv Søstre leverte – og det må oppleves. Naturen, fellesskapet og den fysiske utfordringen gjør dette til en tur man aldri glemmer. Enten du går én topp eller alle, er det verdt hvert steg.

Vårtur over Svartisen

Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.

For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.

Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen. 

Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.

Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.

Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.

På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!

Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre. 

Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.

Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.

På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.

Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.

Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.

Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.

Vårtur rundt Gressfjellet

img_1959Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

img_1953Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

img_1966Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

img_1970

img_1969Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

img_1984I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.