Nydelig vær og enda varmere enn dagen før. Virkelig en fantastisk dag med utrolig natur. Storsteinsfjellet på 1872 moh ruver i vest hvor snøen glinset i sola, og i sør kunne vi se Nuorjjovárri med den høyeste toppen på1727 moh.
Etter 30-40 min gange kom den første elva som skulle passeres, Cunojohka. Narvik Turistforening hadde laget en hengebru, men den så og kjentes ikke helt trygg ut. Det var uansett umulig å få hundene på den for det var en loddrett stige på ca 2 m som måtte klatres opp for å komme på brua. Nuuk er 40 kg, og jeg hadde ikke sjans til å løfte ham så høyt.
Jeg bar først sekken, gikk tilbake og tok en og en kløv. Til slutt var det hundene. Jeg ville helst at de skulle gå selv. Det har jeg best erfaring med, men de så litt mørkt på oppgaven. De jaget opp og ned bredden på andre siden mens jeg forsøkte å lokke dem over med litt tørrfisk. Nuuk kom til slutt over, men Dakota ble stående på en stein midt uti elva og ule. På et tidspunkt så det ut til at hun skulle snu og gå tilbake samme vei som hun kom. Da var det bare å kaste seg ut i vannet og hente. Elva var for stri til at jeg kunne bære henne. Jeg tok derfor en «Lars Monsen», og dro henne ut i vannet. Det jeg ikke hadde forutsett var at hun skulle seile så langt nedover med strømmen. Hun kom seg på land i et roligere parti ca 20 m lenger ned (føltes som 200 m) Gjett om det var en som var glad. Hun spurtet rundt og var helt crazy. Jeg var selvsagt også glad, men hadde nok med å tømme sko og vri opp buksa. Vannet hadde nådd opp til rumpa. Denne dagen startet altså med å bli våt før åtte. Det var bare å begynne å gå og få varmen i beina for det skulle bli mer vann..
Galanjohka var den neste elva. Denne gangen var det Nuuk som måtte hentes etter at jeg hadde bært over utstyret vårt.
For den tredje elva, Cáihnajohka, valgte jeg en omvei på 2-3 km for å få bru over elva. Sikkerheten var viktigst, men i ettertid så jeg at vi strengt tatt ikke hadde trengt å gå omveien. Det fantes brede partier i elva som hadde gått greit å vade. Vi betalte en høy pris for omveien for vi måtte gjennom et området med myr og tett kratt på ca 1,5 km etter brua. Stien kunne umulig være der den var merket på kartet. Krattet og myrområdet holdt på å knekke oss i varmen.
Vi kom våt, varm og svett ut av «kratthelvete», og fortsatt jevnt oppover. Snøflekker ble hyppig besøkt av Nuuk og Dakota på tur opp.
Vi passerte noen rein som hadde trukket opp i snøen ellers så vi ingen andre. Trehakfjellet, 1512 moh, kom derimot stadig nærmere.
Da vi nådde 1000 høyde meter fant vi Caihnavaggehyttene til Narvik Turistforenig, og en liten hare som gav oss en hyggelig velkomst. På grunn av varmen ble det en lang stopp på sju timer på Caihnavagge. Først klokka sju på kvelden gikk vi videre.
Det var bedre temperatur på kvelden, men ikke kaldere enn at sola fortsatt fort tørka opp våte føtter etter vading.
Vi gikk opp til 1200 moh før vi slapp oss ned mellom Trehakfjellet og Dulbbot til Gautelisvatnet. Midnattsola lyste og lufta stod stille. Det var en nydelig kveld, og en magisk opplevelse.
Da vi kom med til Gautelisvatnet slo vi leir. Da viste GPSen 22 km og klokka var rundt tolv. Vi hadde hatt en innholdsrik dag, og sovna med det samme.
Turblogg 