Stikkord: Nordkalottruta

Det var fortsatt sol da vi våknet, men temperaturen var på tur opp. Gradstokken viste bare 12 kuldegrader, og det var skyer i vest. Et annet vær enn det kalde, klare været var på vei. Vi tok farvel med det trivelig paret fra Danmark som startet allerede kl. 07.00. De trengte dagen fortalte de, for å nå neste hytte. Jeg har alltid trodd at vi startet tidlig, men det fantes altså noen som var mer ekstrem.

Nuuk og Dakota overnatter alltid i hver sin pulk. De rikker seg normalt ikke før jeg kommer ut med mat. Denne dagen var intet unntak.

Vi forlot Låddejåkkå og satte retning mot den store innsjøen, Vastenjaure.

I Padjelanta nasjonalpark og særlig ved de store innsjøene ligger det mange sameviste eller samebyer som en svenske vi møtte kalte de. En sameviste er en bo- og arbeidsplass for en eller flere samefamilier som de bruker deler av året. Vi passerte flere samevister på vår tur og de bestod av en klynge med små hytter og kåter.

Vi hadde egentlig tenkt å gå til Akkastuen, men på grunn av føre som stadig var like krevende for hundene ble vi enige om at Kutjaure var dagens mål. Vi krysset den stor og åpne elven Vuojafadno på en vakker hengebro. Svensken er flinke til å tilrettelegge med solide broer på vandringsledene sine.

Da vi kom til Kutjaurestuen traff vi en kjempe hyggelig «stugvert». Hun møtte oss med varm jordgubbsaft, og vi følte oss svært velkommen. Kutjarstuen eies og drivest av den Svenske turistforeningen, og har stugvert fra 1. mars.

GPSen viste 21,5 km, og vi kunne ta kveld i gjestfrie og vakre omgivelser.

Sol, kaldt og flott, men det hersket stor uengighet over veivalget for dagens etappe under frokosten. Jeg ville legge løypa nordover over de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure. Det ville gitt Nuuk og Dakota fine forhold. Per syntes at 4-5 mil på endeløse innsjøer ville bli for kjedelig. Det ville dessuten bli en lang omvei. Han hadde sett en scooterløype som gikk i retning av Sarek nasjonalpark og lokket med fine naturopplevelser.

Per fikk vilja si og vi starta å gå etter et bra scooterløype. Vi hadde nesten ikke fått gått oss varme før vi bokstavelig talt kjørte rett inn i en gigantisk rypeflokk. Stadig like flott å oppleve at det fortsatt finnes store flokker med ryper.

Etter 2-3 km ble det åpenbart at løypa vår ikke gikk dit vi skulle. Den gikk sørover og vi skulle jo nordover.

Det var bare å labbe ut av sporet, og følge sine egne spor i jomfruelige og fantastiske omgivelser. Vi kunne se Sarek nasjonalpark i sør, men ingen spor av mennesker. Derimot var det mange dyr. En elgku med kalv krysset foran oss før vi tok fatt på stigningen over Pårka.

På veien opp fikk vi et interessent møte med to rever. Den ene kom springende mot oss. 50-100  m før oss stoppet den og kikket på oss lenge. Deretter fulgte den oss oppover på passe avstand. Veldig pussig adferd, men artig for oss.

På andre siden av lia beitet en reinflokk. Hundene ble minst like gira som oss av alle dyrene og nesten uten å ha lagt merke til at vi hadde gått var vi oppe på det høyeste punktet.

Derfra var det fin nedover kjøring til Låddejåhkå stuen. Der fant vi et hyggelig dansk par som vi fikk dele hytten med. GPSen viste 28 km. Vi var glade og følte oss rike på naturopplevelser etter en innholdsrik og vakker dag.