Været skiftet fort på Svalbard, fra sterk vind og snø til litt vind, kaldt, klart og fint. Tungt føre var det fortsatt, men sol og blå himmel gav motivasjon og godt humør.
Vi gikk tilbake over Isbukta og denne gangen kunne vi se hvordan det så ut. Og for et syn. Is og nysnø som glitret i sola. Det var helt eventyrlig. Jeg gikk bakerst hele dagen og koste meg med synet og opplevelsen i den jomfruelige unike naturen.
Etter sju økter og 15 km kom vi til omtrent samme teltplass som vi hadde hatt da vi gikk sørover. Teltet kom opp og vi kunne avslutte en fantastisk dag med Real Turmat og litt varme fra primusen. Klokka 19.00 var vi langt inne i drømmeland.
Vinden hadde økt kraftig i løpet av natten, og føre var like krevende som dagen før. Vi hadde bare 10 km igjen til Sørneset, og planen var å la teltene stå og gå frem og tilbake samme dag.
På grunn av vinden og de krevende forholdene var guiden usikker på om dette lot seg gjennomføre. Avreisen ble utsatt to timer til kl.10.00. Til slutt måtte også turen ned til Sørneset kanselleres pga vær og føre. Vi ville ikke rekke å gå frem og tilbake samme dag, og vi hadde begrenset med mat. For å være sikker på at vi klarte å nå depoet i tide måtte vi derfor snu.
Vi pakket ned teltene, tok et felles bilde og snudde nesen nordover. Det var flere som var skuffet, men været rår man ikke over.
Vinden kjølte oss kraftig ned, men heldigvis løyet vinden i løpet av dagen.
Sporene fra dagen før var borte så vi måtte brøyte oss ny vei tilbake. Etter 6 økter og 11 km, kom vi ned til vår tidligere teltplassen ved Isbukta.
1. april, men ingen aprilspøk. Det ble enda en morgen med nysnø på teltet og absolutt null sikt.
Jeg trodde ikke mine egne ører da vi uten diskusjon skulle fortsette mot Sørneset. Kjente ikke guiden til den norske fjellvettregelen, «Det er ingen skam å snu»?
Hadde Per og jeg vært alene hadde vi enten tatt en hviledag eller så hadde vi begynt å gå tilbake når det var slike forhold. Jeg syntes vi hadde gått korte dagsetapper frem til nå, og jeg viste at vi hadde mye å ta igjen for å nå depoet før vi gikk tom for mat. Det kunne dessuten ikke bli mange kilometer i et slikt løssnømareritt.
-Men vi var ikke alene. Vi pakket derfor lydig ned teltet og fulgte etter gruppa. Det var ikke enkelt for de som gikk først. Førstemann måtte gå med høye kneløft og på kompasskurs. Vi vinglet fremover i sakte tempo mens snøen fortsatte å lave ned.
Utover dagen blåste det opp så da vi skulle ha lunsj slo vi opp teltet. Det var en lettelse å komme inn og lunsjen ble litt lenger enn vanlig.
Etter 6 økter var vi utslitte og hadde som jeg spådde kun gått skarve 11 km. Vi var kalde og våte så det var kjempe deilig å komme inn i teltet litt tidligere enn vanlig. Jeg kjente meg både takknemlig og lykkelige da jeg krøp ned i posen til lyden av vinden som jobbet med teltduken. Det er ofte slik at jo hardere dag ute jo større blir godfølelsen når du kommer inn. Og det beste, jeg hadde ikke isbjørnvakt.
Vi våknet til minus 10-15 grader og ca 15 cm nysnø. Dette trengte vi ikke. Vi hadde nok med den snøen vi allerede strevde i.
Det snødde fortsatt og var dårlig sikt da vi startet over Isbukta. Vi gikk på sjøisen og så ikke noe. Jeg var litt redd for at det plutselig skulle dukke opp en isbjørn i den dårlige sikten, så jeg fant frem signalpistolen min i tilfelle det skulle skje. Morten, vår erfarende guide, hadde et mer avslappet forhold til oppdukkende isbjørner. Han mente de var langt ute på isen på jakt etter sel på denne tiden av året. Jeg var ikke helt overbevist og var glad jeg hadde både hund og signalpistol.
Rago
Den dype snøen sinket oss, og hundene ble slitne særlig Rago som fortsatt gikk ut av løypa for å komme seg først. Dakota var lurere og fulgte sporet som resten av gruppa lagde.
Etter syv øker var vi kommet over Isbukta og 4-5 km opp fra fjorden. Da hadde vi gått 15 km og sola hadde tittet frem. De solstrålende trengte vi for folk var slitne. Det var tungt å brøyte vei.
Bare etter 5 døgn på tur så vi stor forskjell på lyset. Dagene var blitt lengre, faktisk ca 2 timer. Det kom ekstra godt frem når det var klart og fint slik det var 30. mars, 5. dag på tur.
Rago og Dakota fortsatte å bytte på å gå med pulken. Rago tok den på de første øktene. Han hadde fortsatt ikke gitt opp å komme først og jaget på. Det resulterte stadig i at han gikk seg tom. Da overtok Dakota pulken.
Dakota
Dakota var erfaren. Hun hvilte når hun kunne og bidro når hun måtte. En kjempe flink ekspidisjonshund.
Det gikk også litt bedre med oss. Kroppen våre var kommet seg over det største sjokket og var begynt å venne seg til å dra på svin tunge pulker, 12 timers arbeidsøkter i tillegg til nattskift.
Per likte seg best når han kunne gå i et fast tempo sammen med resten av gruppa og slapp å administrere hundene. Da unngikk han hyppige start og stopp. Jeg lot derfor Dakota gå løs når hun hadde pulken. Det fungerte ganske bra, men jeg måtte passe på så hun ikke bare dro forbi de andre.
Ofte skifter været flere ganger i løpet av en dag, men denne dagen var det herlig sol hele dagen og lite vind. Den beste dagen så langt.
Vi satte opp teltene ved Isbukta. Da hadde vi gått 7 økter og 17 km
Jeg hadde isbjørnvakt fra 04.00 til 06:00, og fikk med meg en nydelig soloppgang. Det kom til å bli en fantastisk dag, klart og kaldt. Jeg gledet meg.
Vi gikk fra Flatbreen og ned til Hornbreen. Før vi gikk ut på Hornbreen tok vi på oss sele. Hornbreen var kjent for mange sprekker med snøbruer over. En polsk forsker hadde mistet livet sitt på Hornbreen for noen år siden da han gikk gjennom en snøbru og havnet ned i en sprekk, kunne vår guide Morten berette. Vi ville selvfølgelig unngå en slik skjebne, og hadde på oss sikkerhetsutstyr.
Det var hardt over Hornbreen, og vi paserte over utrolig mange vakre vind skapte formasjoner i snøen da vi gikk over breen. Der hadde det vært sterk vind. Det var det ingen tvil om, men jeg syntes det var en kjempe fin plass. Vi kunne se Hornbukta på vestsiden og Hambergbukta på østsiden mens vi skle i sakte tempo over Hornbreen.
Etter sju økter og 18 km var det ny camp på Sykorabreen. Det gikk stadig bedre med oss ved opp og nedrigging av camp. Vi fikk opp telte, gjort klart hunder og vann i et stadig raskere tempo. Det var bra for det var blitt ganske kaldt. Jeg ville gjerne inn i telte så fort som mulig sammen med primusen, min beste venn. Middag med varme fra primusen etter en lang arbeidsdag var dagens høydepunkt.
Det var klarere og kaldere da vi våknet. Vi lastet minimalistisk i hundepulken, og det var lurt. Det var fortsatt ganske tungt føre for hundene, men det gikk likevel bedre enn dagen før. Og etterhvert som vi kom lenger opp på Nathorstbreen ble det også hardere forhold og bedre for hundene.
Rago jaget fortsatt på for å komme frem. Det var intervalløkter hele veien, full fart og stopp, men jeg hadde i det minste en følelse av at han begynte å skjønne at det kanskje ikke kom til å bli slik han ville.
Det var virkelig et vakkert landskap vi gikk gjennom med fine fjelltopper på begge sider.
Vi gikk fra Nathorstbreen til Naglisen og inn på Flatbreen. Da var det blitt sju økter og 17 km.
Det var liten sikt og noen minusgrader da vi stod opp. Det tok 2 timer å tine nok vann til to og firbeinte, spise og pakke ned. Rutinene var ikke helt innarbeidet, men vi klart med litt stress akkurat å bli ferdig i tide.
Rago og Dakota skulle gå bakerst. Det var ikke lett. Rago jaget hele tiden for å komme forbi. Det ble en evig kamp. Da vi kom til lunsj var både Rago og jeg utslitt.
Etter lunsj tok Dakota hundepulken, men også hun slet. Vi hadde åpenbart pakket for mye i pulken i den løse snøen. I tillegg var det blitt ganske mildt. Hundene la seg ofte ned og dette stresset oss veldig, spesielt Per som hater å være til bry. Vi ville ikke sinke gruppa.
Etter sju økter i oppoverbakke hadde vi gått 18 km og var kommet høyt opp på Nathorstbreen. Der ble det heldigvis camp.
Per var helt utslitt og ville reise heim. Han hadde dratt to tunge pulker den siste økten og kollapset i teltet uten hverken å spise, ta av seg ytterklærne eller krype ned i posen. Jeg bredde over han, tok isbjørnvakt, tinte vann og gav hundene mat mens jeg lurte på hvordan fortsettelsen skulle bli.
Det var en glad og forventningsfull gjeng som var klar for å bli transportert ut med scooter til startpunktet til vintereventyret « Svalbard på langs»
Det var 8 scootere fullastet med 9 pulker, 9 skigåere og hundene våre, Rago og Dakota.
Vi hadde litt dårlig sikt og det var løst i sporet, men vi hadde flinke sjåfører så det gikk fint. Vi kjørte opp Todalen og ned til Reindalen.
Ved Blåhuken så vi ferske isbjørnspor. Vi stoppet og så oss om og joda, to isbjørner, en binne med unge. De drev med reinsdyrjakt i lia i Blåhuken
Turen gikk.videre over til Dazigdalen og opp på Svalbreen. Der gravde vi ned halvparten av maten og strødde chillepulver over for å holde isbjørnen unna.
Deretter kjørte vi ned til Van Keulenfjorden. Vi ble sluppet av noen få km fra grensen til Sør Spitsbergen nasjonalpark.
I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre scooter så herfra måtte vi gå til det sørligste punktet, Sørneset. Det var ca 10 mil.
Vi gikk gjennom en vakker morene før vi tok oss opp på breen.
Guiden, Morten, virket hyggelig og forklarte hvordan systemet var. Vi skulle gå i 50 minutter og deretter ha 10 minutter pause.
Dette gjentok vi tre ganger. Da var vi kommet så langt opp på breen at det var nok snø slik at vi fikk feste til teltene.
Det var godt å være i gang selv om det oppleves litt overveldende. 30 netter i et kaldt telt. Var det virkelig dette jeg ville? -Men da Per fikk fyr på primusen kjente jeg godfølelsen komme og tenkte at dette blir bra.
Det store målet for 2025 var å gå Svalbard på langs. Det hadde vært en drøm for meg i mange år, og nå var tiden kommet for å realiser den drømmen.
Svalbard er en fantastisk flott øy med tilnærmet uberørt natur. Jeg ville gjerne oppleve det før jeg ble for gammel.
Planen var å gå sammen med Rostille guiding med oppstart 25. mars 2025
Turen var 620 km på ski, ca 7000 høydemeter og vi skulle bruke ca 30 dager. Vi skulle bo i telt alle nettene og ha med oss alt av proviant. Det var ingen forsyninger underveis.
For at turen skulle bli bli bra var det viktig å forberede kroppen på påkjenningen. Dekktrening og skigåing med tung pulk var nødvendige forberedelser.
RagoDakota
Vi planla å ta med både Rago og Dakota på turen. Det var en del ekstra som måtte forberedes når man tar med hund til Svalbard, men det var det verdt. Vi har jo hunder for å kunne ha de med på tur så den jobben tok jeg, men jeg var glad for at jeg begynte tidlig å forberede reisen.
Hundene må blandt annet ha rabiesvaksine og en blodprøve som viser at vaksinen virker. Dette tar tid. Når alle vaksiner var tatt søkte vi Mattilsynet om å få ta de med, og det var 2-3 måneder behandlingstid på søknaden.
Å få med hunder på fly til Svalbard er ikke alltid enkelt. SAS tok ikke med hunder på vinteren, men vi kjøpte flybilletter med Norwegian fra Tromsø og kjørte dit.
Det går mye hundemat på en slik tur, 5 sekker. Vi valgte å bestilte det direkte til Longyearbyen.
Det var ikke lov å la hundene stå i band i Longyearbyen så vi leide en plass i en hundegård i den tiden vi var der. Transport til startpunkt og fra avslutningspunkt på turen ble også bestilt.