Hytte – Side 3 – Turblogg

Dag 3 og 4 på ski rundt Sulisfjellene

Det var meldt dårlig vær, og det ble det, vind og snø. Da passet det fint med en dag på hytta, men allerede på ettermiddagen hadde vinden løyet. De ivrigste benyttet da muligheten til å prøve fiskelykken, men fangsten var temmelig liten.

Dagen etter, dag 4 på turen, dro vi videre mot Sverige og Padjelanta nasjonalpark.

Det var overskyet da vi startet, men det lyste mer og mer opp jo lenger mot øst vi kom.

På enden av Sårjåsjávrre på svensk side ligger den svenske turistforeningshytta, Sårjåsjávrrestugan. Der gikk vi inn og spiste lunsj.

Fra Sårjåsjávrrestugan fulgte vi elva, Sårjåsjåhkå. Det var overraskende lite snø. I tillegg var temperaturen steget så jeg fikk skikkelig vårfølelse.

Rago var glad og gira og hadde god driv mot Stáddájåkkå stugorna. Disse hyttene/stugorna eies og driftes av reindrifta.

Det var ingen stugvert så seint på sesongen, men en hytte stod heldigvis åpen. Der var det seks senger. Akkurat nok til oss. 😊

Pannekaker til kvelds ble en bra avslutning på en fantastisk flott dag.

Dag 2 på ski rundt Sulisfjellene

Strålende sol fra skyfrihimmel var det som møtte oss da vi våknet på Ny-Sulitjelma på dag 2 på turen rundt Sulisfjellene.

Det var en glad gjeng som kjempa seg opp den bratte lia rett overfor Ny-Sulitjelma fjellstue.

Vi tok av oss skiene for å få bedre tak. Det var tungt, men det gikk.

Da vi kom opp til ca 900 moh ble vi belønnet med herlig utsikten mot Sulitjelmaisen, Vagnatjåhkka og Stortippen mens vi spiste lunsj.

Etter lunsjen fortsatte vi ned til Storelvvatnan som vi kryssa før vi fortsatte videre etter sommerstien (Nordlansruta, Nordkalottleden og E1) mot Sorjoshytta.

Det var helt magiske forhold.

På Sorjoshytta var det god stemning og kos i hytteveggen. Vi var takknemlig for det flotte været og glad for at vi var kommet frem. Værvarselet for den neste dagen var temmelig dårlig så det var deilig å være innlosjert i trygge omgivelser.

Dag 1 på ski rundt Sulisfjellene

Sulisfjellene er majestetiske og jeg har tidligere skildret fantastiske turer dit i denne bloggen. Årets vårskitur 2024 ble derfor planlagt til nettopp Sulisfjellene.

Vi var full av pågangsmot da vi startet fra Kirka i Sulis og fulgte veien opp mot DNT hytta, Ny-Sulitjelma. Været var ikke strålende, men yr hadde lovet oss bedre vær etterhvert.

Det gikk bratt oppover og jeg var spent på hvordan hundene ville reagere på den brutale starten. Pulkene var fylt med mat og utstyr for en uke. Rago hadde 40 kg og gamle Nuuk 32 kg. Per og jeg hadde hver vår sekk på ca. 10 kg.

Det gikk overraskende bra, men vi tok oss god tid, og vi gav dem god hjelp de bratteste kneikene.

Vi tok en pause i vindsekken på tur opp så hundene skulle få tid til å kjøle seg ned.

Det var isete og lite snø da vi kom opp til krysset før Ny-Sulitjelma fjellstue.

Vi fant hytta, Ny-Sulitjelma, som drives av Sulitjelma og Omeng Turistforening.

Etterhvert kom resten av turfølge. Per hjalp dem ned den siste skavelen så de skulle slippe å ramle som meg. Vi avslutta dagen med bacalao og hyttekos og var glad for å være på tur igjen.

Dag 4 og 5 i Fulufjället nasjonalpark

Etter en god natt med søvn var det en ny runde med morgenstell. Det første på lista var alltid mat til hundene, og hundene satt som vanlig forventningsfulle utenfor hytta og ventet.

Da matmor, Kristin, endelig viste seg i døra med matbøtter var det slutt på freden. Da hylte alle hundene i kapp og gledet seg til frokost.

De fikk en blanding av vann kjøtt som ble delt på de 28 hundene.

Da både to og firebente hadde fått mat og drikke, hytta var vasket og vedkassen fylt opp, pakket vi sledene og lot hundene starte.

Vi kjørte en liten runde på fjellet. Der ble det noen km i løssnøen før vi var tilbake på det litt enklere scootersporet igjen. Vi hadde retning mot sør og var på vei tilbake til Sörsjöen.

Da GPSen viste 43 km var vi kommet til en gammel tømmerstue, Brottbäckstugan.

I Brottbäcksstugan var det en gruve i midten og to store sengebenker uten madrass på hver side.

Jeg hadde ikke underlag med, men sov overraskende godt på trebenken. Litt stiv da jeg våknet, men det gikk seg til.

Det var blitt varmegrader da vi startet fra Brottbächsstugan. Det førte til glattere spor, men hundene fikk det varmt. De nappet snø og rullet seg i snøen så snart de hadde sjansen.

Vi kjørte parallelt med Fulufjället nasjonalpark. Da vi nærmet oss Sörsjöen gikk tempoet til hundene opp. Etter fem dager var de glad for å komme heim til en velfortjent hvile, og jeg unte dem selvsagt det. De hadde vært veldig flinke. GPSen viste 46 km. Totalt hadde de gått 160 km på fem dager.

Jeg var mektig imponert over både hundene og eierne. Det var fantastisk å både se og oppleve at Malamutene kan være perfekte sledehunder. Nydelig tur og opplevelse!😊 Kan absolutt anbefales.

Dag 3 i Fulufjället nasjonalpark

Det var klart, men det blåste godt da vi våknet. Værvarselet viste at vinden skulle øke. Vi diskuterte litt frem og tilbake, men kom frem til at det var tryggest å kjøre ned fra høyfjellet for å komme mer i ly fra vinden.

Vi hadde fin tur ned fra Rörsjö. Sola skinte, omgivelse var flotte, vinden kom i ryggen og hundene var glade. Sporene var løse så det gikk greit å bremse så både to og firbente kom seg ned alle bakkene uten problemer.

Vi kjørte ut av Fulufjället nasjonalpark og inn i Lillådalens naturreservat, og videre inn i Drivdalen naturreservat. Det ble mørkt før vi kom frem så hodelyktene måtte plukkes frem.

Da vi stoppet ved Drevfjällstugan var klokka blitt nesten 18.00 og GPSen viste 31km. Ved Drevfjällstugan var det lunt og bra for både hunder og mennesker så her ble det overnatting og mat. Middagen ble som vanlig sein, men den smakte himmelsk.😎

Dag 2 i Fulufjället nasjonalpark

Vi våknet til nok en nydelig dag i Fulufjället nasjonalpark. Temperaturen var stadig på vei opp, men det var fortsatt minusgrader. Det var Malamuttene glade for.

Mye måtte ordnes før vi kunne starte, men 11.30 var vi gang. Hundene virket pigge og viftet lykkelig med halene sine.

Vi kjørte nordover etter Kungsleden, og fulgte en gammel scooterløype. Det var blitt forbud mot scootere etter at området ble nasjonalpark, men merkingen stod igjen.

Det var flotte forhold, fint vær og ubeskrivelig vakre omgivelser. Bak sleden fikk jeg god tid til å nyte synsinntrykkene mens vi jevn og trutt jobbet oss nordover.

Etter ca 10 km kom vi til Tangsjöstugan. Der hadde vi et kort stopp før vi kjørte videre.

Da GPSen viste 19 km var vi kommet til Rösjöstugorna. På Rösjö stoppet vi for kvelden.

De tre hyttene; Tangådalsstugan, Tangsjöstugan og Rösjöstugan var eid av Länsstyrelsen i Dalarnas län. Hyttene var enkelt utrustet med vedovn, gass og senger med madrasser. Veden måtte kappes og klyves av gjestene og vann måtte vi hente i bekken. En liten del av hytta stod alltid åpen og en del kunne bookes på forhånd.

Jeg var takknemlig for tilbudet. Det var deilig å kunne legge seg i en varm hytte etter en dag ute i vinterfjellet med hundene.

Vintertur i Fulufjället nasjonalpark med hundeslede

I Sörsjöen i Dalarna i Sverige bor paret, Christer Afséer og Kristin Esseth og datteren Katarina Esseth Afséer. De driver gård og har i tillegg kennel Noatak og Kennel Artic Quest, med ikke mindre enn 80 hunder. De fleste Alaska Malamute, men også noen Alaska huskyer.

Jeg gledet meg til å følge med på en 5 dagers tur med de flotte Malamutene, men jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå da gradestokken hadde krøp ned til -35 grader natta før vi skulle starte. Heldigvis var temperaturen på tur opp, men det var friskt.

Vi var totalt 5 stykker som skulle reise sammen på tur med Kristin som turleder. Alle hadde 5-6 Alaska Malamute foran sleden, og sledene var fylt med utstyr og masse mat til to og firbente. Hundene var glade og gira, og de syntes temperaturen var perfekt.

Vi fulgte scooterløypa de første kilometerne i fantastiske omgivelser. Snøen hang tungt på trærne og snøkrystallene blinket i kapp i sola. Det var som å være i en «Winter Wonderland» drøm. Bare frost bitten i kinnene avslørte at dette var virkelighet.

Etter 15-20 km kom vi frem til Morbäckssätern. Her tok vi av fra scooterløypa og tok retning opp på fjellet og inn i Fulufjället nasjonalpark. I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre med scooter så her måtte hundene lage sine egne spor. Malamutene til Christer og Kristin var godt trent. Det gikk ikke så fort i den dype snøen, men hundene jobbet hardt og jevnt opp bakkene.

Etter de harde bakken kom vi opp på fjellet og der ble vi belønner med en magisk lysopplevelsen. Himmelen eksploderte i gule, røde og lilla farger.

I femtida kom vi frem til Tangådalsstugan. Da viste GPSen 24 km. Planen var egentlig enda en mil, men siden det var noen ferske hundekjørere i gruppa og ganske dyp snø bestemte Kristin seg for å stoppe der. Det var et klokt valg for det var fortsatt mye arbeid igjen da vi var kommet frem. Hundene måtte settes i line og fores. Vi måtte hugge ved, fyre og hente vann. Det tok sin tid i kulda og i den løse snøen.

Da vi endelig var klar for middag var klokka 22. Vi la oss slitne og glade.

E1 dag 80: Slitsom tur fra Gressåmoen over Gauptjønnakslan til Vivassfiskløsa

Etter god restituering på den historiske Gressåmoen fjellgård var vi klar for en ny etappe. Sekkene var litt lettere og klær og sko tørre, da vi starta å gå gjennom en dugg frisk skog sørover mot Gressåklumpen.

Midt i Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark ligger en tidligere nasjonalpark, Gressåmoen nasjonalpark. Den ble opprettet allerede i 1970, og innlemmet i Blåfjell og Skjækerfjella nasjonalpark i 2004. Skiltet stod fortsatt.

Det var tungt oppover for det var mange myrområder som skulle passeres, men da vi hadde gått forbi Gressåklumpen gikk det lettere.

Det er ikke ofte man finner hvit røsslyng, men i Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark fant vi rikelig av de.

Sett i ettertid hadde vi ikke lest rutebeskrivelsen til E1 godt nok. Vi trodde at E1 gikk ned i dalen mellom Gauptjønnakslan og Plukkutjønnfjellet, og gikk derfor der. Det var et slitsomt valg selv om dalen var frodig og fin. Det ble 3 km ekstra med myr og mange ekstra høydemeter.

Vi kom opp av dalen ved vannet, Vivassfiskløysa. Heldigvis var været fint, stemninga god og vi møtte både ryper, rein og elg i dalen.

Etter 20 km og 1000 høydemeter slo vi leir ved Vivassfiskløysa.

E1 dag 79: Herlig dag fra Almdalen til Gressåmoen

Det var fint vær da vi våknet på den luftige teltplassen vår med utsikt over den storeslåtte nasjonalparken, Blåfjell og Skjækerfjella. Litt vind var det, men det var bare en fordel for teltet var helt tørt.

Det var meldt regn på kvelden så vi startet tidlig. Klokka 07.00 var vi i gang. Vi ville få med oss så mange finværs timer som mulig.

Det gikk bratt ned mot elva, Alma. Ved elva krydde det av rein. Det forklarte hvorfor hundene så gjerne ville ned. Elva var liten så det var lett å vade.

Vi valgte å ikke følge E1 ruta ned til Almdalshytta, men tok retning rett sør. Vi gikk på østsiden av Bukvassfjellet. Det sparte vi både kilometer og høydemeter på, og det var et flott terreng.

Vi passerte et artig fenomen i en bekk. «En kvervel», eller virvel som det heter på bokmål.

Vi traff ikke et eneste menneske, men rein så vi hele veien. Vi fant også noen gamle sti merker. De var kanskje i bruk i den tiden presten måtte gå over fjellet mellom Snåsa og Lierne 2-3 ganger i året. Vi hadde nemlig fått fortalt at vi gikk etter presteruta.

Det gikk bratt ned fra Bukvassfjellet, og vi kom inn i et området med mer vegetasjon og mye myr. Ca 1 km før Gressåmoen fant vi heldigvis en sti og en fin bru over elva, Luru.

Etter 21 km og tre kaffestopp var vi fremme ved dagens mål, Gressåmoen, en 200 år gamle fjellgård. Gressåmoen var en flott og godt bevart fjellgård. Det var reint, klippet og stelt over alt. Fint å se at eierne tok godt vare på en så flott kulturskatt.

Akkurat da vi hadde gått fyr i ovnen kom regnet. Det høljet ned mens vi koste oss i Vesterstuggu med nok en «Real» og selvplukket blåbær med vaniljesaus.

E1 dag 78: Varm tur fra Skjelbreda til Almdalen

Sola skinte i kapp med humøret da vi begynte å gå fra Skjelbreda. Det var enda en nydelig dag. Vi fulgte Lifjellveien (riksvei 74) noen kilometer før vi vinkla rett sør inn i Styggedalen. Det var sti noen hundre meter, men så var det slutt. Resten av turen foregikk uten stier og merker.

Sekkene var tunge. De ble fylt med nye forsyninger for de neste 10 dagene, og sola stekte mens vi slet oss opp og gjennom myr og skog.

Vi måtte som alltid på slike varme dager, ha mange badepauser for at ikke hundene skulle bli overopphetet. Det var ikke vanskelig å finne vann. Idylliske bekker, tjern og vann var det over alt.

Etterhvert som vi kom høyere opp mot Østre Brandsfjellet ble det enklere å gå. Nuuk og Dakota var ivrige for der møtte vi mange nysgjerrige rein.

Vi gikk gjennom Kjørskaret. Ved utgangen av skaret og i begynnelsen på Almdalen, satte vi opp teltet. Der hadde vi panoramautsikt over en av Norges største nasjonalpark. Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark. Vi hadde da gått 17 km. Det var fortsatt fint vær mens vi spiste vår daglige «Real» og så utover nasjonalparken mens sola gikk ned. Fantastisk avslutning på en varm og flott dag.