Alaska Malamut – Side 19

Erfaringer med hund på lange turer

Vi har nesten bare gode erfaringer med å ha hund med på tur. Hundene har vært fantastisk gode turvenner. Når vi opplever motgang er de med på å holde humøret oppe. Det smittet å se hundene logret med halen og utstrålte glede over å være med. Spesielt Dakota viste mye energi og pågangsmot på veien mot Nordkapp. Hun ville fremover selv om det var dårlig føre og ruskete vær. De var alltid lojale og ble stort sett med på det vi bestemte.

Ofte kunne de gi litt ekstra hvis de så en hytte i horisonten på slutten av dagen. De koblet nok hytte sammen med mat og hvile. Når vi kom fram til hytta, og det ikke var riktig hytten kunne du se at de ble litt skuffet over at vi skulle videre. Det gikk heldigvis over på noen sekund, og snart var de i gang igjen. Da de på nytt så en hytte i horisonten gira de enda en gang opp, og slik kunne de holde på til vi kom til rett hytte.

Jeg opplevde at jeg kom mye nærmere hundene da vi gikk «Norge på langs». Vi ble et team, og de var fullverdige medlemmer i teamet som skulle fungere sammen. Vi ble godt kjent underveis, og fikk innsikt i hva de klarer under ulike forhold. Jeg følte stor takknemmelighet for den jobben de gjorde for oss med å dra pulkene store deler av turen.

Pulk

Begge hundene hadde pulk. Vi brukte et vanlig drag som vi hadde bygde om til hundedrag. Det er beskrevet i bloggen, «Utstyr» publisert 25. april 2018.

Dakota hadde 15-30 kg, og Nuuk hadde fra 30 til 50 kg. Vi lastet ikke så mye på Dakota den første sesongen vi gikk «Norge på langs» siden det var hennes første sesong, men hun klarte seg utrolig godt. Nuuk tok store lass, men vi måtte hjelpe til i nesten alle bratte bakker. Når det var mye nedover tok vi ofte over pulkene selv både fordi det gikk fortere, fordi vi ville unngå skader og fordi hundene skulle få springe litt fritt. Det satte de selvsagt stor pris på.

Overnatting

De fleste DNT hyttene vi har vært innom har vært utstyrt med hunderom på en av hyttene, gjerne sikringshytta. Regelen er at når hundene er inne på DNT hyttene skal de ligge i et hundebur som står klart. Nuuk og Dakota var ikke vant til å ligge i hundebur, og ofte var det bare ett hundebur. Vi valgte derfor å la hundene sove ute uansett om vi overnattet i hytte eller telt. Hundene sov i pulken eller på et underlag som vi hadde med. Vår opplevelse er at det fungerte fin.

Det var bare på en plass, Bleskestadmoen, like sør for Haukeliseter fjellstue at vi tok hundene inn. Da vi kom til DNT hytta Bleskestadmoen var det veldig kaldt, 26 minus og 15 m/s. Det var heller ingen fokksnø å gjemme seg i for hundene. Nuuk pistret noe han vanligvis ikke gjør. Vi mistenkte at det kunne være fordi han syntes det var kaldt eller for mye vind. Jeg vet ikke årsaken, men det ble i alle fall stilt da vi tok hundene inn i uthuset.

Hundemat

Da vi gikk «Norge på langs» økte vi hundematen med 50% i forhold til det som var oppgitt på pakken. I tillegg blandet vi inn Delfiafett. Dakota har allergi og hadde slitt med våteksem så hun hadde fått anbefalt et hundefor fra veterinær for hunder med hudproblemer, Derm Defense fra Hills. Dette foret brukte vi bare første sesongen. Hundene mistet mye vekt, og foret veide mye. I tillegg var hundene ofte plaget med dårlig mage. Vi var derfor ikke spesielt fornøyd med det foret.

Den andre sesongen brukte vi Provit frysetørket storfevom. Det var lett i vekt og hadde høy energitetthet. Hundene elsket foret. Vi erfarte at det var viktig at det fikk stå i vannet til foret var helt oppløst. Da slapp hundene å få luft i magen. I tillegg til storfevom gav vi hundene litt lakseolje eller noen terninger med Delfiafett. Laksjeolje er bra for hundene, men litt tungt og sølete å dra på. Delfiafett kunne vi kjøpe underveis og var praktisk å skjære opp ute. Vi begynte også å gi hundene kokt ris sammen med maten. Jeg kokte porsjonspakker med ris og hundene delte en pakke hver dag. De fikk også vannet som risen hadde kokt i. Etter at vi begynte med ris hadde hundene ingen plager med magen mer. Hundene gikk ikke like mye ned i vekt den andre sesongen og fungerte bedre. Vi var derfor mest fornøyd med blandingen av fett, ris og frysetørret vom, og har fortsatt med den kosten.

Bekymringer og ulemper med hund

Det er flest plusser med hund, men også noen ulemper. Vi var mer sårbar for dårlig føre. Hundene har ikke ski så når det var laussnø stoppet det nesten opp. Det var derfor viktigere å finne gode spor og løyper for å få fremdrift. I tillegg var det utfordrende med høye temperaturer. Polarhunder tåler ikke varmen så godt så vi måtte tilpasse aktiviteten etter temperaturen. Spesielt hannhunder er veldig sårbare står det i litteraturen, og det er også vår erfaring. Nuuk var alltid den første som fikk tegn på overoppheting. Grensen går ved 15 grader.

Noen ubehageligheter og arbeid følger med det å ha hund, men hvis noen skulle være i tvil, fordelene med å ha hunder er så mange at etter vårt syn veier det opp for ulempene.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Dag 65: Fra Simskardelva til Susendalen

Jeg følte at meg litt som en Lars Monsen da vi startet dagen med å spise bekkørret til frokost varmet i kaffekjelen, og etterpå kjempet oss gjennom et igjengrodd område langs Vestre Tiplingen. Det var ikke det beste veivalget, men vi pustet lettet ut etter 6 km og 3 timers hard jobbing. Da var vi kommet til broen ved Tiplingen skogstue. Derfra kune fikk vi nyte en god sti.

Vi fulgte stien over Susenfjellenden, og slo leir da vi kom ned til Vefsna i Susendalen. Da vi hadde fått opp teltet hørte vi tordenvære starte, akkurat som yr.no hadde meldt. Vi var glad for at vi hadde kommet oss ned fra fjellet for det var et kraftig tordenvær.

GPSen viste 17,8 km

Dag 64: Flott tur fra Gaukvatnet til Simskardelva

Det regnet om morgenen. Vi tok ned det innerste teltet slik at vi fikk plass til å spiste frokost mens det trommet koselig på teltduken. Dakota fikk ligge inne så hun ikke skulle bli våt. En ny runde med våteksem på Dakota måtte unngås for en hver pris.

Vi gikk mot Tiplingan og passerte store områder med heivegetasjon. Det var ingen andre enn rein å se, men de var derimot i stort antall. Dakota syntes selvsagt det var inspirerende.

Allerede i 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og at det derfor ikke skulle være merkede stier og hytter i Børgfjell. Det var jeg svært glad for selv om det selvfølgelig ble litt tyngre å gå. Det opplevdes eksklusivt og flott å være i et så øde og uberørt område.

Fjellreven er en av de mange artene som har tilholdssted i Børgefjell, og på veien var vi så heldige at vi tilfeldigvis passerte et revehi. Det var var ikke bare vi som fant det svært interessant. Dakota ville gjerne inn å hilse på.

Vi valgte å slå opp teletet ved Simskardelva like før innsjøen, Vestre Tiplingen. Da hadde vi gått 22 km.

Dakota ble kraftig forvent på turen. Hun fikk ligge inne i teltet hver natt. Det likte hun godt. Mens Per og Dakota slappet av, fisket jeg i elva til det ble kveld og tid for meg også å legge seg.

Dag 63: Endelig Børgefjell

Endelig var vi klar til å gå inn i Børgefjell. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Vandring i nasjonalparker er noe helt annet enn å ferdes langs vei.

Vi startet dagen med å flotte oss med båtskyss over Namsvatnet, og ble satt og i land ved Viermahytta. Derfra gikk vi opp Virmadalen. Det var en sti de første 1-2 km siden måtte vi finne vår egen vei.

Sola varmet godt så det gikk tregt over de mange myrene og krattene vi måtte gjennom. Passering av små elver var derfor en forfriskende avveksling. Vi tok av oss skoene og gikk over elvene i croks. Det fungerte fint for meg, men Per var uheldig og mistet den ene skoen i den første elva vi krysset. Skoen fløt som en båt i stadig større fart nedover elva. Det var umulig å nå den.

Jeg hadde kjøpt meg fiskekort og tatt med meg div. fiskeutstyr i sekken. Gaukvatnet ble derfor en naturlig teltplass slik at jeg kunne prøve fiskelykken. Det så lenge ut til at jeg ikke hadde fiskelykken med meg denne dagen, men da jeg nesten hadde gitt opp var det til slutt en som lot seg friste. Jeg trodde det var en stor fisk, og sveiva inn mens hjertet hamret. Endelig skulle vi få noe annet enn Real turmat til middag. Slukøret måtte jeg innse at » storfisken» var på størrelse med et par fystikkesker.

Dag 62: Nuuk må sendes heim

Denne dagen ble brukt til å kjøre Nuuk heim til Dalselv, 60 mil tur-retur. Det var trist å reise fra han heime, men jeg viste at han ville få god pleie hos guttene min.

Da jeg kom tilbake til Røyrvik syklet vi tur-retur Røyrvik – Namsvatnet, 15 km en vei. En fin asfaltert vei, uten trafikk og i naturskjønne omgivelser var flott å sykle etter, men dagen ble likevel ikke så bra. Jeg savnet Nuuk, og lurte på om han hadde fått kveldsmaten sin.

Dag 61: Fra Svenskegrensa til Røyrvik

Det var tåke da vi våknet, men Per sykla fra hytta allerede kl. 7.30. Nuuk var fortsatt ikke god så han fikk ikke være med.

Selv tok jeg turen ned til hytteeierne på Lierne Gjestegård for å bomme litt kaffe. De kunne fortell at akkurat den hytte vi leide hadde Lars Monsen også leid da han gikk Norge på langs. Han hadde hatt hytta i over en uke siden en av hundne hans hadde fått valper mens de var på tur. En slik utfordringer hadde heldigvis ikke jeg.

Da Per hadde syklet i noen timer kjørte jeg etter så vi kunne ta lunsj sammen. Etter lunsj var det min tur. Jeg syklet frem til Røyrvik, som ligger ved inngangen til Børgefjell, 49 km. Dagen etter var planen å gå inn i Børgefjell, men hva skulle vi gjøre med Nuuk? Etter å ha konferert med min kloke veterinær venninne bestemte jeg meg for at Nuuk måtte heim. Det var kjipt, men hundenes helse kom selvsagt foran mitt ønske om å ha han med på tur.

Dag 60: Fra Holand til svenskegrensen

Utslitt av varmen, teltlivet, insektene og bekymringene for Nuuk sov vi helt til kl. 12.00 i hytta vi hadde leid på Lierne Gjestegård. Det var i grunnen veldig godt.

Nuuk var bedre, men fortsatt ikke helt bra. Etter det mislykka forsøket dagen før var det uaktuelt å ta han med på noe fysisk før han var 100% restituert. Per reiste til Snåsa etter bilen slik at vi hadde muligheten for å kjøre heim hvis det ble behov. Da Per var tilbake tok jeg en tur med sykkel alene. Jeg syklet fra Holand til svenskegrensa, 24,5 km. Det gikk lett å sykle når jeg ikke hadde bagasje og hund. Lufta var fin etter en skikkelig tordenbyge tidligere på dagen, og det var ikke trafikk. Jeg koste meg mens jeg speidet etter bjørn, men heller ikke denne dagen så jeg noe til den.

Dag 59: Etter vei fra Lenglingen til Holand

Dagens mål var Holand på sykkel, 40 km nord for leirplassen vår ved Lenglingen. Det var fortsatt veldig varmt så vi startet i kjent stil kl. 04.00. Å sykle så tidlig var positivt på flere måter. Vi hadde hele veien for oss selv, temperaturen var behagelig, og fugler og dyr var svært aktive. Det kvitret og sang rundt oss mens vi tråkket oss fremover, og tre ganger passerte det en hare fremfor oss til stor interesse for Nuuk og Dakota.

Alt gikk bra frem til kl. 08.00, men da var sola så høyt at vi begynte å kjenne varmen. Hundene peste og Nuuk fikk tilbake brekningsanfallene sine. Det var fortsatt et godt stykke igjen til Holand. Hva skulle vi gjøre nå? Løsningen ble taxi til hundene.

Jeg syklet frem til Holand og Lierne Gjestegård mens Per ventet. Da jeg kom frem bestilte jeg taxi og hentet hundene. Taxisjåføren var en trivelig kar som lurte på om vi hadde sett bjørn. Lierne er kjent for sine mange bjørner, og på grunn av de mange skogbrannene som herjet i Sverige denne sommeren var ekstra mange kommet over akkurat mens vi skulle være i området. Jeg håpet virkelig at vi skulle få se en av disse bjørnene.

Dag 58: Fra Berglia til Lenglingen for nedkjøling

Med en hund som ikke var helt i form og et værvarsel som meldte 30 grader var det ikke annet å gjøre enn å komme seg til nærmeste innsjø så fort som mulig, og det ble Lenglingen, 15 km øst for Berglia. Vi fulgte veien ned.

På tur til Lenglingen passert vi disse trivelige folkene. De voktet innkjørselen til en med god humor syntes vi.

Disse trefigurer fant vi like ved. Kreativiteten i Lierne var tydelig.

Da vi kom i skyggen ved Lenglingen led vi ingen nød. Vi hadde «egen» strand og en butikk 1-2 km unna hvor de solgte kalde drikkevarer så vi klarte oss godt. Nuuk ble heldigvis stadig bedre. Brekningsanfallene kom ikke så hyppig lenger.

Den som slet mest var kanskje Per. Telte var for lengst erklært for varmt. Han valgte derfor å kjempe mot mygg og knott gjennom natten under åpen himmel. God fornøyelse, sa jeg, mens koste meg med luksuriøs god plass i teltet.