Alaska Malamut – Side 14

E1 dag 10: Fra Bastingammen til Ruhkkojàvri i Stabbursdalen nasjonalpark

Vinden hadde løyet i løpet av natten, men ferdig var den ikke. Temperaturen var imidlertid god, trolig den høyeste vi hadde hatt på turen fra Nordkapp. Vi forlot derfor den lune gamma med herlig varm vind fra sør.

E1 ruta gikk opp på fjellet igjen fra Stabbursdalen. Derfra gikk den parallelt med Stabburselva. På veien opp fikk vi hilse på en tiur. Det var trivelig. Vi passerte også ufattelige mengder med multer.

Jeg hadde gledet meg til etappen gjennom Stabbursdalen nasjonalpark, og jeg ble ikke skuffet. Stabbursdalen var frodig og flott. Den lå som en oase midt i den karrige vidda.

Vi gikk forbi innsjøer, og over myrer og høydedrag. Været var stort sett bra og humøret likeså. Ruta var ikke merket på samme plass som stien på kartet. Det gav oss litt hodebry, men det var ikke vanskelig å orientere i det oversiktelige landskapet.

Da vi kom til innsjøen, Ruhkkojàvri bestemte vi oss for å stoppe. Da hadde vi gått 26 km. Vi fant en idyllisk lite vik hvor vi slo opp teltet. Sola var kommet frem og vinden var borte. Det var bare velstand. Fiskestanga ble tatt frem, men det ble ikke så mange kast før jeg gav opp kampen mot knott og mygg. Soveposen fikk prioritet og vi sovnet allerede ved åttetida.

Vi hadde ikke sovet lenge da vi ble vekt av at Dakota pistret. Hvorfor gjorde hun det? Hun lå jo inne i teltet. Det var heller ikke vind som kunne skremme henne. Hadde hun vondt? Var hun syk? Jeg var bekymret. Vi forsøkte å legge henne utenfor teltet uten at det hjalp nevneverdig. Da Nuuk reiste seg for å riste seg pilte hun inn i teltet og tok hans plass. Da roet hun seg med en gang. De siste dagene hadde Dakota ligget innerst i teltet. Kunne det være at hun sutret over at hun ikke fikk plassen sin? Var hunder så sære? Det var ikke godt å vite. Vi fikk i alle fall ro resten av natten.

E1 dag 8: Tungt fra Bajit Goadehisjávri til Bastingammen

Dagen startet godt med morgensol som tørket teltet etter nattens regnbyge, og den obligatoriske havregrøten.

Vi hadde etablert gode rutiner om morgenen. Begge visste hvem som skulle gjøre hva og hvor vi skulle ha ting. Det siste var viktig. Når alle ting hadde faste plasser slapp vi å lete gjennom både kløver og sekker når det et noe vi skal ha tak i.

I løpet av en god time hadde vi pakket og spist. Vi var tidlig ute, klokka var knapt sju da vi startet. Jeg hadde et håp om at vi skulle komme til Bastingammen før vi gav oss, og dit var det over tre mil

E1 ruta var godt merket, og det var bra for det var ikke sti. De første km gikk fint, men da vi kom til innsjøen, Skàiddejàvri var det slutt på idyllen. Kilometer på kilometer med myr og våt områder. Alt regnet hadde åpenbart satt sine spor.

Det var ikke annet å gjøre enn å plaske uti. Hvert steg var krevende. Foten forsvant ned i myra, og det trengtes kalorier for å få den opp igjen. Når den endelig kom opp var skoen våt, brun og ekkel.

Turen ble ikke enklere av at det også i dette området fantes en god del rein. Dakota gikk i kjent stil inn i en slags jakttranse. All oppmerksomhet ble viet reinen at det hang en person bak henne anfektet henne ikke. Jeg forsøkte å snakke til henne, avlede osv. ,men det gikk kun kort tid så var vi tilbake der vi startet. Da jeg til slutt deiset i myra var det slutt på diplomatiet. All lærdom fra hundetrenerkurset var blåst bort. Eder og galle ble ropt utover vidda. Det hjalp ikke på henne, men jeg fikk ut litt frustrasjon. Etter noen timer i myra kom vi heldigvis over i bedre partier.

Det var også mange bekker å passere. Vi hadde tatt med staver og kroks til formålet, og det fungerte fint. Å få vasket varme føtter i kaldt vann var faktisk en av høydepunktene den dagen.

Etter 12 timers slit kom vi frem til Stabbursdalen nasjonalpark. På GPSen stod det 33,5 km. Vi var slitne og glad for at det var plass til oss i Bastingammen. Det var kun en enslig tysk student som hadde søkt ly i gammen da vi kom. Det var to benker og en sengeplass på gulvet mellom benkene. Vi tok de to siste plassene og sovnet temmelig fort.

E1 dag 6 og 7: Fin etappe fra Olderfjord til Bajit Goadehisjávri

Etter en hvile- og reparasjonsdag i Olderfjord var vi klar for nok en etappe. Jeg må innrømme at jeg så litt mørkt på det før vi startet. Sekkene var fylt til randen med mat til både oss og hundene, men beina og kroppen var heldigvis uthvilt.

Det vekslet mellom våte myer og bjørkeskog de første 5-6 km, men etter innsjøen, David Fránssajávri, åpnet landskapet seg.

Selv i overskyet og til tider litt regn var Finnmarksvidda et flott skue. Vi gikk over stadig nye myrer og høydedrag mens vi hadde denne storslagne naturen rundt oss.

Da klokka var 18.00 var vi kommet til innsjøen, Bajit Goadehisjávri. GPSen viste 32 km, og det var på tide å slå leir.

Dakota gleder seg over å bli fri fra kløven

Jeg hadde ambisjoner om å prøve fiskelykken, men jeg endte rett i soveposen.😴

E1 dag 3 og 4: Dramatisk tur fra Kobbefjord til Stohpojohka

Vi våknet til lyden av havet som slo mot land, sjøfugler som sang og sola som tittet frem. Det var selvsagt deilig etter nattens regn.

Vi fulgte kysten inn til Austerbotnen

Selv om vi var flere mil fra nærmeste vei var strendene fulle av søppel som bølgene hadde ført opp på land. Mange plasser hadde vinden transportert plastsøppel over 100 m opp på land. Trist å se i så vakker natur.

Heller ikke denne dagen var det sti, men gode merker. Det gikk stort sett greit å følge dem, men noen merker var borte og vi kom på feil spor ved flere anledninger. Det var ikke et stort proble for vi hadde jo GPS, men det tok ekstra tid.

Da vi kom opp til køta, Vardancohkka, var været blitt temelig dårlig igjen. Det regnet og blåste kraftig i kastene. Vi var takknemelig og glad for at vi kunne sette oss tørt for en matbit.

Etter lunsj fortsatt vi videre opp, og jo lenger opp på fjellet vi kom jo mer blåste og regnet det. Da vi kom opp på fjellet, Gahcahatjavri, blåste det etterhvert så kraftig at det var vanskelig å holde seg på beina. Vi gjorde et forsøk på å sette opp teltet, men det var for mye vind for oss. Vi tok oss ned ca 100 høydemeter. Der kom vi i le for vinden som kom fra nord vest. Da viste GPSen 19 km.

Det var et karrig landskap uten vegetasjon, men vi fikk opp teltet på en plass med litt mindre stein. Humøret steg da vi hadde fått mat i magen og tørre klær, men gleden var kort varig. Vi hadde akkurat startet gassbrenneren for å få litt varme i teltet da vinden kom med et brak og teltduken ble bokstavelig slått ned. Vi fikk slokket brenneren fort som f. Jeg var skrekkslagen. Vinden hadde tydeligvis snudd slik at vår lune dal var blitt til en vindtunnel. Det kom ekstreme kast med påfølgende byger. Alt ble vått, men det verste var at teltet ikke holdt. Flere ganger i løpet av natta var vi ute og ordnet plugger og barduner. Vi stablet også stein rundt teltet, men det var lite som hjalp. For å spare vekt hadde vi satset på et lett sommertelt, Helsport Fjellheimen 3 ultralett, uten storm matte. Det angret vi på da. Vi la oss med alle klærne på, men kl. 04.00 var teltet så ødelagt at vi fryktet at det ville kollapse. Vi pakket sammen og begynte å gå videre uten et ord til hverandre.

Regnet ført til at elvene ble store, men skoene våre var så våte at det spilte egentlig ikke noe rolle for oss. Vi gikk som to programmerte roboter til en åpen reindrifthytte, Stohpojohka.

Etter 15 km kom vi endelig til hytta vi hadde som mål. Stohpojohka var en gammel anleggsbrakke med en ovn uten dør, og ingen ved. Det var likevel julekveld for oss. Per reparete ovnen og gikk ut på ved sanking. Han kom tilbake med gamle gjerdestolper og en råtten palle som vi fyrte med. Vi følte oss rike og priveligerte, og sov lykkelig og tørre i 12 timer den natten.

E1 dag 2: Skiftende forhold fra Sarnestunnelen til Kobbefjorden

Vi våknet til sol og fine forhold, men brukte litt tid før vi var i gang siden kroppen var fortsatt stiv og støl etter den harde starten. Vi gikk langs vei til Nordkapptunnelen.

Norkapptunnelen er 7 km lang og går 212 m under havet fra fastlandet og til Magerøya. Det tar 2 timer å gå gjennom den, og det var ikke aktuelt for oss å gå gjennom den. Det er ikke her friluftsopplevelsene er. Etter Nordkapptunnelen går E1 ruta bratt opp på fjellet, Skuohtagaisa.

Været endrer seg fort på Finnmarkskysten. Strålende sol gikk brått over til øsende regn. Løypa var korrekt og flott merket, men det var ingen sti. Det var derimot mange andre stier og kjørespor så i tåke og regn var det ikke alltid så enkelt å finne veien. GPSen måtte derfor stadig sjekkes for vi mistet merkinga rett som det var.

Det var lite vegetasjon på fjellet.

Etter å ha gått over fjellet kom vi ned i Lafjorden.

Vi møtte kun en person på turen. Det var en lokal på ATV. Han flirte godt da vi sa at vi var på ferie, og rådet oss til å sett teltet i en grop for det var meldt «at hainn sku kom inn med nåkka skit»

Fra Lafjorden gikk vi videre over til Kobbefjorden. Sola kom og gikk, men naturen var ufattelig fin uansett vær.

Da vi var nesten i Langnesbukta fant vi en plass vi syntes var litt i le og satte opp teltet. Da viste GPSen 30 km. 7 km var kjørt med bil så vi hadde gått 23 km.

Siden det var meldt så dårlig vær fikk hundene ligge inne. Det satte de pris på for uværet kom med et brak i løpet av kvelden. Det pøste ned og vinden jobbet med teltduken, men vi holdt oss tørre i teltet og syntes det hadde vært en bra dag.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Vårtur over Svartisen

Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.

For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.

Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen.

Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.

Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.

Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.

På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!

Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre.

Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.

Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.

På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.

Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.

Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.

Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.

Vårtur rundt Gressfjellet

Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

Norge på tvers

Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

Dugnad på Krukki

Etter mange uker i koronaisolasjon var vi ikke seine om å svare ja til å bli med til Krukkistua i Saltfjellet på dugnad sammen med gode venner i Polarsirkelen Turlag. Krukkistua hadde vært koronastengt, men skulle gjøres klar for åpning.

Det er ca 22 km inn til Krukki fra Sukkertoppen parkeingsplass via Semskdalen. Vi startet torsdag ettermidag. Den første delen av turen gikk greit, men da vi nærmet oss 1000 høydemeter på slutten av ruta var det helt hvit, og ingen spor å se. Vi måtte opp med både kart og GPS, og snirklet oss sakte frem. De siste kilometrene tok sin tid, men vi kom oss heldigvis frem i god behold. På Krukki ble vi møtt av nystekt pizza og kald øl så det var virkelig vert streve.

Dagen etter ble det skiftet på sengene, koronavasking og vedhogst, men også en liten skitur.

Vi gikk ikke langt fra hytta før vi fant det første reinkadaveret. Bente jobber i SNO og hadde mye å lære bort. Hun sjekket om reinen hadde død av seg selv eller om den var tatt av jerv. Sporene viste oss at både, fugler, jerv og rev hadde forsynt seg av kadaveret.

Vi fulgte jervespoerne og fant flere depot hvor jerven hadde gjenmt unna litt reinkjøtt til magrere tider. Vi registrete totalt fire kadaver den helga så det var tydelig at reinen hadde hatt det tøft denne vinteren. Det var mye snø og selv om vi var kommet til slutten av april var det lite som tydet på at våren ville komme i nær fremtid. Det kunne ikke være lett å være rein i år.

Hytta ble fin og veden kom i hus før helga var over, og vi fikk oss en etterlengta tur til Saltfjellet. Nå er det bare å håpe på at det ikke blir så lenge til at hyttene til turistforeningen kan åpne som normalt igjen.