Turblogg

Sol, lite vind og ca 10 minus. Vi kunne ikke fått bedre vær.

Mange var ivrige etter å få kilometer så vi startet i raskt tempo så svetten prutet de første øktene, men etterhvert kom vi ned på 2-3 km i timen som var vår vanligste tempo, og jeg kunne nyte resten av turen.

Det var virkelig en flott dag. Vi gikk oppover Flatbreen, videre til Novbreen og ned Nathorstbreen, og hadde nydelig vær hele veien.

Pulkene var blitt ganske lette etter 12 døgn på tur. Vi begynte dessuten å få det litt travelt med å nå depoet før vi gikk helt tom for mat. Det ble derfor 8 økter denne dagen og 23,6 km før det ble leir.

Rago var ikke helt i form. Vi lot derfor Dakota ta de fleste øktene med hundepulken. Det klarte hun fint.

Enda en hjerteskjærende kald natt. Det føltes som minst 25 minus. Jeg hadde isbjørnvakt og måtte stadig stå på for å holde varmen, men fint var det. Flotte farger på himmelen.

Vi hadde problemer med primusen og Per jobbet for å finne ut av problemet uten hansker. Det skulle han ikke ha gjort. Nakne fingre og kaldt stål var en dårlig kombinasjon, og det endt med frostskader på fingrene. Til slutt måtte jeg i naboteltet til Morten. Han hadde heldigvis en ekstra primus vi fikk låne.

Mens vi spiste vår daglige rasjon med havregrøt endret været seg fort. Temperaturen steg og skyene kom. Da vi begynte å gå var det mye mildere og sola nesten borte.

Dagens etappe gikk over Hornbreen. Jeg var glad vi hadde hatt fint vær da vi gikk sørover for vi så ikke mye. Vi møtte en gruppe med dansker som var på tur sørover ellers var det lite som hendte.

Vi gikk mye oppover og både hundene og vi strevde. Etter 7 økter og 18 km var vi kommet til camp 3 og nå også camp nr. 11. Det var ekstra deilig å krype inn i teltet etter å en tung dag. Også hundene satte pris synlig pris på hvile.

Nydelig morgen, men det var veldig kaldt., rundt 20 minusgrader. Jeg hadde isbjørnvakt fra 04:00 til 08:00 og opplevde en kald, men helt fantastisk nydelig soloppgang.

Per tok over vakta i sjutiden så jeg kunne varme meg litt og spise frokost. Hvert telt hadde en økt med vakt hver natt som begge i teltet hadde ansvaret for.

Jeg jobba med skiskoene. En varmeflaske i hver før frokost, og heatpad før avgang. Jeg hadde ikke kjøpt ekspedisjonutgaven av Alfa sine skisko som anbefalt, men valg et nummer større av «vanlige» skisko enn det jeg bruker til vanlig. Med varmeflasker og heatpad hadde jeg berget meg så langt.

Jeg klarte ikke å få varmen i meg etter isbjørnvakta og gikk med dunjakken på de to første øktene. Det gikk ikke så fort da vi måtte tråkke løype denne dagen også.

Etter noen få km møtte vi en enslig kar i telt. Han skulle forsøke å ta rekorden på «Svalbard på langs». Det var kanskje ikke det enkleste året med tanke på den dype snøen, men han ville forsøke likevel.

Vi gikk fra Isbukta og over Skillfonna, Hedgenhogfonna og til Sykorabreen, sju økter og 17 km. Fin og kald dag, men du så godt det var å komme inn i teltet til primusen igjen.

Vinden hadde økt kraftig i løpet av natten, og føre var like krevende som dagen før. Vi hadde bare 10 km igjen til Sørneset, og planen var å la teltene stå og gå frem og tilbake samme dag.

På grunn av vinden og de krevende forholdene var guiden usikker på om dette lot seg gjennomføre. Avreisen ble utsatt to timer til kl.10.00. Til slutt måtte også turen ned til Sørneset kanselleres pga vær og føre. Vi ville ikke rekke å gå frem og tilbake samme dag, og vi hadde begrenset med mat. For å være sikker på at vi klarte å nå depoet i tide måtte vi derfor snu.

Vi pakket ned teltene, tok et felles bilde og snudde nesen nordover. Det var flere som var skuffet, men været rår man ikke over.

Vinden kjølte oss kraftig ned, men heldigvis løyet vinden i løpet av dagen.

Sporene fra dagen før var borte så vi måtte brøyte oss ny vei tilbake. Etter 6 økter og 11 km, kom vi ned til vår tidligere teltplassen ved Isbukta.

1. april, men ingen aprilspøk. Det ble enda en morgen med nysnø på teltet og absolutt null sikt.

Jeg trodde ikke mine egne ører da vi uten diskusjon skulle fortsette mot Sørneset. Kjente ikke guiden til den norske fjellvettregelen, «Det er ingen skam å snu»?

Hadde Per og jeg vært alene hadde vi enten tatt en hviledag eller så hadde vi begynt å gå tilbake når det var slike forhold. Jeg syntes vi hadde gått korte dagsetapper frem til nå, og jeg viste at vi hadde mye å ta igjen for å nå depoet før vi gikk tom for mat. Det kunne dessuten ikke bli mange kilometer i et slikt løssnømareritt.

-Men vi var ikke alene. Vi pakket derfor lydig ned teltet og fulgte etter gruppa. Det var ikke enkelt for de som gikk først. Førstemann måtte gå med høye kneløft og på kompasskurs. Vi vinglet fremover i sakte tempo mens snøen fortsatte å lave ned.

Utover dagen blåste det opp så da vi skulle ha lunsj slo vi opp teltet. Det var en lettelse å komme inn og lunsjen ble litt lenger enn vanlig.

Etter 6 økter var vi utslitte og hadde som jeg spådde kun gått skarve 11 km. Vi var kalde og våte så det var kjempe deilig å komme inn i teltet litt tidligere enn vanlig. Jeg kjente meg både takknemlig og lykkelige da jeg krøp ned i posen til lyden av vinden som jobbet med teltduken. Det er ofte slik at jo hardere dag ute jo større blir godfølelsen når du kommer inn. Og det beste, jeg hadde ikke isbjørnvakt.

Vi våknet til minus 10-15 grader og ca 15 cm nysnø. Dette trengte vi ikke. Vi hadde nok med den snøen vi allerede strevde i.

Det snødde fortsatt og var dårlig sikt da vi startet over Isbukta. Vi gikk på sjøisen og så ikke noe. Jeg var litt redd for at det plutselig skulle dukke opp en isbjørn i den dårlige sikten, så jeg fant frem signalpistolen min i tilfelle det skulle skje. Morten, vår erfarende guide, hadde et mer avslappet forhold til oppdukkende isbjørner. Han mente de var langt ute på isen på jakt etter sel på denne tiden av året. Jeg var ikke helt overbevist og var glad jeg hadde både hund og signalpistol.

Den dype snøen sinket oss, og hundene ble slitne særlig Rago som fortsatt gikk ut av løypa for å komme seg først. Dakota var lurere og fulgte sporet som resten av gruppa lagde.

Etter syv øker var vi kommet over Isbukta og 4-5 km opp fra fjorden. Da hadde vi gått 15 km og sola hadde tittet frem. De solstrålende trengte vi for folk var slitne. Det var tungt å brøyte vei.

Bare etter 5 døgn på tur så vi stor forskjell på lyset. Dagene var blitt lengre, faktisk ca 2 timer. Det kom ekstra godt frem når det var klart og fint slik det var 30. mars, 5. dag på tur.

Rago og Dakota fortsatte å bytte på å gå med pulken. Rago tok den på de første øktene. Han hadde fortsatt ikke gitt opp å komme først og jaget på. Det resulterte stadig i at han gikk seg tom. Da overtok Dakota pulken.

Dakota var erfaren. Hun hvilte når hun kunne og bidro når hun måtte. En kjempe flink ekspidisjonshund.

Det gikk også litt bedre med oss. Kroppen våre var kommet seg over det største sjokket og var begynt å venne seg til å dra på svin tunge pulker, 12 timers arbeidsøkter i tillegg til nattskift.

Per likte seg best når han kunne gå i et fast tempo sammen med resten av gruppa og slapp å administrere hundene. Da unngikk han hyppige start og stopp. Jeg lot derfor Dakota gå løs når hun hadde pulken. Det fungerte ganske bra, men jeg måtte passe på så hun ikke bare dro forbi de andre.

Ofte skifter været flere ganger i løpet av en dag, men denne dagen var det herlig sol hele dagen og lite vind. Den beste dagen så langt.

Vi satte opp teltene ved Isbukta. Da hadde vi gått 7 økter og 17 km

Jeg hadde isbjørnvakt fra 04.00 til 06:00, og fikk med meg en nydelig soloppgang. Det kom til å bli en fantastisk dag, klart og kaldt. Jeg gledet meg.

Vi gikk fra Flatbreen og ned til Hornbreen. Før vi gikk ut på Hornbreen tok vi på oss sele. Hornbreen var kjent for mange sprekker med snøbruer over. En polsk forsker hadde mistet livet sitt på Hornbreen for noen år siden da han gikk gjennom en snøbru og havnet ned i en sprekk, kunne vår guide Morten berette. Vi ville selvfølgelig unngå en slik skjebne, og hadde på oss sikkerhetsutstyr.

Det var hardt over Hornbreen, og vi paserte over utrolig mange vakre vind skapte formasjoner i snøen da vi gikk over breen. Der hadde det vært sterk vind. Det var det ingen tvil om, men jeg syntes det var en kjempe fin plass. Vi kunne se Hornbukta på vestsiden og Hambergbukta på østsiden mens vi skle i sakte tempo over Hornbreen.

Etter sju økter og 18 km var det ny camp på Sykorabreen. Det gikk stadig bedre med oss ved opp og nedrigging av camp. Vi fikk opp telte, gjort klart hunder og vann i et stadig raskere tempo. Det var bra for det var blitt ganske kaldt. Jeg ville gjerne inn i telte så fort som mulig sammen med primusen, min beste venn. Middag med varme fra primusen etter en lang arbeidsdag var dagens høydepunkt.

Det var klarere og kaldere da vi våknet. Vi lastet minimalistisk i hundepulken, og det var lurt. Det var fortsatt ganske tungt føre for hundene, men det gikk likevel bedre enn dagen før. Og etterhvert som vi kom lenger opp på Nathorstbreen ble det også hardere forhold og bedre for hundene.

Rago jaget fortsatt på for å komme frem. Det var intervalløkter hele veien, full fart og stopp, men jeg hadde i det minste en følelse av at han begynte å skjønne at det kanskje ikke kom til å bli slik han ville.

Det var virkelig et vakkert landskap vi gikk gjennom med fine fjelltopper på begge sider.

Vi gikk fra Nathorstbreen til Naglisen og inn på Flatbreen. Da var det blitt sju økter og 17 km.

På Flatbreen satte vi teltplass nummer to.