Turblogg

Snøtinden og trekanten på Hinnøya – en perle i Vesterålen

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var virkelig en flott tur i mektig natur, utfordrende stier og passe avstand mellom hyttene. Rundturen var totalt 25 km lang og 880 høydemeter. Vi valgte å gjennomføre den på to dager. I tillegg var vi oppå Snøtinden.

Turen startet og avsluttet i Fiskefjorden, og vi valgte å gå mot Toralfbu den første dagen, men turen kan like gjerne gås andre veien.

Dag 1: Fra Fiskefjord til Toralfbu

Vi startet turen i grått og tåkete vær, og stien førte oss først gjennom skog i omtrent to kilometer før den begynte å stige bratt oppover – slik vi etter hvert har blitt vant til at terrenget er i Vesterålen.

Etter 300–400 høydemeter kom vi over tåkebeltet, og en fantastisk natur åpenbarte seg. Vi fulgte ryggen over Bollfjellet (546 moh), og underveis passerte vi flere små vann. Både jeg og Rago tok oss tid til å bade, en frisk og deilig opplevelse i varmen.

Etter 8,5 km kom vi til Toralfbu. Det var en kjempe fin hytte, ny, gjennomtenkt og moderne. Nydelig utsikt fra oppholdsrommet ned på Nedste Kvitellvatnet. Denne hytta anbefales på det sterkeste.

Kveldstur til Snøtinden

Rago og jeg var ikke helt ferdig med dagen, og etter at vi hadde installert oss i hytta tok vi turen på Snøtinden (978 moh). Vi gikk rett opp fra Toralfbu.

Det var en fantastisk kveld og utsikten majestetisk. En bra avslutning på en strålende dag.

Dag 2: Fra Toralfbu via Haakonsbu og ned til Fiskejorden

Dagen etter gikk vi videre mot Haakonsbu. Været var like fint og enda varmere enn dagen før. Rogo og jeg fortsatte derfor med bading hver gang anledningen bydde seg. Det tok sin tid, men det var nødvendig for den godt pelsede Malamuten. Han peste og syntes nok det var i overkant varmt, og han tok seg god tid i hvert eneste vann.

Etter 6 km kom vi til Haakonsbu. Den var akkurat like innbydende og praktisk som Toralfbu og utstyrt med magisk utsikt til fjellene i Vesterålen.

Det ble kun et kort stopp på Haakonsbu før vi fortsatte videre østover etter stien mot Fiskefjorden. Det var kupert og utfordrende å gå mange plasser, men heldigvis også flere vann å bade i. Det var fortsatt like varmt så avkjøling var svært velkommen.

Da vi kom ned til Fiskefjorden var vi varme og glade. GPSen viste at vi hadde gått 16 km den dagen.

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var en veldig fin tur på mange måter. Vi var heldig med været. Det gjorde selvsagt sitt til at opplevelsen ble veldig bra. Naturen var majestetisk og hyttene perfekte.

Jeg har gått Norge på langs og krysset Svalbard, men det var likevel noe helt eget å oppleve Vesterålens fjell i sommervarmen. Trekanten på Hinnøya er kanskje ikke den lengste turen, men den rommer stor natur på kort tid. Jeg vil derfor absolutt anbefale denne turen og det er også en tur som passer godt for barn, siden det var relativt kort mellom DNT hyttene. Nyt denne perlen.

Måtinden – spektakulært

Måtinden 408 moh på yttersida av Andøya er en nydelig og naturskjønn plass og et middels krevende turmål.

Vi tok tur dit i juli, og vi var ikke alene om å tenke at det var en god idé. Heldigvis var det en romslig parkeringsplass i Bleiksmarka der turen startet.

Det gikk bratt opp det første stykket slik vi er blitt vant til at det ofte gjør i Lofoten og Vesterålen. Da vi kom opp på ca 300 høydemeter flatet terrenget ut og vi kunne nyte synet av åpent lansdskap, storhavet og flott natur.

På Måtinden var utsikten fantastisk. På siden som vendte mot havet gikk det loddrett ned, men på den andre siden var det slakt og fint.

På tilbaketuren fikk vi følge av et par havørner som seilt over oss.

Og på bakken kunne vi nyte synet av utrolig mange søte små vekster i full blomst. Totalt var turen på 7,5 km og 500 høydemeter.

Etter turen var vi innom den berømte hvite fine Bleikstranda. Det er mulig å gå rett ned på stranda fra Måtinden, eller kjøre rundt som kun tar noen få minutter. Det er uansett verdt et besøk. Den hvite delikate stranda, de store skurte steinen, horisonten i det fjerne, fargene og lyden av bølger som slår. Rett og slett medisin for sjelen.

Møysalen – på en magisk dag

Møysalen 1264 moh er det høyeste fjellet på Hinnøya og i hele Vesterålen, og er et populært turmål for både lokale og tilreisende fjellentusiaster.

Vi tok turen i juli og valgte å ta båtskyss fra Hennes inn Lonkfjorden. Det sparte oss for omtrent 9 kilometer sammenlignet med å gå hele veien fra Kaljord.

Vi var ikke alene om å tenke at Møysalen var et godt valg denne dagen, hele 25 ivrige turgåere strevde seg opp Memuruskaret, 500 moh, i sommervarmen. Stemningen var god selv om det kokte opp den bratte stien.

I Memuruskaret ble det pause og tid til å nyte utsikten, før vi fortsatte videre mot toppen.

Her møtte vi også stien som kom fra Snytindhytta.

📹 Se video fra ryggen mot Møysalen

Videre krysset vi elva fra Øvre Møysalelva og fulgte stien opp mot 909 moh, før vi gikk ned i et skar på 850 moh. Hele veien kunne vi se toppene, Møysalen og de to møyene, komme stadig nærmere, en god motivasjon i seg selv.

På rundt 1000 moh kom vi til et flatt parti hvor vi tok en ny pause og samlet krefter før det siste stykke.

📹 Se video fra høyden nedenfor Møysalen

Omtrent 100 høydemeter under toppen møtte vi Øvrebreen. Her ble det luftig, og noen valgte å stoppe. Vi øvrige ble knytt inn i tau før vi fortsatte mot toppen – noen glade og forventningsfulle mens andre følte mer skrekkblandet fryd.

På toppen ventet en majestetisk utsikt. Det var en klar og fin dag, og vi kunne se langt i alle retninger. Vi ble en stund på toppen og sugde til oss inntrykkene før vi knyttet oss sammen igjen og vendte nesen nedover.

På breen under Møysalen akte noen på føttene og andre på rumpa. Det var mange som syntes det var et dristig valg, men det gikk bra med de fleste – selv om noen måtte tåle et og annet skrubbsår.

Resten av nedstigningen gikk fint, til tross for mange løse partier. To ganger kom store steiner rullende, men heldigvis ble ingen truffet.

Og mens vi ventet på båten, ble det bading igjen for flere av deltakerne – stadig en oppskrift på en perfekt avslutning på en tur.

Ruta langs ryggen mot toppen av Møysalen fra boka «På tur i Vesterålen og Lødingen. Fotograf: Trond Løkke

Totalt gikk vi 16 km og brukte 10 timer inkl. båttur.

Sørskottinden og Nordskottraversen – bedre kan det ikke bli

Nordskottraversen i Steigen, Nord-Norges svar på Besseggen, var en tur jeg hadde tenkte på lenge. I forbindelse med et opphold på Naustholmen hos Randi Skau var jeg heldig, og fikk en ledig plass sammen med en glad gjeng på til sammen fem.

Vi startet turen fra brygga i Nordskotvika, og gikk sørover etter hovedveien. 2-3 km fra brygga tok vi av fra veien og fulgte en tydelig sti rett opp mot Sørskottinden. Det var unormalt varmt til å være i Nord Norge så det var seigt opp de bratte bakkene. Omtrent halvveis opp tok vi en helt nødvendig drikke pause ved Sørskotvatnet.

På toppen av Sørskottinden 608 moh fikk vi lønn for strevet. Der hadde vi utsikt til både Lofotveggen og til de flotte Skotstindan.

Etter en kort pause på Sørskottinden ruslet vi videre mot den luftige Nordskottraversen.

På et lite parti var det nødvendig med en liten rapell, kun en taulengde.

Nederst i Nordskottraversen var det tid for matpause, og her fikk vi turens absolutte høydepunkt, en eksklusiv minikonsert kun for turfølge. Det var helt magisk med musikken, de majestetiske omgivelsene, varmen og en matbit etter en god økt.

Etter lunsjen og konserten gikk vi videre opp traversen. Litt klatring og veldig mange bilder ble det før vi fortsatte ned på østsiden av traversen.

Det var en ganske bratt nedstigning ned til Lundvatnet hvor vi gikk videre til Ersvika. Da vi kom til Ersvika hoppet vi rett i havet. Vi var svette og varme så en avkjølende dukkert var akkurat det vi trengte før vi ble plukket opp med båt, og kjørt tilbake til vakre Naustholmen. På Naustholmen ventet både mat og enda en konsert. Årets beste topptur😊 Takk til Randi og co for en fantastisk tur og en flott opplevelse🙏🏻

Oksfjelltuva – herlig skitur midt i juli

Oksfjelltuva 1523 moh har jeg ikke tidligere blogget om, men det er et fint turmål hvis man synes de mer profilerte toppene rundt Okstindbreen blir for luftig eller man ikke ønsker å gå så langt. Da er Oksfjelltuva perfekt.

Vi gikk fra den øverste parkeringsplassen øverst i Leirskadalen i midten av juli. Skiene ble festet til sekken og slik bar vi de opp til Rabothytta.

Vi hadde startet tidlig for å sikre godt skiføre og for å skåne polarhundene for varmen. På Rabothytta var det derfor stille da vi kom. Vertskapet for helga var ikke like tidlig våken som oss, men det ble likevel en god pause før vi fortsatt opp til breen.

På breen var det sol og ikke et vindpust. -Og skiføre var overraskende godt. Det var pur skiglede og rein nytelse over breen bort til Oksfjelltuva.

Da vi kom over breen var det en liten stigning på ca 150 høydemeter før vi kunne ta felles bilde på toppen av Oksfjelltuva.

På tur ned ble det både vaffelstopp på Rabothytta og bading i Mørbekktjønna. Kaldt og forfriskende etter en varm dag på ski. Herlig avslutning på en varm og fin tur.

Solvågtinden – en drømmedag i Junkerdalen nasjonalpark

Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.

Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.

Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.

Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.

Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.

Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.

På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.

Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.

Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.

Dag 32: Verlegenhuken – Sol, sjøfugl og seier på Svalbards nordligste punkt

Svalbard på langs

Det var turens siste etappe, og vi kunne ikke bedt om bedre vær for avslutningen. Sol fra skyfri himmel. Humøret var på topp da vi forlot det meste av utstyret og gikk rett nord over Verlegenhukfløya.

Det var bare å se og nyte. Etter hvert som vi nærmet oss havet kunne vi både se og høre sjøfugler. Herlig, bortsett fra noen ryper hadde vi ikke sett en eneste fugl tidligere.

Etter 8 km nådde vi Verlegenhuken og 80 grader nord. Her ble det mange bilder, klemmer og gratulasjoner til hverandre. Vi var glade og lykkelige over å ha nådd vårt mål. Og ekstra flott var det at vi hadde fått med oss begge hundene helt frem. Riktignok var både vi og hundene blitt noen kilo lettere, men vi klarte det.

En av deltakerne valgte å bade. Det så kaldt ut så jeg stod over. Jeg hadde frosset nok på en stund.

Tilbake til teltene gikk det tungt. Lufta hadde gått ut av ballongen og kroppen skrek etter hvile. Det var kanskje ikke så rart.

Vi hadde isbjørnvakt frem til klokka 24.00. men da vi til slutt kunne krype inn i teltet for siste gang var det en sliten, men veldig lykkelig og lettet Bergit, som la seg den kvelden.

Å stå på Verlegenhuken etter 64 mil og 7000 høydemeter var ikke bare en geografisk milepæl – det var en reise gjennom is, slit, natur, stillhet og styrke.

Dag 31: 79 grader nord

Svalbard på langs

Det var fantastisk å våkne opp og vite at det var siste dag på «jobb», siste dag med pulk. Ikke det at pulken var spesielt tung, men det var enda en milepel på vår tur til det nordligste punktet på Svalbard, Verlegenhuken.

Vi gikk ut Mosseldalen og kom til Mosselbukta. Deretter fulgte vi strandlinjen, men holdt god avstand til havet for å unngå å møte isbjørn.

Det var en fantastisk dag, og vi merket at sola fikk bedre og bedre tak.

Vi gikk med havet til venstre og med mektige fjell til høyre for oss. Guiden hadde vært bekymret for om vi skulle finne nok snø til sikring av teltene i dette forblåste området, men det var ikke noe problem. Vi fant en fin og oversiktlig teltplass.

Etter 8 økter og 21 km kom den siste teltleiren opp på 79 grader nord. Jeg var lykkelig og lettet da jeg sovnet mens vinden blafret med teltet.

Dag 30: Ut av isødet – fra Åsgardfonna til vakre Mosseldalen

Svalbard på langs

Vinden hadde heldigvis løyet, men det var fortsatt bitende kaldt og dårlig sikt. En sky av iståke lå tungt over fonna og teltleiren. Alt var dekket av små iskrystaller – egentlig ganske vakkert, hadde det ikke vært så kaldt.

Jeg var uansett lettet over at dette var siste dagsmarsj over Åsgardfonna. Tre dager i kulde, vind og iståke hadde vært nok. Kroppen var sliten, og hodet enda mer

Mot slutten av dagen kunne vi endelig legge «isødet» bak oss og begynne nedkjøringen mot Mosseldalen. For en lettelse det var! Bakkene ned fra fonna gikk overraskende greit. Hundene ble som vanlig gira da det ble litt fart – halene spratt opp, og det var som om hele laget fikk ny energi.

Jeg hadde vært så bekymret for hvordan dette skulle ende. Ville vi klare det? Ville været snu igjen? Men nå kjente jeg på en enorm lettelse. Vi var gjennom det verste.

Etter 8 økter og 25 kilometer avsluttet vi dagen med full fyr på primusen i over en time. Det føltes som en fest. Vi hadde klart det. Nå gjensto bare sjarmøretappene.

Dag 29: Krevende over Åsgardfonna

Svalbard på langs

Været hadde ikke bedret seg i løpet av natten. Tvert imot. Vinden holdt stand, og gradestokken viste rundt -20. Da vi skulle bryte leir, nektet Rago å komme ut av snøhulen sin. Han var tydelig sliten og ville bare bli liggende. Det var hjerteskjærende.

Hadde Per og jeg vært alene, ville vi nok blitt værende. Men vi var ikke alene, vi var en del av en gruppe, og vi måtte holde følge. Morten, guiden vår, hadde undersøkt muligheten for å bli hentet tilbake til Longyearbyen, men det var ikke et alternativ. Løsningen ble å lage plass til Rago i pulken.

Det ble en tung dag. Rago la seg ned hver gang vinden tok tak, men Dakota tok ansvar. Hver gang fikk hun han med seg videre. Jeg var flere ganger redd for at sporene våre skulle blåse bort før vi rakk å ta igjen resten av gruppa, men heldigvis gikk det bra.

Vi gikk åtte økter og tilbakela 22 kilometer før vi slo leir for kvelden. Jeg var lettet. Jeg visste at morgendagen ville bringe oss ned fra dette isødet. Det ga håp, og en sårt tiltrengt motivasjon.