Reindalen
Da var det klart for nok en jaktdag. Min sønn sin kjæreste, Andrea, hadde ennå ikke fått hentet sin rein i Reindalen, og nå var det hennes tur.
Andrea og venninna hennes gikk i forveien, mens jeg skulle komme etter som bærehjelp. Det passet meg egentlig ganske bra. Da kunne jeg holde mitt eget tempo og nyte turen innover dalen.
Jeg gikk opp Bolterdalen. Det var ikke et menneske å se, men det var kanskje ikke så overraskende. Været var langt fra det beste.
Det var steinete og sleipt å gå, og regn og sludd gjorde ikke forholdene lettere. Likevel prøvde jeg å holde god fart for å ta igjen de to damene som lå foran meg. Oppe i Bolterskaret pisket sluddet i ansiktet, og vinden gjorde sitt beste for å minne meg på at sommeren for lengst var over.
Det var kanskje ikke den idylliske jaktdagen man drømmer om, men det gjorde egentlig ikke så mye. Det er noe eget ved slike dager også. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg tror det handler om kontrastene. Å kjempe seg fram gjennom vær og vind, bli skikkelig kald på fingrene og kjenne naturkreftene på kroppen, gir en følelse av mestring. Og når man vet at det venter en varm dusj hjemme, er det ikke så farlig å fryse litt underveis. Tvert imot. Kontrasten gjør at man setter enda større pris på komforten når man kommer hjem igjen.
Jeg så ikke en eneste rein på veien, og begynte å lure på hvordan det hadde gått med Andrea. Hadde hun i det hele tatt fått sjansen på et dyr i dette været? Reinene hadde vel for lengst trukket ned i lavlandet.
Men svaret fikk jeg ganske raskt. Rett innenfor jaktområdet i Reindalen hadde hun funnet sin rein. Da jeg kom fram, var jobben allerede gjort.
Jeg må innrømme at jeg var utrolig stolt. På en måte var dette enda artigere enn å felle en rein selv. Å få være med når noen lykkes med sitt første dyr, gir en helt egen glede. Andrea hadde gjort en god jobb, og det var fint å se både mestringsgleden og stoltheten hennes.
Nå gjensto bare den delen av jakta som sjelden får like mye oppmerksomhet, arbeidet. Reinen skulle parteres og bæres ut. Det er da man virkelig kjenner vekta av fangsten og forstår at jakta ikke er over når skuddet er avfyrt.
Med sekker som etter hvert ble tyngre enn vi kanskje hadde ønsket oss, satte vi kursen tilbake. Været var fortsatt ruskete, men humøret var på topp. Når reinen er i sekken og turen går hjemover, føles motvinden alltid litt lettere å håndtere.
