Topptur – Turblogg

Storgruvpiken – med ny turvenn

Det ligger flere flotte topper rundt Skarvatnet i Trollheimen, og Storgruvpiken er den høyeste. Dit ville vi gå.

Det var meg og min nye turvenn, Stig. Vi startet fra den nordlige delen av Skarvatnet og fulgte først en vei et stykke før den gikk over i en tydelig sti.

Høstfargene i fjellet var fortsatt nydelig til stede, selv om stormen dagen før hadde revet med seg mye lauv.

Vi tok en liten avstikker innom Remtjønnbua, men den var dessverre stengt. Likevel var det verdt turen – Remtjønna lå stille og vakker med is langs strandkanten.

Stig var i god form og gikk med lette steg foran, og jeg gjorde mitt beste for å henge med.

Det var få folk ute til tross for høstferien, men vi møtte både en hare og flokker med spurv – så helt alene var vi ikke.

Etter hvert nådde vi toppen av Storgruvpiken. Utsikten var storslagen – Trollheimen bredte seg ut i vest, og ifølge Stig kunne man se helt til Snøhetta i sør på klare dager. Høsten viste seg fra sin beste side, og vi tok oss god tid til å nyte både utsikten og stillheten.

På vei ned tok vi en pause i høstsola med kaffe i koppen og ro i kroppen. Det var en tur som passer godt for familier – ikke for bratt, ikke for lang, og med stor belønning på toppen.

Lukttind i høstprakt – 1000 høydemeter med turglede

Det var rått i lufta, slik det ofte er i slutten av september, da vi kjørte mot Vefsn. Vi tok av fra E6 og fulgte en grusvei inn i landskapet, gjennom tåkedotter som lå lavt over myrene. Sola var på vei opp, og vi var sikre på at den kom til å ta over utover dagen.

Vi parkerte ikke langt fra enden av grusveien, rett nedenfor høyspentlinja, og fulgte en ATV-vei opp til linja. Derfra tok vi fatt på en godt tråkket sti som ledet oss videre oppover. Det var overraskende bløtt over myrene, men over skoggrensen ble det bedre.

Stien gikk bratt opp, og Hilde Sofie, min gode venninne, holdt et imponerende tempo. Det var bare å henge på.

Etter rundt 1000 høydemeter og 3-4 km nådde vi toppen av Lukttinden, og ble møtt av en spektakulær utsikt. Okstindan i øst, Lovund og De syv søstre i vest, og Røssvatnet og Geittinden i sør. Helt fantastisk.

Sola skinte, og vi var lykkelige over å ha valgt Lukttinden akkurat denne dagen. Vi tok oss god tid til å nyte den flott utsikten før vi vendte nesa nedover.

På turen ned ble det kaffepause og kos. Det var en deilig høstdag med klare farger, frisk luft og godt selskap – ingen grunn til å skynde seg hjem.

Kråkmotinden – et landemerke

Kråkmotinden 923 moh – et landemerke du ikke kan unngå å legge merke til når du kjører E6 gjennom Hamarøy kommune i Nordland.

Jeg har kjørt forbi Kråkmotinden utallige ganger og hver gang har jeg tenkt: Den toppen må jeg bestige en dag. I august bød det seg endelig en anledning – været var fint, og alt klaffet for en tur opp den karakteristiske fjelltoppen.

Jeg parkerte ved en liten utkjøring langs E6, ikke langt fra skogsveien som ledet innover mot Tindkråga.

Skogsbilveien var lett å følge og gikk etter hvert over i en tydelig sti. Stien var godt synlig hele veien opp til skoggrensa.

Over skoggrensa delte stien seg i to. Jeg valgte den korteste ruta mot toppen. Den var dårlig merket, men været var klart og fint, så det var enkelt å finne fram. På et par steder måtte jeg bruke hendene for å komme meg opp, men ellers var det en grei og fin tur.

På toppen blåste det frisk, men utsikt kunne jeg ikke klage på. Den var fantastisk.

Nedover fulgte jeg ryggen på tinden, og den lengste stien. Den var godt merket og behagelig å gå, med flott utsyn hele veien.

På vei tilbake ble det derimot vanskelig å gå forbi alle de nettopp modne multene. Jeg er håpløs når det kommer til multer – jeg må bare plukke. Etter en god stund med bærplukking klarte jeg omsider å rive meg løs fra multebærmyra.

Totalt ble turen 9 kilometer – 4 km opp og 5 km ned. Jeg satte meg i bilen med et stort smil og tenkte at jeg var glad jeg endelig hadde stoppet og tatt turen opp den karakteristiske Kråkmotinden.

Måtinden – spektakulært

Måtinden 408 moh på yttersida av Andøya er en nydelig og naturskjønn plass og et middels krevende turmål.

Vi tok tur dit i juli, og vi var ikke alene om å tenke at det var en god idé. Heldigvis var det en romslig parkeringsplass i Bleiksmarka der turen startet.

Det gikk bratt opp det første stykket slik vi er blitt vant til at det ofte gjør i Lofoten og Vesterålen. Da vi kom opp på ca 300 høydemeter flatet terrenget ut og vi kunne nyte synet av åpent lansdskap, storhavet og flott natur.

På Måtinden var utsikten fantastisk. På siden som vendte mot havet gikk det loddrett ned, men på den andre siden var det slakt og fint.

På tilbaketuren fikk vi følge av et par havørner som seilt over oss.

Og på bakken kunne vi nyte synet av utrolig mange søte små vekster i full blomst. Totalt var turen på 7,5 km og 500 høydemeter.

Etter turen var vi innom den berømte hvite fine Bleikstranda. Det er mulig å gå rett ned på stranda fra Måtinden, eller kjøre rundt som kun tar noen få minutter. Det er uansett verdt et besøk. Den hvite delikate stranda, de store skurte steinen, horisonten i det fjerne, fargene og lyden av bølger som slår. Rett og slett medisin for sjelen.

Møysalen – på en magisk dag

Møysalen 1264 moh er det høyeste fjellet på Hinnøya og i hele Vesterålen, og er et populært turmål for både lokale og tilreisende fjellentusiaster.

Vi tok turen i juli og valgte å ta båtskyss fra Hennes inn Lonkfjorden. Det sparte oss for omtrent 9 kilometer sammenlignet med å gå hele veien fra Kaljord.

Vi var ikke alene om å tenke at Møysalen var et godt valg denne dagen, hele 25 ivrige turgåere strevde seg opp Memuruskaret, 500 moh, i sommervarmen. Stemningen var god selv om det kokte opp den bratte stien.

I Memuruskaret ble det pause og tid til å nyte utsikten, før vi fortsatte videre mot toppen.

Her møtte vi også stien som kom fra Snytindhytta.

📹 Se video fra ryggen mot Møysalen

Videre krysset vi elva fra Øvre Møysalelva og fulgte stien opp mot 909 moh, før vi gikk ned i et skar på 850 moh. Hele veien kunne vi se toppene, Møysalen og de to møyene, komme stadig nærmere, en god motivasjon i seg selv.

På rundt 1000 moh kom vi til et flatt parti hvor vi tok en ny pause og samlet krefter før det siste stykke.

📹 Se video fra høyden nedenfor Møysalen

Omtrent 100 høydemeter under toppen møtte vi Øvrebreen. Her ble det luftig, og noen valgte å stoppe. Vi øvrige ble knytt inn i tau før vi fortsatte mot toppen – noen glade og forventningsfulle mens andre følte mer skrekkblandet fryd.

På toppen ventet en majestetisk utsikt. Det var en klar og fin dag, og vi kunne se langt i alle retninger. Vi ble en stund på toppen og sugde til oss inntrykkene før vi knyttet oss sammen igjen og vendte nesen nedover.

På breen under Møysalen akte noen på føttene og andre på rumpa. Det var mange som syntes det var et dristig valg, men det gikk bra med de fleste – selv om noen måtte tåle et og annet skrubbsår.

Resten av nedstigningen gikk fint, til tross for mange løse partier. To ganger kom store steiner rullende, men heldigvis ble ingen truffet.

Og mens vi ventet på båten, ble det bading igjen for flere av deltakerne – stadig en oppskrift på en perfekt avslutning på en tur.

Ruta langs ryggen mot toppen av Møysalen fra boka «På tur i Vesterålen og Lødingen. Fotograf: Trond Løkke

Totalt gikk vi 16 km og brukte 10 timer inkl. båttur.

Sørskottinden og Nordskottraversen – bedre kan det ikke bli

Nordskottraversen i Steigen, Nord-Norges svar på Besseggen, var en tur jeg hadde tenkte på lenge. I forbindelse med et opphold på Naustholmen hos Randi Skau var jeg heldig, og fikk en ledig plass sammen med en glad gjeng på til sammen fem.

Vi startet turen fra brygga i Nordskotvika, og gikk sørover etter hovedveien. 2-3 km fra brygga tok vi av fra veien og fulgte en tydelig sti rett opp mot Sørskottinden. Det var unormalt varmt til å være i Nord Norge så det var seigt opp de bratte bakkene. Omtrent halvveis opp tok vi en helt nødvendig drikke pause ved Sørskotvatnet.

På toppen av Sørskottinden 608 moh fikk vi lønn for strevet. Der hadde vi utsikt til både Lofotveggen og til de flotte Skotstindan.

Etter en kort pause på Sørskottinden ruslet vi videre mot den luftige Nordskottraversen.

På et lite parti var det nødvendig med en liten rapell, kun en taulengde.

Nederst i Nordskottraversen var det tid for matpause, og her fikk vi turens absolutte høydepunkt, en eksklusiv minikonsert kun for turfølge. Det var helt magisk med musikken, de majestetiske omgivelsene, varmen og en matbit etter en god økt.

Etter lunsjen og konserten gikk vi videre opp traversen. Litt klatring og veldig mange bilder ble det før vi fortsatte ned på østsiden av traversen.

Det var en ganske bratt nedstigning ned til Lundvatnet hvor vi gikk videre til Ersvika. Da vi kom til Ersvika hoppet vi rett i havet. Vi var svette og varme så en avkjølende dukkert var akkurat det vi trengte før vi ble plukket opp med båt, og kjørt tilbake til vakre Naustholmen. På Naustholmen ventet både mat og enda en konsert. Årets beste topptur😊 Takk til Randi og co for en fantastisk tur og en flott opplevelse🙏🏻

Oksfjelltuva – herlig skitur midt i juli

Oksfjelltuva 1523 moh har jeg ikke tidligere blogget om, men det er et fint turmål hvis man synes de mer profilerte toppene rundt Okstindbreen blir for luftig eller man ikke ønsker å gå så langt. Da er Oksfjelltuva perfekt.

Vi gikk fra den øverste parkeringsplassen øverst i Leirskadalen i midten av juli. Skiene ble festet til sekken og slik bar vi de opp til Rabothytta.

Vi hadde startet tidlig for å sikre godt skiføre og for å skåne polarhundene for varmen. På Rabothytta var det derfor stille da vi kom. Vertskapet for helga var ikke like tidlig våken som oss, men det ble likevel en god pause før vi fortsatt opp til breen.

På breen var det sol og ikke et vindpust. -Og skiføre var overraskende godt. Det var pur skiglede og rein nytelse over breen bort til Oksfjelltuva.

Da vi kom over breen var det en liten stigning på ca 150 høydemeter før vi kunne ta felles bilde på toppen av Oksfjelltuva.

På tur ned ble det både vaffelstopp på Rabothytta og bading i Mørbekktjønna. Kaldt og forfriskende etter en varm dag på ski. Herlig avslutning på en varm og fin tur.

Solvågtinden – en drømmedag i Junkerdalen nasjonalpark

Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.

Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.

Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.

Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.

Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.

Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.

På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.

Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.

Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.

Trollstein

Svalbard viste seg fra sitt vakreste en deilig søndag i begynnelsen av juli. Det var skyfri himmel og nesten ikke vind. Min sønn, Birk, og jeg bestemte oss derfor for å ta turen til Sakrofagen og den berømte Trollsteinen. Kanskje Svalbards mest populære tur.

Vi startet fra Nybyen, krysset elva fra Larsbreen og fortsatte ganske bratt opp mot Sakrofagen. Det var morene og løsmasser hele veien, men mellom de harde steinen var det små blomster som klorte seg fast.

Etter noen timers gange var vi på toppen av Sakrofagen. Der kunne vi nyte synet av Longyearbyen i fugleperspektiv og de fantastiske fjellene i området.

Fra Sakrofagen krysset vi Larsbreen over den bratteste delen av breen.

Etter Larsbreen gikk vi bratt opp en skråning med finkornet sand. Det svidde godt i lårene, og sola steikte i nakken mens vi kjempa oss opp steg for steg.

Etter den harde økta i sanddyne var vi endelig oppe på toppe, og kunne enda en gang nye synet av Svalbards fantastisk natur mens vi spiste en vel fortjent lunsj.

Etter en lang lunsj på toppen var det god fart nedover. Over breen var det bløtt og mye vann, men vi kom oss greit ned. Kjempe fin tur som anbefales for de som er så heldige å få muligheten.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..