Etter en vinter med mye dårlig vær ble det endelig en helga hvor vi kunne gjennomføre en en langtur på ski. Turen gikk fra Hemavan til Ammarnes etter Kungsleden sammen med Polarsirkelen Turlag.
Vi startet fra Centrumsliften i Hemavan skisenter i Sverige fredag 31. mars kl. 09.00. Siden jeg hadde 2 hunder og pulk valgte jeg å gå opp mens resten av følget tok heisen.
Været var strålende, og føret bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå med Nuuk opp de brakke bakkene siden jeg ikke hadde hatt pulk på Nuuk på et år. Min bekymring skulle vise seg å være berettiget. Nuuk var ikke så intressert i å gå opp med en tung pulk, men med litt hjelp fra meg kom vi oss opp. De andre hadde heldigvis ikke ventet så lenge siden det hadde vært kø i bilettluka pga det fine været.
Vi fulgte Kungsleden mot Viterskalstugan. På Viterskalstugan serverte de varme vafler og kako med krem. Det ble en deilig og lang lunsj, men til slutt gikk turen videre i retning av Syterstugan.
Siden jeg hadde to hunder holdt jeg større fart enn resten av gruppa. Det ble for slitsom å hele tiden bremse hunden så etter en stund lot jeg Nuuk bare gå i sitt tempo, og så fulgte Dakota etter. Vi kom derfor først til Syterstugan. Da viste GPSen 22 km.
Syterstugan er eid av den Svenske Turistforeningen. Hytta var funksjonell, men ikke spesielt lukseriøs. Det var et eldre ektepar som fungerte som hytteverter på hytta. De tok i mot betaling for overnatting og solgte hermtikk, øl, chips og sjokolade.
Dagen etter, 1. april, var været fortsatt bra, men litt mer skyer. Målet var Servestugan. Jeg bestemte meg for å skille lag med resten av gruppa og legge turen innom Tarnasjostugan. Det skulle bli en litt lenger tur, men da fikk jeg gå i scooterspor. Jeg mente at det ville være en fordel for Nuuk. Han gikk nemlig gjennom «skara» når vi kom utenfor løypa. Da jeg kom ned på Tarnasjøen så jeg et merka spor over isen og tenkte at her var det bare å følge scooterleden. Hundene var gira og det gikk fort, men etterhvert begynte jeg å stusse over retningen. Jeg tok opp GPSen og fikk sjokk da jeg forstod at jeg hadde gått 5 km i feil retning. Hvordan er det mulig?
Vi snudde og tok samme vei tilbake. Da vi endelig kom frem til Tarnasjostugan var klokka 14.00 og vi hadde gått 25 km. Jeg tok en lang pause så hundene fikk hvile før vi tok fatt på turen over fjellet. Vi fulgte scootersporet for å spare Nuuk. Dakota ble sliten på slutten, men Nuuk stod løpet ut og dro Dakota med seg. Da vi kom frem til Severstugan viste GPSen 42 km. De andre var kommet frem og ventet med en kald øl. Gjett om den smakte godt?
Den siste dagen var været blitt grått og det var meldt snø og vind. Vi valgte derfor den korteste ruta videre til Ammernes. Det ble 20 km i rolig tempo, med en liten nedoverkjøring de siste km. En milepel var nådd. Dakota hadde gjenomført sin første 3 dagers tur på snø.
Turblogg 