Sulitjelmafjellene

Dag 7 på ski rundt Sulisfjellene

Det blåste godt og snødde da vi stod opp til dag sju på turen vår. Vinden skulle bli verre dagen etter så det var bare å manne seg opp å komme seg videre.

Vinden kom rett mot og sikten var dårlig. På Windy.com meldte de 6 m/s, men det opplevdes som mye mer. Det ble heldigvis bedre etterhvert. Da vi hadde passert det første vannet, Muorkkejávrre, fikk vi god sikt.

Selv om været ikke var helt topp var humøret upåklagelig.

Etter 11 km kom vi til Lomihytta hvor vi fikk en velfortjent lunsj.

Videre ned fra Lomihytta var det krevende, bratt og ulendt. Vi fulgte sommerstien til Ny-Sulitjelma. Det gikk bra til tross for to ivrige hunder som ikke kunne komme fort nok heim. I ettertid har vi fått høre at den beste og tryggeste ruta ned fra Lomihytta på vinteren er å følge veien.

Uansett, vi kom oss til slutt helskinnet ned til Sulis, og selv om beina var litt skjelvende var vi strålende fornøyd med både turen og oss selv.😊

Å gå rundt Sulisfjellene er en fin ukestur med mulighet for fisking og overnatting på hytter alle nettene.

Dagsetappene var følgende:

* Sulis – Ny-Sulitjelma, 5 km

* Ny-Sulitjelma – Sorjus, 11 km

* Sorjus – Stáddájåkkå, 16,5 km

* Stáddájåkkå – Pieskehaure, 29,5 km

* Pieskehaure – Muorkihytta, 10 km

* Muorkihytta – Sulis, 21 km

Totalt 93 km

Dag 6 på ski rundt Sulisfjellene

I løpet av natten slo været helt om og det ble regn og vind. Det skulle heller ikke bli bedre de neste dagen så vi pakka sammen og bestemte oss for å gå fra Pieskenhaurestugan til Muorkihytta i Norge.

Vi fulgte et scooterspor over innsjøen, Pieskehaure. Pulkene var blitt lettere og Rago var uthvilt så det gikk unna.

Etter vel 7 km på vannet vinkla vi 90 grader og gikk opp mot Muorikkejávrre og Muorkihytta.

Vi passerte grensesteiner og fant den koselige Muorkihytta en kilometer innenfor grensen.

Dag 5 på ski rundt Sulisfjellene

Rypene kaklet, det var mildt og vårlig da vi startet.

De andre i turfølge lå en time foran oss. Det var mye enklere å rengjøre hytta når vi fikk være alene, og Rago var alltid litt ekstra ivrig i starten så det var fint å bare la han gå i sitt eget tempo.

Vi gikk mot sør og fulgte elva, Ståddájåhkå og Nordkalottleden. Det gikk jevn oppover. Etter noen kilometer passerte vi et ferskt jervespor. Det var spennende både for meg og hundene.

Vi tok de andre igjen på ca 1000 høydemeter. Det var rutas høyeste punkt.

Sola kom frem og det ble varmere, og dermed gikk det også stadig saktere. Hundene slet i varmen med vinterpelsen på. Per overtok pulken fra Nuuk.

Lunsj i strålende sol ved Reinvaktarstugan.

Etter lunsj fortsatte vi etter Nordkalottleden mot Pieskehaure, men da var temperaturen blitt så høy at også Rago måtte gi tapt for varmen. Jeg overtok pulken, og det gikk straks mye bedre.

Etter 29 km kom vi til den svenske turistforeningshytta, Pieskehaurestugan. Her ble vi møtt av en hyggelig stugvert, og lykkelig var vi da vi fikk kjøpe forfriskninger etter en varm og lang dag på ski. Gjett om det smakte?

Dag 3 og 4 på ski rundt Sulisfjellene

Det var meldt dårlig vær, og det ble det, vind og snø. Da passet det fint med en dag på hytta, men allerede på ettermiddagen hadde vinden løyet. De ivrigste benyttet da muligheten til å prøve fiskelykken, men fangsten var temmelig liten.

Dagen etter, dag 4 på turen, dro vi videre mot Sverige og Padjelanta nasjonalpark.

Det var overskyet da vi startet, men det lyste mer og mer opp jo lenger mot øst vi kom.

På enden av Sårjåsjávrre på svensk side ligger den svenske turistforeningshytta, Sårjåsjávrrestugan. Der gikk vi inn og spiste lunsj.

Fra Sårjåsjávrrestugan fulgte vi elva, Sårjåsjåhkå. Det var overraskende lite snø. I tillegg var temperaturen steget så jeg fikk skikkelig vårfølelse.

Rago var glad og gira og hadde god driv mot Stáddájåkkå stugorna. Disse hyttene/stugorna eies og driftes av reindrifta.

Det var ingen stugvert så seint på sesongen, men en hytte stod heldigvis åpen. Der var det seks senger. Akkurat nok til oss. 😊

Pannekaker til kvelds ble en bra avslutning på en fantastisk flott dag.

Dag 2 på ski rundt Sulisfjellene

Strålende sol fra skyfrihimmel var det som møtte oss da vi våknet på Ny-Sulitjelma på dag 2 på turen rundt Sulisfjellene.

Det var en glad gjeng som kjempa seg opp den bratte lia rett overfor Ny-Sulitjelma fjellstue.

Vi tok av oss skiene for å få bedre tak. Det var tungt, men det gikk.

Da vi kom opp til ca 900 moh ble vi belønnet med herlig utsikten mot Sulitjelmaisen, Vagnatjåhkka og Stortippen mens vi spiste lunsj.

Etter lunsjen fortsatte vi ned til Storelvvatnan som vi kryssa før vi fortsatte videre etter sommerstien (Nordlansruta, Nordkalottleden og E1) mot Sorjoshytta.

Det var helt magiske forhold.

På Sorjoshytta var det god stemning og kos i hytteveggen. Vi var takknemlig for det flotte været og glad for at vi var kommet frem. Værvarselet for den neste dagen var temmelig dårlig så det var deilig å være innlosjert i trygge omgivelser.

Dag 1 på ski rundt Sulisfjellene

Sulisfjellene er majestetiske og jeg har tidligere skildret fantastiske turer dit i denne bloggen. Årets vårskitur 2024 ble derfor planlagt til nettopp Sulisfjellene.

Vi var full av pågangsmot da vi startet fra Kirka i Sulis og fulgte veien opp mot DNT hytta, Ny-Sulitjelma. Været var ikke strålende, men yr hadde lovet oss bedre vær etterhvert.

Det gikk bratt oppover og jeg var spent på hvordan hundene ville reagere på den brutale starten. Pulkene var fylt med mat og utstyr for en uke. Rago hadde 40 kg og gamle Nuuk 32 kg. Per og jeg hadde hver vår sekk på ca. 10 kg.

Det gikk overraskende bra, men vi tok oss god tid, og vi gav dem god hjelp de bratteste kneikene.

Vi tok en pause i vindsekken på tur opp så hundene skulle få tid til å kjøle seg ned.

Det var isete og lite snø da vi kom opp til krysset før Ny-Sulitjelma fjellstue.

Vi fant hytta, Ny-Sulitjelma, som drives av Sulitjelma og Omeng Turistforening.

Etterhvert kom resten av turfølge. Per hjalp dem ned den siste skavelen så de skulle slippe å ramle som meg. Vi avslutta dagen med bacalao og hyttekos og var glad for å være på tur igjen.

E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!

Dag 81: Motstand over Sulitjelmafjellene

Vinden hadde ikke gitt seg i løpet av natten. Det blåste like friskt som dagen før, men det var sol og god sikt. Vi bestemte oss derfor for å gå.

Nuuk og Dakota var ikke like interessert i gå opp de bratte liene i motvind. De ville bare ned og bort fra vinden. Vi lokket og dro.

Til slutt måtte vi bare innse at de ikke kom til å ta pulkene opp. Det måtte vi gjøre selv. Vi kjempet oss opp til Storevvatnan, og videre opp til Småsorjosvatnan.

På andre siden av fjellet var det ren idyll. Vi kom i ly for vinden bak Sorjostjåkkå. Sola skinte og vi fikk en fin avslutning på veien ned til Bajit Sorjosjavri.

På veien ned passerte vi enorme hengskavler. Jeg var lettet og glad for at vi var kommet over. Det hadde ikke vært aktuelt å gå over det alpine Sulismassivet i dårlig sikt.

Ved Sorjåsjavrre fant vi en kjempe hyggelig hytte, Sorjushytta. Vi var lykkelige og utslitte. GPSen viste ikke mer enn 13 km, men vi hadde fått 100 kg med bagasje over fjellet. Vi var fornøyd med egen innsats.

Dag 80: Vindfull dag i Sulitjelmafjellene

Det hadde blåst full storm i Sulitjelmafjellene noen dager så fridagene våre ble utvidet til over en uke, men nå var vi heldigvis i gang.

Den første delen var grei, vindpolert scooterløype og friske bein. Vi fikk fort høydemeter selv om pulkene og sekkene var fylt til randen. Totalt hadde vi nesten 100 kg med mat og utstyr med oss.

Da vi kom litt lenger opp stoppet det opp. Scooterløypa var borte og hundene brøt gjennom skara. Per, stakkars, måtte ta den tyngste pulken alene mens jeg og hundene tok den letteste.

Etter noen timer med hard jobbing kom vi opp til ca. 600 meter over havet og det flatet litt ut.

Der opp fant vi Ny-Sulitjelma fjellstue. Planen var å gå lenger, men det begynte å snø og det var vanskelig å se. Dette var definitivt ikke et område hvor vi kunne tenke oss å gå i dårlig sikt, til det var det for bratt, glatt og for mange skavler. I tillegg var hytta fin med strøm og innlagt vann. 6 km ble det vi gikk denne dagen, men det var km vi hadde jobbet hard for.

Dag 79: Glitrende forhold fra Balvatnet til Sulitjelma

Minus 27 grader og et fantastisk skue møtte oss da jeg stod opp. De kalde blå og lilla fargene danset over himmelen mens vi spiste frokost.

Over Balvatnet var det harde, vakre snøbårer som vinden hadde jobbet frem. Vi krysset vannet i rask tempo mens kulda bet i kinnene.

På andre siden av Balvatnet tok vi kurs mot Coarvihytta, eid av Sulitjelma Turistforening.

Igjen opplevde vi å finne en varm hytte med hyggelige beboere. To studenter hadde kommet opp dagen før, og hadde lagt raust i ovnen og kokt kaffe. Det kunne ikke vært bedre. Vi koste oss i trivelig selskap til vi tok fatt på siste del mot Sulitjelma.

Det var oppkjørte spor de 11 km fra Coarvihytta til skihytta. Derfra fulgte vi vei ned til Sulitjelma. Totalt 32 km.

Vi var slitne, og glad for at vi skulle ha noen dager heime før vi begynte på turens kanskje aller tøffeste etappe, Sulisfjellene.