Nord-Trøndelag – Side 3

Dag 63: Endelig Børgefjell

Endelig var vi klar til å gå inn i Børgefjell. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Vandring i nasjonalparker er noe helt annet enn å ferdes langs vei.

Vi startet dagen med å flotte oss med båtskyss over Namsvatnet, og ble satt og i land ved Viermahytta. Derfra gikk vi opp Virmadalen. Det var en sti de første 1-2 km siden måtte vi finne vår egen vei.

Sola varmet godt så det gikk tregt over de mange myrene og krattene vi måtte gjennom. Passering av små elver var derfor en forfriskende avveksling. Vi tok av oss skoene og gikk over elvene i croks. Det fungerte fint for meg, men Per var uheldig og mistet den ene skoen i den første elva vi krysset. Skoen fløt som en båt i stadig større fart nedover elva. Det var umulig å nå den.

Jeg hadde kjøpt meg fiskekort og tatt med meg div. fiskeutstyr i sekken. Gaukvatnet ble derfor en naturlig teltplass slik at jeg kunne prøve fiskelykken. Det så lenge ut til at jeg ikke hadde fiskelykken med meg denne dagen, men da jeg nesten hadde gitt opp var det til slutt en som lot seg friste. Jeg trodde det var en stor fisk, og sveiva inn mens hjertet hamret. Endelig skulle vi få noe annet enn Real turmat til middag. Slukøret måtte jeg innse at » storfisken» var på størrelse med et par fystikkesker.

Dag 62: Nuuk må sendes heim

Denne dagen ble brukt til å kjøre Nuuk heim til Dalselv, 60 mil tur-retur. Det var trist å reise fra han heime, men jeg viste at han ville få god pleie hos guttene min.

Da jeg kom tilbake til Røyrvik syklet vi tur-retur Røyrvik – Namsvatnet, 15 km en vei. En fin asfaltert vei, uten trafikk og i naturskjønne omgivelser var flott å sykle etter, men dagen ble likevel ikke så bra. Jeg savnet Nuuk, og lurte på om han hadde fått kveldsmaten sin.

Dag 61: Fra Svenskegrensa til Røyrvik

Det var tåke da vi våknet, men Per sykla fra hytta allerede kl. 7.30. Nuuk var fortsatt ikke god så han fikk ikke være med.

Selv tok jeg turen ned til hytteeierne på Lierne Gjestegård for å bomme litt kaffe. De kunne fortell at akkurat den hytte vi leide hadde Lars Monsen også leid da han gikk Norge på langs. Han hadde hatt hytta i over en uke siden en av hundne hans hadde fått valper mens de var på tur. En slik utfordringer hadde heldigvis ikke jeg.

Da Per hadde syklet i noen timer kjørte jeg etter så vi kunne ta lunsj sammen. Etter lunsj var det min tur. Jeg syklet frem til Røyrvik, som ligger ved inngangen til Børgefjell, 49 km. Dagen etter var planen å gå inn i Børgefjell, men hva skulle vi gjøre med Nuuk? Etter å ha konferert med min kloke veterinær venninne bestemte jeg meg for at Nuuk måtte heim. Det var kjipt, men hundenes helse kom selvsagt foran mitt ønske om å ha han med på tur.

Dag 60: Fra Holand til svenskegrensen

Utslitt av varmen, teltlivet, insektene og bekymringene for Nuuk sov vi helt til kl. 12.00 i hytta vi hadde leid på Lierne Gjestegård. Det var i grunnen veldig godt.

Nuuk var bedre, men fortsatt ikke helt bra. Etter det mislykka forsøket dagen før var det uaktuelt å ta han med på noe fysisk før han var 100% restituert. Per reiste til Snåsa etter bilen slik at vi hadde muligheten for å kjøre heim hvis det ble behov. Da Per var tilbake tok jeg en tur med sykkel alene. Jeg syklet fra Holand til svenskegrensa, 24,5 km. Det gikk lett å sykle når jeg ikke hadde bagasje og hund. Lufta var fin etter en skikkelig tordenbyge tidligere på dagen, og det var ikke trafikk. Jeg koste meg mens jeg speidet etter bjørn, men heller ikke denne dagen så jeg noe til den.

Dag 59: Etter vei fra Lenglingen til Holand

Dagens mål var Holand på sykkel, 40 km nord for leirplassen vår ved Lenglingen. Det var fortsatt veldig varmt så vi startet i kjent stil kl. 04.00. Å sykle så tidlig var positivt på flere måter. Vi hadde hele veien for oss selv, temperaturen var behagelig, og fugler og dyr var svært aktive. Det kvitret og sang rundt oss mens vi tråkket oss fremover, og tre ganger passerte det en hare fremfor oss til stor interesse for Nuuk og Dakota.

Alt gikk bra frem til kl. 08.00, men da var sola så høyt at vi begynte å kjenne varmen. Hundene peste og Nuuk fikk tilbake brekningsanfallene sine. Det var fortsatt et godt stykke igjen til Holand. Hva skulle vi gjøre nå? Løsningen ble taxi til hundene.

Jeg syklet frem til Holand og Lierne Gjestegård mens Per ventet. Da jeg kom frem bestilte jeg taxi og hentet hundene. Taxisjåføren var en trivelig kar som lurte på om vi hadde sett bjørn. Lierne er kjent for sine mange bjørner, og på grunn av de mange skogbrannene som herjet i Sverige denne sommeren var ekstra mange kommet over akkurat mens vi skulle være i området. Jeg håpet virkelig at vi skulle få se en av disse bjørnene.

Dag 58: Fra Berglia til Lenglingen for nedkjøling

Med en hund som ikke var helt i form og et værvarsel som meldte 30 grader var det ikke annet å gjøre enn å komme seg til nærmeste innsjø så fort som mulig, og det ble Lenglingen, 15 km øst for Berglia. Vi fulgte veien ned.

På tur til Lenglingen passert vi disse trivelige folkene. De voktet innkjørselen til en med god humor syntes vi.

Disse trefigurer fant vi like ved. Kreativiteten i Lierne var tydelig.

Da vi kom i skyggen ved Lenglingen led vi ingen nød. Vi hadde «egen» strand og en butikk 1-2 km unna hvor de solgte kalde drikkevarer så vi klarte oss godt. Nuuk ble heldigvis stadig bedre. Brekningsanfallene kom ikke så hyppig lenger.

Den som slet mest var kanskje Per. Telte var for lengst erklært for varmt. Han valgte derfor å kjempe mot mygg og knott gjennom natten under åpen himmel. God fornøyelse, sa jeg, mens koste meg med luksuriøs god plass i teltet.

Dag 57: Glo varm tur fra Blåfjella til Berglia

Vi velta oss ut av teltet kl. 04.00. Det var ingen grunn til å vente til det ble for varmt. Da ville vi neppe nå Berglia som var dagens mål.

Vi gikk noen km før vi tok frokost. Mens vi spiste kunne vi nyte utsiken over Tverrelvdalen som vi skulle følge ned. Med vakker natur, strålende sol og nykokt kaffe var «dagen» så langt perfekt.

Etter frokosten gikk det tyngre. Det ble stadig varmere, mer «hater» og de endeløse myrene gjennom dalen sugde energien ut av oss. Vi måtte stadig ta oss ned til Ingeldøla for at hundene og vi ikke skulle koke over. Det verste var likevel at Nuuk fikk problemer med magen. Han forsøke å kaste opp, men ingen ting kom. Brekningene fortsatte han med resten av dagen. Halen hang slapt ned og han så ikke bra ut. Per festa kløven hans opp på sin egen sekk slik at han i alle fall skulle slippe den.

Etter 25,5 km kom vi ned til Berglia og fant en skyggefull plass og en bekk inni skogen hvor vi slo leir. Vi var svette og utslitte, Nuuk var fortsatt dårlig og Per hadde fått gigantiske vannblemmer under føttene. Monstersekken og varmen hadde satt sine spor, men middagen smakte. Vi var fortsatt ved godt mot.

Dag 56 Blåfjella – Skjækerfjella nasjonalpark

Kl. 06.00 forlot vi Gjefsjøen og tok kurs mot Blåfjella i Blåfjella – Skjækerfjella nasjonalpark. Vi gikk over mange myrer, og fulgte Seterlibekken opp til 600-700 moh. Der åpnet det seg et område med hundrevis av små og mellomstore vann. Hundene satte pris på de mange bademulighetene.

Blåfjella består av mange store steiner så det var det krevende å gå i, men virkelig vakkert.

Vi fant en fin plass ved et av de mange vannene og brukte resten av dagen på å fiske og bade. En lykkelig sommerdag selv om det ble lite fisk, og «bare» 15,5 km.

Dag 55 «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu»

Da var i gang igjen med vårt «Norge på langs» prosjekt. Vi starta der vi avsluttet så brått i vår, på parkeringsplassen på Allmenningen i Snåsa. Det føltes bra å være tilbake.

Det var meldt fint vær med temperaturer på over 20 grader så vi stod opp kl. 06.00. Vi tenkte det var lurt å komme seg av gårde før det ble for varmt. Det var ingen andre enn oss og en ensom elg ute så tidlig, men det plaget oss selvsagt ikke.

Vi fulgte en god merket sti oppover, Gjefsjøstien. På stien var det lagt klopper over plasser som i normale år er våt. Denne dagen var det definitivt ikke vått. Det var knuste tørt i bakken og det så ut til at det kom til å bli et dårlig multer i år. Lyngen var brun.

Til Heiloens ensomme klagesang gikk vi stadig flere km. Det ble imidlertid også flere og flere stopp for at hundene skulle få kjøle seg ned etterhvert som temperaturen klatret oppover.

Vi kom til Gjefsjø fjellgard litt over 13.00, til garden som ligger «det ingen kunne tru at nokon kunne bu», men det gjør faktisk Nils. Nils var heime og vi fikk låne en hytte. Det var vi glad for ettersom varmen hadde satt millioner av «hater» ( betyr insekter) i gang. I hytta var det fred å få og bedre temperatur.

Vi var fornøyd med starten.

Dag 54: Fra Gjefsjø fjellgård til Tor på Snåsa og videre heim

Vi vaska hytta og dro tidlig som vanlig for å få godt skiføre. Per tok pulken slik at Nuuk skulle få det lettere. Vi syntes Nuuk virket bedre allerede. Han trippet i alle fall lett ved siden av, og hadde ikke noe problem med å følge oss.

Fra Gjefsjøen Fjellgård og ned til vei var det 24 km. Fra parkeringsplassen og ned til Snåsa er det ca. 20 km med grusvei. Da vi hadde 300 m igjen til veien kom Nils og det amrikanske paret forbi. De spurte om vi trengte skyss fra parkeringsplasen og ned til Snåsa. Det var fint for vi hadde selvsagt ingen som ventet på oss.

Det amrikanske paret kjente en mann som het Tor. Tor eide Grana bryggeri. og der hadde han også 2-3 rom som han leide ut. Det er sjelden en dårlig ide å bli med til en som eier et bryggeri, og det var det ikke denne dagen heller. Tor hadde både godt øl, rom og dusj til oss, og på ettermiddagen tryllet han frem middag og mange gode historier.

Vi kom oss heim dagen etter, og Nuuk fikk komme til veterinær. Det var heldigvis ikke noe alvolrig. Han var bare sliten og dehydrer av varmen som hadde vært de siste dagene.

Vi avsluttet denne etappen 2 uker før vi hadde planlagt, men vi er likevel kommet ca halveis til Nordkap. Tilsammen har vi gått 1250 km.

Kanskje tar vi de to siste ferieukene til høsten og går litt lenger. Helt sikkert er det i alle fall at turen fortsetter nordover mars og april 2019.