Nasjonalpark – Side 7

Dag 84: Samisk kulturvandring til Kutjaure

Det var fortsatt sol da vi våknet, men temperaturen var på tur opp. Gradstokken viste bare 12 kuldegrader, og det var skyer i vest. Et annet vær enn det kalde, klare været var på vei. Vi tok farvel med det trivelig paret fra Danmark som startet allerede kl. 07.00. De trengte dagen fortalte de, for å nå neste hytte. Jeg har alltid trodd at vi startet tidlig, men det fantes altså noen som var mer ekstrem.

Nuuk og Dakota overnatter alltid i hver sin pulk. De rikker seg normalt ikke før jeg kommer ut med mat. Denne dagen var intet unntak.

Vi forlot Låddejåkkå og satte retning mot den store innsjøen, Vastenjaure.

I Padjelanta nasjonalpark og særlig ved de store innsjøene ligger det mange sameviste eller samebyer som en svenske vi møtte kalte de. En sameviste er en bo- og arbeidsplass for en eller flere samefamilier som de bruker deler av året. Vi passerte flere samevister på vår tur og de bestod av en klynge med små hytter og kåter.

Vi hadde egentlig tenkt å gå til Akkastuen, men på grunn av føre som stadig var like krevende for hundene ble vi enige om at Kutjaure var dagens mål. Vi krysset den stor og åpne elven Vuojafadno på en vakker hengebro. Svensken er flinke til å tilrettelegge med solide broer på vandringsledene sine.

Da vi kom til Kutjaurestuen traff vi en kjempe hyggelig «stugvert». Hun møtte oss med varm jordgubbsaft, og vi følte oss svært velkommen. Kutjarstuen eies og drivest av den Svenske turistforeningen, og har stugvert fra 1. mars.

GPSen viste 21,5 km, og vi kunne ta kveld i gjestfrie og vakre omgivelser.

Dag 83: Mange naturopplevelser på vei til Låddejåkkå

Sol, kaldt og flott, men det hersket stor uengighet over veivalget for dagens etappe under frokosten. Jeg ville legge løypa nordover over de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure. Det ville gitt Nuuk og Dakota fine forhold. Per syntes at 4-5 mil på endeløse innsjøer ville bli for kjedelig. Det ville dessuten bli en lang omvei. Han hadde sett en scooterløype som gikk i retning av Sarek nasjonalpark og lokket med fine naturopplevelser.

Per fikk vilja si og vi starta å gå etter et bra scooterløype. Vi hadde nesten ikke fått gått oss varme før vi bokstavelig talt kjørte rett inn i en gigantisk rypeflokk. Stadig like flott å oppleve at det fortsatt finnes store flokker med ryper.

Etter 2-3 km ble det åpenbart at løypa vår ikke gikk dit vi skulle. Den gikk sørover og vi skulle jo nordover.

Det var bare å labbe ut av sporet, og følge sine egne spor i jomfruelige og fantastiske omgivelser. Vi kunne se Sarek nasjonalpark i sør, men ingen spor av mennesker. Derimot var det mange dyr. En elgku med kalv krysset foran oss før vi tok fatt på stigningen over Pårka.

På veien opp fikk vi et interessent møte med to rever. Den ene kom springende mot oss. 50-100 m før oss stoppet den og kikket på oss lenge. Deretter fulgte den oss oppover på passe avstand. Veldig pussig adferd, men artig for oss.

På andre siden av lia beitet en reinflokk. Hundene ble minst like gira som oss av alle dyrene og nesten uten å ha lagt merke til at vi hadde gått var vi oppe på det høyeste punktet.

Derfra var det fin nedover kjøring til Låddejåhkå stuen. Der fant vi et hyggelig dansk par som vi fikk dele hytten med. GPSen viste 28 km. Vi var glade og følte oss rike på naturopplevelser etter en innholdsrik og vakker dag.

Dag 82: Sol og fint vær i Padjelanta nasjonalpark

Minus 15 og sol fra skyfri himmel. Vi kjente det godt i beina etter dagen før, men gledet oss likevel til å ta fatt på dagens etappe. Det var ikke hver dag vi kunne starte dagen i med så fint vær.

Det var ideell forhold for ski, men for Nuuk og Dakota var det ikke like enkelt. De brøt med jevne mellomrom gjennom. Det gikk derfor ikke så fort, men med fint vær og nydelige omgivelser var det helt greit.

Vi fulgte innsjøen, Sårjåsjavrre, inn i Sverige. På enden av vannet fant vi en ubetjent Svensk turistforeningshytte, Sårjåsjaure Fjällstuga. Den var uten ved og gass, men kunne fungert fint som beskyttelse for været en uværsdag. Det var det ikke behov for denne dagen så vi brukte den til ryggstø under lunsjen.

Lenger ned passerte vi Staddåjåkka Fjällstugene. Staddåjåkka Fjällstugene er en av flere hytter i Padjelanta nasjonalpark som er drevet av Naturvårdsverket. Padjelanta nasjonalpark er Sveriges største nasjonalpark og et perfekt område å gå med barn i ettersom hyttene ligger tett.

Etter Staddåjåkka Fjällstuga møtte vi noen reingjetere til stor glede for Nuuk og Dakota. Da fikk de scooterspor og farten tok seg betraktelig opp.

Det var mer enn bare scooterspor som fikk Nuuk og Dakota til å gire opp. I scootersporet dukket det opp et reinkadaver som Nuuk og Dakota fant veldig interessant.

Det var ferske spor i snøen etter dødskampen til den uheldige reinen. Det kunne se ut som det var to jerver som var blitt mette den dagen for det var to ulike størrelser på jervesporene.

Turen endte til slutt ved innsjøen, Virihaure. Vi hadde gått 28,5 km og var glad vi kunne hvile og overnatte på Staloluokta Fjällstuga. Staloluokta Fjällstuga drives av samene i område. Hytta varmet vi opp med gass så det ble fort varmt. Ute krøp temperaturen under 20 grader i løpet av natten.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.