Nasjonalpark – Side 3

E1 dag 86: Varm dag fra Skjækerdalshytta til Veresstua

Det hadde regnet godt på natta, men heldigvis, det lyste opp da vi skulle starte.

Den oppmuntringen trengte vi for det var en hard start. Vi gikk rett opp bak Skjækerdalshytta og opp til Storbekkryggen.

Over Storbekkryggen gikk det i rykk og napp for der var det mye sau. Rago var helt vill og dro meg med i stor fart så sølespruten stod til alle kanter.

Jeg ble både varm, sliten og lei av Rago sin jakt på hundretalls sauer i kombinasjon med varmt vær og mye myr. Den første pausen kom derfor tidlig og flere pauser kom på rekke og rad.

Heldigvis ble også Rago slite og varm, og turen kunne etterhvert fortsette uten for mye kaos.

Vi passerte mange fantastiske og spesielle furutrær, og så spor etter storfugl flere steder.

På slutten av dagen kom sola frem og det flotte landskapet viste seg fra en av sine beste sider.

Etter 21 km kom vi til Veresstua. Hytta var ny og fin, og vi fant middag i boden.

Desserten fant vi utenfor hytta.

E1 dag 85: Fisketur fra Setertjønnhytta til Skjækerdalshytta

Fra Setertjønnhytta gikk vi ca 500 m på tilrettelagte klopper. Der lå Norges geografiske midtpunkt. Vi var litt usikker på hva dette egentlig var, men info tavlen ved hytta forklarte at dette var Norges arealtyngdepunkt. Det kan illustreres ved at man tar en passerspiss og balanserer Norges areal på dette punktet.

Vi fortsatte videre til Lågvatnet. Der ble det kaffe- og fiskepause.

Hilde fikk selvfølgelig fisk før andre hadde funnet frem fiskestanga. Hun var som vanlig i en egen fiskeliga.

Da vi kom ned til Skjækervatnet ble det en ny kaffe/fiskepause som etterhvert utviklet seg til en badepause.

Da vi var mette og rene gikk vi videre opp Skjækerdalen til Skjækerdalshytta. GPSen viste 16 km da vi kom frem. De to trivelige trønderske damen var alt kommet frem og hadde fått fyr i ovnen.

Fisk til middag ble en skikkelig matopplevelse etter flere dager med bokse- og posemat. Perfekt avslutning på en nydelig dag.

E1 dag 84: Fantastisk tur fra Gaundalen til Setertjønnhytta

Vi valgte å gå rett mot Skjækerfjellene og Setertjønnhytta da vi startet fra Gaundalen fjellgård, og ikke rundt Skjækerfjellene etter E1 ruta. Vi sparte noen km på det, men fikk til gjengjeld flere høydemeter.

Etter noen høydemeter i våt myr passerte vi det private kraftverket som fikk vann fra Grønlivatnet.

Det regnet og det var seigt å gå i myra, men humøret var stadig på topp.

Vi hørte gryntingen og kjente lukta lenge før vi kom opp og så flokken med rein som var samlet for merking mellom Langtjønna og Grønlifjellet. Det var et majestetisk syn.

Etter en prat med reineierne og litt mat gikk vi videre opp mot Sukkertoppskaret. Det var et flott parti med Sukkertoppen og Sjækerhatten på høyre side og Løysmundhatten på venstre side. Vi passerte også flere fine fiskevann som ifølge kartet skulle inneholde ørret.

Da vi kom til enden av Storskaret fikk vi en fantastisk utsikt over halve Trøndelag. Sola tittet også frem og gjorde opplevelsen optimal. Fin plass.

Det klang i sauebjeller på alle kanter så hundene var maks gira. Likevel kom vi oss utrolig nok helskinnet ned til Skjækervatnet.

De siste 4 km langs Skjækervatnet var seige. Lårmusklene var stive og skoene sugde seg fast i myra. Vi var glade da vi endelig kunne sette oss på trappen på Setertjønnhytta. Da viste GPSen 25 km. Heldigvis hadde to hyggelige trønderdamer fyrt opp hytta og bært vann så veien fra neste kollaps til kos i sofaen ble herlig kort.

E1 dag 83: Flott tur fra Holden til Gaundalen

Etter en regntung natt på loftet på vakre Holden fjellgård var været mye lettere da vi forlot gården.

Vi gikk langs innsjøen Holderen i retning Gaundalen.

Det var ikke merket sti mellom Holden og Gaundalen, men bru over Kvernelva fant vi.

Vi fulgte en gammel telefonlinjetrase som tidligere hadde gått mellom Holden og Gaundalen. Stolpene var tatt ned, men vi så restene i terrenget.

Det var mye myr opp til Nordskaret så det gikk tungt opp lia. Nordskaret lå på rundt 800 moh. Da vi kom opp fikk vi fin utsikt over Holderen og naturen rundt.

Dakota hadde løpetid så hundene benyttet enhver anledning til litt flørting.

Etter at vi passerte Nordskaret gikk vi nedover i samme retning mot Gaundalen. Det ble et lite stopp i et vann for å prøve fiskelykken, men en plutselig og voldsom haglskur fikk oss på andre tanker. Vi satte opp fart mot Gaundalen selv om fisken var bitevillig.

Da vi kom til Gaundalen fjellgård viste GPSen 14 km. Vi ble vi hilst velkommen av et trivelig vertskapet som serverte nybakte kanelsnurrer.

Vi fikk leie en flott hytte nedenfor hovedhusene med strøm fra eget kraftverk og innlagt vann fra elva.

Det var fascinerende å besøke denne plassen midt i Blåfjella- og Skjækerfjella nasjonalpark, 25 km fra nærmeste vei. Der var det gårdsdrift og det hadde det vært siden 1600 tallet. Magisk plass som var verdt besøket.

E1 Dag 82: Våt tur fra Grønningen til Holden

Vi var overlykkelig over at det var ferie, og klart for en ny etappe på vår vandring etter E1 fra Nordkapp til Sicilia.

Vi startet fra Grønningen i Snåsa kommune der vi avsluttet i 2023.

Noen nysgjerrige ungkyr tok imot oss da vi kom ut av bilen. De fulgte etter oss et langt stykke før de til slutt fant ut at det ble kanskje litt langt.

Det ble en våt start med regn og mye vann i marka så det tok ikke lang tid før alt var vått. Heldigvis var hundene ivrige. De logret og brydde seg ikke om regnet. Det smittet over på oss.

Vi passert skilte som opplyste oss om at vi var kommet inn i Blåfjella- og Skjækerfjella nasjonalpark.

Selv om det regnet var det vakkert, det luktet friskt og vi hørte mange fugler på turen. Bl.a både så og hørte vi Fjellvåk.

Etter 4-5 timer var vi fremme ved fjellgården. GPSen viste 15 km. Vi hadde bestilt overnatting på hovedhuset hos Statskog, men også DNT har utleie på gården,

Holden fjellgård er den midterste av tre fjellgårder som ligger med ca 14-16 km mellomrom ved Svenskegrensa i Snåsa kommune. Det er en idyllisk og interessant plass. Der har det vært drevet jordbruk fra 1788, men sannsynligvis tidligere. I 1978 ble dessverre gården nedlagt og Statskog overtok.

Dag 5 på ski rundt Sulisfjellene

Rypene kaklet, det var mildt og vårlig da vi startet.

De andre i turfølge lå en time foran oss. Det var mye enklere å rengjøre hytta når vi fikk være alene, og Rago var alltid litt ekstra ivrig i starten så det var fint å bare la han gå i sitt eget tempo.

Vi gikk mot sør og fulgte elva, Ståddájåhkå og Nordkalottleden. Det gikk jevn oppover. Etter noen kilometer passerte vi et ferskt jervespor. Det var spennende både for meg og hundene.

Vi tok de andre igjen på ca 1000 høydemeter. Det var rutas høyeste punkt.

Sola kom frem og det ble varmere, og dermed gikk det også stadig saktere. Hundene slet i varmen med vinterpelsen på. Per overtok pulken fra Nuuk.

Lunsj i strålende sol ved Reinvaktarstugan.

Etter lunsj fortsatte vi etter Nordkalottleden mot Pieskehaure, men da var temperaturen blitt så høy at også Rago måtte gi tapt for varmen. Jeg overtok pulken, og det gikk straks mye bedre.

Etter 29 km kom vi til den svenske turistforeningshytta, Pieskehaurestugan. Her ble vi møtt av en hyggelig stugvert, og lykkelig var vi da vi fikk kjøpe forfriskninger etter en varm og lang dag på ski. Gjett om det smakte?

Dag 3 og 4 på ski rundt Sulisfjellene

Det var meldt dårlig vær, og det ble det, vind og snø. Da passet det fint med en dag på hytta, men allerede på ettermiddagen hadde vinden løyet. De ivrigste benyttet da muligheten til å prøve fiskelykken, men fangsten var temmelig liten.

Dagen etter, dag 4 på turen, dro vi videre mot Sverige og Padjelanta nasjonalpark.

Det var overskyet da vi startet, men det lyste mer og mer opp jo lenger mot øst vi kom.

På enden av Sårjåsjávrre på svensk side ligger den svenske turistforeningshytta, Sårjåsjávrrestugan. Der gikk vi inn og spiste lunsj.

Fra Sårjåsjávrrestugan fulgte vi elva, Sårjåsjåhkå. Det var overraskende lite snø. I tillegg var temperaturen steget så jeg fikk skikkelig vårfølelse.

Rago var glad og gira og hadde god driv mot Stáddájåkkå stugorna. Disse hyttene/stugorna eies og driftes av reindrifta.

Det var ingen stugvert så seint på sesongen, men en hytte stod heldigvis åpen. Der var det seks senger. Akkurat nok til oss. 😊

Pannekaker til kvelds ble en bra avslutning på en fantastisk flott dag.

Dag 4 og 5 i Fulufjället nasjonalpark

Etter en god natt med søvn var det en ny runde med morgenstell. Det første på lista var alltid mat til hundene, og hundene satt som vanlig forventningsfulle utenfor hytta og ventet.

Da matmor, Kristin, endelig viste seg i døra med matbøtter var det slutt på freden. Da hylte alle hundene i kapp og gledet seg til frokost.

De fikk en blanding av vann kjøtt som ble delt på de 28 hundene.

Da både to og firebente hadde fått mat og drikke, hytta var vasket og vedkassen fylt opp, pakket vi sledene og lot hundene starte.

Vi kjørte en liten runde på fjellet. Der ble det noen km i løssnøen før vi var tilbake på det litt enklere scootersporet igjen. Vi hadde retning mot sør og var på vei tilbake til Sörsjöen.

Da GPSen viste 43 km var vi kommet til en gammel tømmerstue, Brottbäckstugan.

I Brottbäcksstugan var det en gruve i midten og to store sengebenker uten madrass på hver side.

Jeg hadde ikke underlag med, men sov overraskende godt på trebenken. Litt stiv da jeg våknet, men det gikk seg til.

Det var blitt varmegrader da vi startet fra Brottbächsstugan. Det førte til glattere spor, men hundene fikk det varmt. De nappet snø og rullet seg i snøen så snart de hadde sjansen.

Vi kjørte parallelt med Fulufjället nasjonalpark. Da vi nærmet oss Sörsjöen gikk tempoet til hundene opp. Etter fem dager var de glad for å komme heim til en velfortjent hvile, og jeg unte dem selvsagt det. De hadde vært veldig flinke. GPSen viste 46 km. Totalt hadde de gått 160 km på fem dager.

Jeg var mektig imponert over både hundene og eierne. Det var fantastisk å både se og oppleve at Malamutene kan være perfekte sledehunder. Nydelig tur og opplevelse!😊 Kan absolutt anbefales.

Dag 3 i Fulufjället nasjonalpark

Det var klart, men det blåste godt da vi våknet. Værvarselet viste at vinden skulle øke. Vi diskuterte litt frem og tilbake, men kom frem til at det var tryggest å kjøre ned fra høyfjellet for å komme mer i ly fra vinden.

Vi hadde fin tur ned fra Rörsjö. Sola skinte, omgivelse var flotte, vinden kom i ryggen og hundene var glade. Sporene var løse så det gikk greit å bremse så både to og firbente kom seg ned alle bakkene uten problemer.

Vi kjørte ut av Fulufjället nasjonalpark og inn i Lillådalens naturreservat, og videre inn i Drivdalen naturreservat. Det ble mørkt før vi kom frem så hodelyktene måtte plukkes frem.

Da vi stoppet ved Drevfjällstugan var klokka blitt nesten 18.00 og GPSen viste 31km. Ved Drevfjällstugan var det lunt og bra for både hunder og mennesker så her ble det overnatting og mat. Middagen ble som vanlig sein, men den smakte himmelsk.😎

Dag 2 i Fulufjället nasjonalpark

Vi våknet til nok en nydelig dag i Fulufjället nasjonalpark. Temperaturen var stadig på vei opp, men det var fortsatt minusgrader. Det var Malamuttene glade for.

Mye måtte ordnes før vi kunne starte, men 11.30 var vi gang. Hundene virket pigge og viftet lykkelig med halene sine.

Vi kjørte nordover etter Kungsleden, og fulgte en gammel scooterløype. Det var blitt forbud mot scootere etter at området ble nasjonalpark, men merkingen stod igjen.

Det var flotte forhold, fint vær og ubeskrivelig vakre omgivelser. Bak sleden fikk jeg god tid til å nyte synsinntrykkene mens vi jevn og trutt jobbet oss nordover.

Etter ca 10 km kom vi til Tangsjöstugan. Der hadde vi et kort stopp før vi kjørte videre.

Da GPSen viste 19 km var vi kommet til Rösjöstugorna. På Rösjö stoppet vi for kvelden.

De tre hyttene; Tangådalsstugan, Tangsjöstugan og Rösjöstugan var eid av Länsstyrelsen i Dalarnas län. Hyttene var enkelt utrustet med vedovn, gass og senger med madrasser. Veden måtte kappes og klyves av gjestene og vann måtte vi hente i bekken. En liten del av hytta stod alltid åpen og en del kunne bookes på forhånd.

Jeg var takknemlig for tilbudet. Det var deilig å kunne legge seg i en varm hytte etter en dag ute i vinterfjellet med hundene.