Nasjonalpark – Turblogg

Møysalen – på en magisk dag

Møysalen 1264 moh er det høyeste fjellet på Hinnøya og i hele Vesterålen, og er et populært turmål for både lokale og tilreisende fjellentusiaster.

Vi tok turen i juli og valgte å ta båtskyss fra Hennes inn Lonkfjorden. Det sparte oss for omtrent 9 kilometer sammenlignet med å gå hele veien fra Kaljord.

Vi var ikke alene om å tenke at Møysalen var et godt valg denne dagen, hele 25 ivrige turgåere strevde seg opp Memuruskaret, 500 moh, i sommervarmen. Stemningen var god selv om det kokte opp den bratte stien.

I Memuruskaret ble det pause og tid til å nyte utsikten, før vi fortsatte videre mot toppen.

Her møtte vi også stien som kom fra Snytindhytta.

📹 Se video fra ryggen mot Møysalen

Videre krysset vi elva fra Øvre Møysalelva og fulgte stien opp mot 909 moh, før vi gikk ned i et skar på 850 moh. Hele veien kunne vi se toppene, Møysalen og de to møyene, komme stadig nærmere, en god motivasjon i seg selv.

På rundt 1000 moh kom vi til et flatt parti hvor vi tok en ny pause og samlet krefter før det siste stykke.

📹 Se video fra høyden nedenfor Møysalen

Omtrent 100 høydemeter under toppen møtte vi Øvrebreen. Her ble det luftig, og noen valgte å stoppe. Vi øvrige ble knytt inn i tau før vi fortsatte mot toppen – noen glade og forventningsfulle mens andre følte mer skrekkblandet fryd.

På toppen ventet en majestetisk utsikt. Det var en klar og fin dag, og vi kunne se langt i alle retninger. Vi ble en stund på toppen og sugde til oss inntrykkene før vi knyttet oss sammen igjen og vendte nesen nedover.

På breen under Møysalen akte noen på føttene og andre på rumpa. Det var mange som syntes det var et dristig valg, men det gikk bra med de fleste – selv om noen måtte tåle et og annet skrubbsår.

Resten av nedstigningen gikk fint, til tross for mange løse partier. To ganger kom store steiner rullende, men heldigvis ble ingen truffet.

Og mens vi ventet på båten, ble det bading igjen for flere av deltakerne – stadig en oppskrift på en perfekt avslutning på en tur.

Ruta langs ryggen mot toppen av Møysalen fra boka «På tur i Vesterålen og Lødingen. Fotograf: Trond Løkke

Totalt gikk vi 16 km og brukte 10 timer inkl. båttur.

Solvågtinden – en drømmedag i Junkerdalen nasjonalpark

Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.

Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.

Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.

Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.

Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.

Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.

På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.

Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.

Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.

Dag 22: Gnistrende over breene «Svalbard på langs»

16. april, vi våknet til like fint vær som vi hadde lagt oss til.

Vi pakket ned og fortsatte videre opp Rabotbreen og mot Filmbuisen og Von Postbreen.

Rago var ikke i form og brukte hver pause til å hvile eller tigge om mat. Jeg hadde bedt Jim om å ta med hundemat, og det hadde han gjort, men av en eller grunn ble maten ikke tatt imot. Vi var kanskje for slitne og trette. Jeg vet ikke, men det som var helt sikkert var at det var en tabbe. Nå gikk jeg med en klump i magen. Dette kom til å bli tidenes slankekur for Rago.

Jeg hadde på maske nesten hele dagen. Det var fint vær, men friskt over breene.

På Von Postbreen kunne vi se ned i Tempelfjorden. Ferden videre fra Von Postbreen gikk nordover til Philipbreen.

Etter 8 økter, 22 km og mange høydemeter lagde vi camp nummer 21 på 850 moh. Den høyeste teltplassen så langt. Og det beste, det var nesten varmt i sola.

Dag 21: Matfest på Rabotbreen «Svalbard på langs»

Utrolig flott dag, 10-12 minus og sol. Vi gikk ned Fullmardalen og inn i Sassen-Bünsow Land nasjonalpark.

Ved Ispyramiden var det lunsj.

Rago gikk greit i begynnelsen, men da vi startet på stigningene på Rabotbreen var det slutt. Han ville ikke gå og gikk stort sett bare i veien for meg. Det var utrolig tungt og vi gikk uvanlig fort. Nå skulle vi tydeligvis ta igjen det tapte fra dagen før.

Jeg svettet og strevde, men etter 8 økter, 23 km og 450 høydemeter var det endelig tid for camp. Da var vi kommet til 550 moh på Rabotbreen.

Dagen absolutte høydepunkt var da vi fikk besøk av vår venn, Jim, og vår sønn, Birk. De kom fra Longyearbyen med hjemmelaget middag, kjøttgryte, til oss. Jim hadde vært kokk og det smakte himmelsk. Det var en 2 timers kjøretur og det var utrolig at de hadde klart å holde maten varm, men den var godt pakket inn i pledd og jervenduk.

Kake hadde han også bakt, Verdensbeste. Etter 3 uker med bare «pulvermat» var dette en større matopplevelse enn jeg noen gang hadde opplevd tidligere.

Det var kaldere oppe på breen enn nede i Sassen så kaffen og kaken ble spist i teltet. Det var veldig trivelig å få besøk, og litt trist da de dro.

Men da jeg la meg mett og varm tenkte jeg bare på hvor utrolig heldig jeg var som hadde så mange snille og fine mennesker i livet mitt.

Dag 16: Proppfulle pulker til Danzigdalen «Svalbard på langs»

Det var sol og enda kaldere enn dagen før da vi våknet 10. april på dag 16 på vår tur fra sør til nord. Vi var kommet ca halvveis, og dagens mål var depoet.

Vi fortsatte opp Stenstrupbreen til ca 700 moh før det gikk ned til depoet.

Heldigvis var det ingen isbjørner som hadde funnet maten vår, og vi kunne derfor etterfylte pulkene våre. Per og jeg fylte opp med 30 kg mat, 10 kg hundemat og 15 l bensin.

Pulken ble kjempe tunge. Jeg var glad vi ikke hadde mer stigning igjen, men kunne gå nedover Svalbreen og ned i Danzigdalen. Det ble 8 økter og 20 km før vi, vel fortjent, kunne sette opp teltene.

På ettermiddagen fikk vi hyggelig besøk fra Longyearbyen av vår sønn, Birk, og ikke mindre enn tre guider fra Svalbard Adventures. De hadde med seg nybakte kanelsnurrer og godbiter til hundene. Kanelsnurrene ble meget godt mottatt av sultne skigåere. De smakte himmelsk.

Da de dro tok de med seg hundepulken og litt «kjekt å ha utstyr» som vi hadde slitt med i snøen. Vi håpet turen videre ble lettere for både hundene og oss.

En kald natt, men jeg sov godt. Det var Per som hadde isbjørnvakt.

Dag 15: På jakt fra Nathorstbreen til Steenstrupbreen «Svalbard på langs»

Det var herlig å våkne til et telt som var helt stille. En klar og kald morgen, minus 19 ifølge Garmin.

Per hadde hatt isbjørnvakt og hadde kaffen klar. Han hadde vært ute og brukt vakta til å grave frem hundene og matskålene. Sistnevnte lå under 1 meter med snø.

Landskapet var helt forandret da vi kom ut og fikk se vindens herjinger. Den løse snøen var forvandlet til vakre harde snøskulpturer som glitret i sola.

Jeg og Rago var litt sein på morgenen, men Rago hadde hvilt og tok lett igjen resten av gruppa. Det gikk i stor fart over alle «snøbårene»

Vi gikk ned fra Nathorstbreen og inn i et spesielt og vakert moreneområde.

Vi gikk ut av Sør-Spitsbergen nasjonalpark og først da støtte vi på både rein og rype til stor interesse fra de firbeinte. Resten av dagen gikk med til å jakte rein.

Dakota ble litt slapp etter all jakting, men vi hadde vært flink. Vi hadde lagt bak oss 22,3 km og 8 økter før vi slo opp teltene.

Dag 13 og 14: Full storm «Svalbard på langs»

Det hadde skyet over og var blitt «white out» igjen, men føre var bra. Rago var i form og hadde hatt godt av å gå uten pulk dagen før. Han gikk stort sett på plassen sin og holdt halen sin høyt. Det var en lettelse.

Vi fortsatte ned Nathorstbreen i jevnt tempo. Morten, vår guide, gikk først. Etter fire økter var det lunsj, og mens gruppa koste seg med nudler og potetmos trykket Morten iherdig på GPSen sin. Etter lunsj kunngjorde han at vi måtte slå leir. En storm var på vei og han ville være sikker på at vi hadde nok snø til å sikre teltene.

Resten av dagen gikk med til å grave snøborger som beskyttelse foran teltene.

Rago og Dakota fikk sin egen vindskjerm.

I løpet av natten kom stormen som varslet, og ristet godt teltene i ca et døgn.

Jeg følte meg trygg hele natten. Vi hadde gode telt og hadde forberedt oss godt. Jeg lå i posen hele tiden, men Per var ute et par ganger og sjekka teltet og grov frem hundene.

Det snødde godt, var -18 grader og blåste full storm ifølge Garmin sitt værvarsel så man kan jo forstå at hundene lot seg fyke ned i snøen. Inni snøen fikk de ly for vind og kulde.

Det var deilig med en hviledag. Jeg hørte på lydbok også spiste vi masse.

Ut på dagen landet redningshelikopteret til Syselmann på Svalbard noen hundre meter fra vår teltleir. I noen sekunder var jeg redd jeg hadde trykket på SOS knappen på GPSen ved et uhell, men det var det heldigvis ikke. Det var den enslige mannen som vi hadde møtt noen dager tidligere og som hadde som mål å ta ny rekord i å gå Svalbard på langs på kortest tid.

På kvelden 8. april begynte vinden å roe seg og sola kom frem.

Dag 12: Påskestemning over Flatbreen, Novbreen og Nathorstbreen «Svalbard på langs»

Sol, lite vind og ca 10 minus. Vi kunne ikke fått bedre vær.

Mange var ivrige etter å få kilometer så vi startet i raskt tempo så svetten prutet de første øktene, men etterhvert kom vi ned på 2-3 km i timen som var vår vanligste tempo, og jeg kunne nyte resten av turen.

Det var virkelig en flott dag. Vi gikk oppover Flatbreen, videre til Novbreen og ned Nathorstbreen, og hadde nydelig vær hele veien.

Pulkene var blitt ganske lette etter 12 døgn på tur. Vi begynte dessuten å få det litt travelt med å nå depoet før vi gikk helt tom for mat. Det ble derfor 8 økter denne dagen og 23,6 km før det ble leir.

Rago var ikke helt i form. Vi lot derfor Dakota ta de fleste øktene med hundepulken. Det klarte hun fint.

Dag 11: Hvit og tung dag over Hornbreen «Svalbard på langs»

Enda en hjerteskjærende kald natt. Det føltes som minst 25 minus. Jeg hadde isbjørnvakt og måtte stadig stå på for å holde varmen, men fint var det. Flotte farger på himmelen.

Vi hadde problemer med primusen og Per jobbet for å finne ut av problemet uten hansker. Det skulle han ikke ha gjort. Nakne fingre og kaldt stål var en dårlig kombinasjon, og det endt med frostskader på fingrene. Til slutt måtte jeg i naboteltet til Morten. Han hadde heldigvis en ekstra primus vi fikk låne.

Mens vi spiste vår daglige rasjon med havregrøt endret været seg fort. Temperaturen steg og skyene kom. Da vi begynte å gå var det mye mildere og sola nesten borte.

Dagens etappe gikk over Hornbreen. Jeg var glad vi hadde hatt fint vær da vi gikk sørover for vi så ikke mye. Vi møtte en gruppe med dansker som var på tur sørover ellers var det lite som hendte.

Vi gikk mye oppover og både hundene og vi strevde. Etter 7 økter og 18 km var vi kommet til camp 3 og nå også camp nr. 11. Det var ekstra deilig å krype inn i teltet etter å en tung dag. Også hundene satte pris synlig pris på hvile.

Dag 10: Kaldt og flott fra Isbukta til Sykorabreen «Svalbard på langs»

Nydelig morgen, men det var veldig kaldt., rundt 20 minusgrader. Jeg hadde isbjørnvakt fra 04:00 til 08:00 og opplevde en kald, men helt fantastisk nydelig soloppgang.

Per tok over vakta i sjutiden så jeg kunne varme meg litt og spise frokost. Hvert telt hadde en økt med vakt hver natt som begge i teltet hadde ansvaret for.

Jeg jobba med skiskoene. En varmeflaske i hver før frokost, og heatpad før avgang. Jeg hadde ikke kjøpt ekspedisjonutgaven av Alfa sine skisko som anbefalt, men valg et nummer større av «vanlige» skisko enn det jeg bruker til vanlig. Med varmeflasker og heatpad hadde jeg berget meg så langt.

Jeg klarte ikke å få varmen i meg etter isbjørnvakta og gikk med dunjakken på de to første øktene. Det gikk ikke så fort da vi måtte tråkke løype denne dagen også.

Etter noen få km møtte vi en enslig kar i telt. Han skulle forsøke å ta rekorden på «Svalbard på langs». Det var kanskje ikke det enkleste året med tanke på den dype snøen, men han ville forsøke likevel.

Vi gikk fra Isbukta og over Skillfonna, Hedgenhogfonna og til Sykorabreen, sju økter og 17 km. Fin og kald dag, men du så godt det var å komme inn i teltet til primusen igjen.