Hundekjøring – Turblogg

Dag 4 og 5 i Fulufjället nasjonalpark

Etter en god natt med søvn var det en ny runde med morgenstell. Det første på lista var alltid mat til hundene, og hundene satt som vanlig forventningsfulle utenfor hytta og ventet.

Da matmor, Kristin, endelig viste seg i døra med matbøtter var det slutt på freden. Da hylte alle hundene i kapp og gledet seg til frokost.

De fikk en blanding av vann kjøtt som ble delt på de 28 hundene.

Da både to og firebente hadde fått mat og drikke, hytta var vasket og vedkassen fylt opp, pakket vi sledene og lot hundene starte.

Vi kjørte en liten runde på fjellet. Der ble det noen km i løssnøen før vi var tilbake på det litt enklere scootersporet igjen. Vi hadde retning mot sør og var på vei tilbake til Sörsjöen.

Da GPSen viste 43 km var vi kommet til en gammel tømmerstue, Brottbäckstugan.

I Brottbäcksstugan var det en gruve i midten og to store sengebenker uten madrass på hver side.

Jeg hadde ikke underlag med, men sov overraskende godt på trebenken. Litt stiv da jeg våknet, men det gikk seg til.

Det var blitt varmegrader da vi startet fra Brottbächsstugan. Det førte til glattere spor, men hundene fikk det varmt. De nappet snø og rullet seg i snøen så snart de hadde sjansen.

Vi kjørte parallelt med Fulufjället nasjonalpark. Da vi nærmet oss Sörsjöen gikk tempoet til hundene opp. Etter fem dager var de glad for å komme heim til en velfortjent hvile, og jeg unte dem selvsagt det. De hadde vært veldig flinke. GPSen viste 46 km. Totalt hadde de gått 160 km på fem dager.

Jeg var mektig imponert over både hundene og eierne. Det var fantastisk å både se og oppleve at Malamutene kan være perfekte sledehunder. Nydelig tur og opplevelse!😊 Kan absolutt anbefales.

Dag 3 i Fulufjället nasjonalpark

Det var klart, men det blåste godt da vi våknet. Værvarselet viste at vinden skulle øke. Vi diskuterte litt frem og tilbake, men kom frem til at det var tryggest å kjøre ned fra høyfjellet for å komme mer i ly fra vinden.

Vi hadde fin tur ned fra Rörsjö. Sola skinte, omgivelse var flotte, vinden kom i ryggen og hundene var glade. Sporene var løse så det gikk greit å bremse så både to og firbente kom seg ned alle bakkene uten problemer.

Vi kjørte ut av Fulufjället nasjonalpark og inn i Lillådalens naturreservat, og videre inn i Drivdalen naturreservat. Det ble mørkt før vi kom frem så hodelyktene måtte plukkes frem.

Da vi stoppet ved Drevfjällstugan var klokka blitt nesten 18.00 og GPSen viste 31km. Ved Drevfjällstugan var det lunt og bra for både hunder og mennesker så her ble det overnatting og mat. Middagen ble som vanlig sein, men den smakte himmelsk.😎

Dag 2 i Fulufjället nasjonalpark

Vi våknet til nok en nydelig dag i Fulufjället nasjonalpark. Temperaturen var stadig på vei opp, men det var fortsatt minusgrader. Det var Malamuttene glade for.

Mye måtte ordnes før vi kunne starte, men 11.30 var vi gang. Hundene virket pigge og viftet lykkelig med halene sine.

Vi kjørte nordover etter Kungsleden, og fulgte en gammel scooterløype. Det var blitt forbud mot scootere etter at området ble nasjonalpark, men merkingen stod igjen.

Det var flotte forhold, fint vær og ubeskrivelig vakre omgivelser. Bak sleden fikk jeg god tid til å nyte synsinntrykkene mens vi jevn og trutt jobbet oss nordover.

Etter ca 10 km kom vi til Tangsjöstugan. Der hadde vi et kort stopp før vi kjørte videre.

Da GPSen viste 19 km var vi kommet til Rösjöstugorna. På Rösjö stoppet vi for kvelden.

De tre hyttene; Tangådalsstugan, Tangsjöstugan og Rösjöstugan var eid av Länsstyrelsen i Dalarnas län. Hyttene var enkelt utrustet med vedovn, gass og senger med madrasser. Veden måtte kappes og klyves av gjestene og vann måtte vi hente i bekken. En liten del av hytta stod alltid åpen og en del kunne bookes på forhånd.

Jeg var takknemlig for tilbudet. Det var deilig å kunne legge seg i en varm hytte etter en dag ute i vinterfjellet med hundene.

Vintertur i Fulufjället nasjonalpark med hundeslede

I Sörsjöen i Dalarna i Sverige bor paret, Christer Afséer og Kristin Esseth og datteren Katarina Esseth Afséer. De driver gård og har i tillegg kennel Noatak og Kennel Artic Quest, med ikke mindre enn 80 hunder. De fleste Alaska Malamute, men også noen Alaska huskyer.

Jeg gledet meg til å følge med på en 5 dagers tur med de flotte Malamutene, men jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå da gradestokken hadde krøp ned til -35 grader natta før vi skulle starte. Heldigvis var temperaturen på tur opp, men det var friskt.

Vi var totalt 5 stykker som skulle reise sammen på tur med Kristin som turleder. Alle hadde 5-6 Alaska Malamute foran sleden, og sledene var fylt med utstyr og masse mat til to og firbente. Hundene var glade og gira, og de syntes temperaturen var perfekt.

Vi fulgte scooterløypa de første kilometerne i fantastiske omgivelser. Snøen hang tungt på trærne og snøkrystallene blinket i kapp i sola. Det var som å være i en «Winter Wonderland» drøm. Bare frost bitten i kinnene avslørte at dette var virkelighet.

Etter 15-20 km kom vi frem til Morbäckssätern. Her tok vi av fra scooterløypa og tok retning opp på fjellet og inn i Fulufjället nasjonalpark. I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre med scooter så her måtte hundene lage sine egne spor. Malamutene til Christer og Kristin var godt trent. Det gikk ikke så fort i den dype snøen, men hundene jobbet hardt og jevnt opp bakkene.

Etter de harde bakken kom vi opp på fjellet og der ble vi belønner med en magisk lysopplevelsen. Himmelen eksploderte i gule, røde og lilla farger.

I femtida kom vi frem til Tangådalsstugan. Da viste GPSen 24 km. Planen var egentlig enda en mil, men siden det var noen ferske hundekjørere i gruppa og ganske dyp snø bestemte Kristin seg for å stoppe der. Det var et klokt valg for det var fortsatt mye arbeid igjen da vi var kommet frem. Hundene måtte settes i line og fores. Vi måtte hugge ved, fyre og hente vann. Det tok sin tid i kulda og i den løse snøen.

Da vi endelig var klar for middag var klokka 22. Vi la oss slitne og glade.

Trappers Trail

Trappers Trail, verdens nordligste hundeløp, gjennomføres i spektakulær natur på Svalbard hvert år i april.

Løpet starter nedenfor byhundegården i Longyearbyen og målgang er ved Huset i Longyearbyen. Løypa er totalt 70 km, og løpet går over to dager med overnatting i telt ved Bikkjebu. Alle må ha med obligatorisk utstyr som sjekkes ved start og målgang.

Rago og jeg var «rookie» på Trappers Trail 2023. Vi hadde aldri gått så langt med tung pulk på bare to dager tidligere. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, men Rago virka gira og det var jeg også. Det var fint vær, god stemning og jeg gledet meg til turen.

Starten gikk bra. Rago var ivrig og underlaget hardt. Det tok ikke mange minuttene før vi hadde lagt bak oss de første 6 km. Vi krysset veien til gruve 7, og tok fatt på Todalen.

Bakkene opp Todalen ble tunge for oss. Sola stekte og Rago var lite villig til å hjelp meg. Han ville heller rulle seg i den deilige snøen.

Da vi nesten var kommet opp ble vi tatt igjen av Gaute og hans 9 grønnlandshunder. Det hjalp litt på engasjementet til Rago, men jeg pustet lettet ut da vi passerte Fritham og de siste høydemeterne var lagt bak oss.

Ned Bødalen gikk det lettere.

Gjennom Colesdalen gikk det også jevnt og trutt. Etter fem timer og 40 km fikk vi en varm mottakelse på Bikkjebu. De fleste var kommet, men vi var heldigvis ikke sist. Jeg var strålende fornøyd med både opplevelsen, været, løpet og ikke minst, Rago.

På kvelden var det samling i hytteveggen med bålpanne og grilling. Været var upåklagelig og stemninga var topp.

Omgivelsene var nydelige og inspirerte til en malings økt i det fine været.

Min kjære trofaste flybårne handler fra fastlandet hadde satt opp teltet for meg. Jeg kom til dekket bord og kunne gå rett i soveposen etter en fantastisk flott dag og sovnet umiddelbart til majestetiske farger.

Etter en god natt i teltet var det frem med skiene igjen. Vi som gikk på ski fikk starte en time før de store spannene. Været var like fint, og vi gikk tilbake gjennom Colesdalen og videre opp i Fardalen.

Alle kom omtrent samtidig til den berykta Fardalsbakken, og absolutt alle passerte meg og Rago opp bakken.

Det var fryktelig tungt, men det meste var glemt da vi kom opp til Longyearpasset og vi kunne sette utfor Longyearbreen.

Det gikk fort ned Longyearbreen, og plutselig var vi ferdig med et utrolig artig løp og årets flotteste skitur.

Hilmar Nøis

Hilmar Nøis var en norsk fangstmann som hadde totalt 38 overvintringer mellom 1909 og 1963 på Svalbard. Han drev fangst over store deler av øya og brukte sledehunder som transportmiddel mellom de ulike områdene.

Hilmar Nøis har fått et spesielt og artig hundeløp oppkalt etter seg. Det foregår i spektakulære Adventdalen på Svalbard i februar akkurat når det vakre lyset begynner å komme tilbake etter fire måneder med mørketid.

Jeg og Rago stilte til start i 2023, og vi var veldig spente. Fellesstart var ikke akkurat noe vi hadde prøvd tidligere. 80 overtente hunder samtidig på startstreken. Det var vanskelig å forestille seg at det kunne gå bra.

Planen før start var å la alle gå ut før oss, men da tida var der gikk det ikke mange sekundene før vi skjønte at dette kom til å gå helt fint. Adventdalen er vid og bred så det var mer enn nok plass til alle.

Rago var glad og ivrig, og ble gira av alle de andre hundene og scootere som passerte oss. De store spannene forsvant etterhvert, men de som gikk på ski holdt vi følge med. Jeg var overrasket. Malamuter går vanligvis saktere enn Alaska husky, men dette var tydeligvis gøy for det gikk jevnt og trutt helt til Jernsenga

Da vi kom til Jernsenga ble det en liten stopp før vi snudde og gikk samme vei tilbake.

Rago klarte seg overraskende bra også på tilbaketuren. Vi kom på tredjeplass av sju startende bare slått av to tospann. Jeg var kjempe fornøyd med både Rago og turen.

Det var ikke andre Malamute med på løpet, men noen Grønnlandshunder var med.

Etter at alle var kommet i mål ble det bankett i flytårnet som tidligere stod i Svea. Kjempe hyggelig og en super flott dag.

Herringen Trail

I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.

Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlandshunder som vi kjente fra før.

Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på sin runde nummer to.

I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og tar gjerne turen tilbake et annet år.

Hundekjøring i Finnmark

Hundekjøring og Alta hører sammen. I Alta finner man sannsynligvis flere løpshunder pr. innbygger enn i noen annen by i Norge. Klima og topografien i Finnmark er perfekt for hundekjøring. Det er arktisk klima med tørre og kalde vintre og i Finnmark finner man store områder med vidder. I tillegg har vi Finnmarksløpet som virker som en boost for de som er interessert.

I Alta er det flere som som har gjort om hobbyen sin til levebrød og tilbyr hundkjøring for turister. Hundekjørerene, Trine Lyrek er en av de. Hun drver Trasti og Trine sammen med samboeren. Trine er en kjent skikkelse i hundekjørermiljøet og hun har drevet med hundekjøring i over 20 år. Hun og datteren deltar fortsatt aktivit i løp. Jeg valgte meg derfor Trasti og Trine da jeg en helg i februar skulle ta meg en tur. Siden de fortsatt var aktive i lange hundeløp satset jeg på at hadde gode hunder.

Jeg ble ikke skuffet. Trine hadde sunne og flotte hunder med god pels. Vi var tre spann som allerede klokken ti var i gang. Hundene var glad og gira og kjørte med god fart gjennomg furuskogen med retning Altaelva.

Vi kjørte i 2-3 timer med kun korte stopp. Da var vi kommet ut av furuskogen og opp i åpent landskap. Vi laget bål og koste oss med deilig lunsj før vi tok fatt på tilbakeveien. Vi møtte mange andre som også var på tur med hundespann. Enkelte plasser var løypa veldig smal. Jeg var stadig forundret over hvor greit passeringene gikk. Sledene gikk så tett når vi møttes at vi måtte passe fingrene for ikke å komme i klem, men hundene sprang ivrig videre som om de ikke skulle gjort annet. Og det er vel nettopp det. Dette har hundene gjort mange ganger før. De har gode ledehunder som vet hvordan man passerer andre spann.

Feil

Denne videoen finnes ikke

Det var begynt å bli mørkt da vi kom tilbake. Vi hadde vært ute i 6 timer, og GPSen min viste 47 km. Jeg var lykkelig! Dette var livet! Jeg hadde ikke akkurat fått mindre lyst på flere hunder.

Rørosløpet 2019

Rørosløpet har jeg lenge hatt lyst til å delta på, og i år passet det. Vi hadde tid og anledning, og det var bare en uke til vi startet videre nordover til Nordkapp. Vi så på deltakelsen som en mulighet for å få en gjennomkjøring av hundene, skiformen og utstyret før turen.

Rørosløpet er et hundeløp som går over to dager. Etappene er 30 km både lørdag og søndag. Løpet er åpent både for slede og nordisk stil. Vi stilte i 1 spann nordisk stil. Det vil si en hund med pulk som inneholder obligatorisk utstyr mens eiere går på ski eller snørekjører bak.

Løpet starter ved Vauldalen fjellhotell som ligger i Femundsmarka 4 mil øst for Røros. Vi kjørte derfor dit på fredag kveld og ble godt mottatt med kaffe og heimebakte småkaker. Det var en opplevelse bare å se så mange hunder samlet på et sted. 55 deltakere var påmeldt, hvor mange hunder hver deltaker hadde vet jeg ikke, men det kunne ikke være få. En av de første vi møtte da vi kom til Vauldalen var Inger. Hun er eieren av Cooper, og Cooper er Dakotas bror. Artig å se hvor stor og flott han var blitt.

Vi har aldri tidligere vært med på hundeløp så jeg var veldig spent. Alle i nordisk startet først før de større spannene fikk slippe til. Det snødde og var litt vind da vi startet, men hundene virket gira og glad, og det gikk i det minste fort ut fra start.

Det tok ikke mer enn 3-5 km før vi ble tatt igjen av flere store spann. Det snødde tett på det tidspunktet, men vi fortsatt i sporet til de som hadde passert oss. Det skulle vi ikke gjort. Plutselig hadde vi tatt igjen 4 spann som stod fast i en snørik li uten mulighet for å komme videre. En hadde gått feil og en hel rekke hadde fulgt i det samme feile sporet inkl. oss. Frustrasjonen var tydelig hos hundekjørerne som bare bestod av juniorer.

Det var ikke annet å gjøre enn å ta opp kart, kompass og GPS. Det ble litt «grynning» i snø, men etterhvert fant alle tilbake til løypa. For oss betydde ikke denne avstikkeren noe, men jeg hadde ondt av juniorene som hadde mistet så mye tid. De var jo bare unger i mitt hode. Forhåpentligvis lærte de noe, og ble litt klokere til neste gang.

Dag to gikk veldig mye bedre enn første dag. Været og føre var bedre, og hundene begynte å få en forståelse for konseptet. Våre hunder er ikke vant med at de skal spring når de har pulk. Ofte går jeg eller Per først så kommer de etter, men her skulle de dra oss samtidig som de hadde pulk. Det var nytt, og noe de ikke var vant med, og slett ikke noe de hadde tenkt å begynne med helt av seg selv. 3 mil uten stopp var heller ikke noe vi hadde gjort før. Nuuk viste tydelig at han syntes det burde være pause flere ganger på dag 1. Han la seg rett og slett ned ved siden av løypa. Dag 2 gikk det bedre.

Vi syntes likevel at vi hadde en fin tur med mange nye opplevelser. Vi fikk møtt og snakket med mange hyggelige og erfarne hundeeiere, gått i fine løyper i vakker natur, spist god heimlaga mat på Vauldalen fjellhotell, og fått erfaring i en ny aktivitet.

Jeg lot meg imponere av flere hundekjører, men det som imponerte mest var de unge kjørerne. Den yngste bare 11 år. Hvordan klarte de å håndtere et helt spann? Det var bare helt utrolig bra. Selv hadde jeg mer enn nok med å få mine to til å gjøre det jeg vil.