Fottur – Side 10

E1 dag 3 og 4: Dramatisk tur fra Kobbefjord til Stohpojohka

Vi våknet til lyden av havet som slo mot land, sjøfugler som sang og sola som tittet frem. Det var selvsagt deilig etter nattens regn.

Vi fulgte kysten inn til Austerbotnen

Selv om vi var flere mil fra nærmeste vei var strendene fulle av søppel som bølgene hadde ført opp på land. Mange plasser hadde vinden transportert plastsøppel over 100 m opp på land. Trist å se i så vakker natur.

Heller ikke denne dagen var det sti, men gode merker. Det gikk stort sett greit å følge dem, men noen merker var borte og vi kom på feil spor ved flere anledninger. Det var ikke et stort proble for vi hadde jo GPS, men det tok ekstra tid.

Da vi kom opp til køta, Vardancohkka, var været blitt temelig dårlig igjen. Det regnet og blåste kraftig i kastene. Vi var takknemelig og glad for at vi kunne sette oss tørt for en matbit.

Etter lunsj fortsatt vi videre opp, og jo lenger opp på fjellet vi kom jo mer blåste og regnet det. Da vi kom opp på fjellet, Gahcahatjavri, blåste det etterhvert så kraftig at det var vanskelig å holde seg på beina. Vi gjorde et forsøk på å sette opp teltet, men det var for mye vind for oss. Vi tok oss ned ca 100 høydemeter. Der kom vi i le for vinden som kom fra nord vest. Da viste GPSen 19 km.

Det var et karrig landskap uten vegetasjon, men vi fikk opp teltet på en plass med litt mindre stein. Humøret steg da vi hadde fått mat i magen og tørre klær, men gleden var kort varig. Vi hadde akkurat startet gassbrenneren for å få litt varme i teltet da vinden kom med et brak og teltduken ble bokstavelig slått ned. Vi fikk slokket brenneren fort som f. Jeg var skrekkslagen. Vinden hadde tydeligvis snudd slik at vår lune dal var blitt til en vindtunnel. Det kom ekstreme kast med påfølgende byger. Alt ble vått, men det verste var at teltet ikke holdt. Flere ganger i løpet av natta var vi ute og ordnet plugger og barduner. Vi stablet også stein rundt teltet, men det var lite som hjalp. For å spare vekt hadde vi satset på et lett sommertelt, Helsport Fjellheimen 3 ultralett, uten storm matte. Det angret vi på da. Vi la oss med alle klærne på, men kl. 04.00 var teltet så ødelagt at vi fryktet at det ville kollapse. Vi pakket sammen og begynte å gå videre uten et ord til hverandre.

Regnet ført til at elvene ble store, men skoene våre var så våte at det spilte egentlig ikke noe rolle for oss. Vi gikk som to programmerte roboter til en åpen reindrifthytte, Stohpojohka.

Etter 15 km kom vi endelig til hytta vi hadde som mål. Stohpojohka var en gammel anleggsbrakke med en ovn uten dør, og ingen ved. Det var likevel julekveld for oss. Per reparete ovnen og gikk ut på ved sanking. Han kom tilbake med gamle gjerdestolper og en råtten palle som vi fyrte med. Vi følte oss rike og priveligerte, og sov lykkelig og tørre i 12 timer den natten.

E1 dag 2: Skiftende forhold fra Sarnestunnelen til Kobbefjorden

Vi våknet til sol og fine forhold, men brukte litt tid før vi var i gang siden kroppen var fortsatt stiv og støl etter den harde starten. Vi gikk langs vei til Nordkapptunnelen.

Norkapptunnelen er 7 km lang og går 212 m under havet fra fastlandet og til Magerøya. Det tar 2 timer å gå gjennom den, og det var ikke aktuelt for oss å gå gjennom den. Det er ikke her friluftsopplevelsene er. Etter Nordkapptunnelen går E1 ruta bratt opp på fjellet, Skuohtagaisa.

Været endrer seg fort på Finnmarkskysten. Strålende sol gikk brått over til øsende regn. Løypa var korrekt og flott merket, men det var ingen sti. Det var derimot mange andre stier og kjørespor så i tåke og regn var det ikke alltid så enkelt å finne veien. GPSen måtte derfor stadig sjekkes for vi mistet merkinga rett som det var.

Det var lite vegetasjon på fjellet.

Etter å ha gått over fjellet kom vi ned i Lafjorden.

Vi møtte kun en person på turen. Det var en lokal på ATV. Han flirte godt da vi sa at vi var på ferie, og rådet oss til å sett teltet i en grop for det var meldt «at hainn sku kom inn med nåkka skit»

Fra Lafjorden gikk vi videre over til Kobbefjorden. Sola kom og gikk, men naturen var ufattelig fin uansett vær.

Da vi var nesten i Langnesbukta fant vi en plass vi syntes var litt i le og satte opp teltet. Da viste GPSen 30 km. 7 km var kjørt med bil så vi hadde gått 23 km.

Siden det var meldt så dårlig vær fikk hundene ligge inne. Det satte de pris på for uværet kom med et brak i løpet av kvelden. Det pøste ned og vinden jobbet med teltduken, men vi holdt oss tørre i teltet og syntes det hadde vært en bra dag.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre – en tur for minneboka

På Helgelandskysten i Nordland ligger fjellrekken De Syv Søstre – et spektakulært turmål for både erfarne fjellfolk og eventyrlystne turgåere. Å gå alle de syv toppene på én og samme tur er blitt en populær utfordring, selv om ruta er krevende, 26 kilometer lang og med hele 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men følelsen av mestring når man står på den siste toppen er ubeskrivelig.

De fleste velger å fordele toppene over flere turer – og det er minst like flott. Uansett hvordan man velger å gjøre det, venter store naturopplevelser og storslått utsikt.

Rana og omeng Turlag (tidl. Poalrsirkelen Turlag) arrangerte tur over De Syv Søstre flere år på rad. Hver gang fylles turen opp av ivrige deltakere med ulik erfaring og fysisk form, men med ett felles mål: å klare alle toppene på én dag.

I begynnelsen av juli i 2020 startet vi kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910 moh), den sørligste toppen. Været var strålende – sol og litt vind – og stemningen var god blant de 11 deltakerne og 3 turlederne. Oppstigningen til Breitinden var bratt og krevende, men alle kom seg opp med både pust og humør i behold.

Fra Breitinden går det bratt ned før man starter stigningen til Kvasstinden (1010 moh). Vi hadde ventet mye snø i dette partiet, men overraskende nok var det mindre enn noen gang – selv om det lå mer snø andre steder langs ruta enn vi tidligere hadde opplevd.

På Kvasstinden la vi igjen sekkene og tok turen opp og ned uten ekstra vekt. Tåka kom og gikk, så besøket på toppen ble kort. Tilbake ved sekkene begynte beina å bli stive og magen tom, men etter en god lunsj gikk turen videre mot Tvillingene (945 og 980 moh).

Da vi nådde Tvillingene var klokka blitt 17.00. Flere begynte å kjenne på både slit og metthet, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og én turleder å gå ned. Resten av gruppa fortsatte.

Med en mindre gruppe og kald vind i ryggen økte tempoet betraktelig. Vi brukte ikke mange minuttene på toppen av Skjæringen før vi satte kursen mot Grytfoten. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt over øyer og skjær langs Helgelandskysten – et landskap som virkelig tar pusten fra deg.

Da vi kom til Botnenkrona hadde vi tatt de tre siste søstrene i et imponerende tempo. Ned gikk det litt tyngre, men vi nådde frem til midnatt og brukte totalt 16 timer på turen.

Helgelandskysten og De Syv Søstre leverte – og det må oppleves. Naturen, fellesskapet og den fysiske utfordringen gjør dette til en tur man aldri glemmer. Enten du går én topp eller alle, er det verdt hvert steg.

Høsttur i Finnmark

Jobben min i Statnett medfører stadig reiser til Alta. Det er alltid spennende å utforske nye områder så en jobbtur til Alta ble kombinert med en høsttur på Finnmarksvidda sammen med Per og hundene.

Vi startet turen i Østerelvdalen en regntung torsdag i september og fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjokk. Stien var brei og lett å gå etter. Den første dagen gikk vi til Reinbukkelvhytta. Det stod på kartet at det skulle være 7 km å gå, og det stemte godt med GPSen. Reinbukkelvhytta er en nødbu med to sengeplasser som er eid av Alta Turlag. Vi brukte i underkant av 2 timer. Hytta var fin, og vi kom oss akkurt inn under tak før regnet høljet ned. I hytta fantes et hundbur som Dakota fikk låne. Vi ville ikke starte turen med våteksem.

Dagen etter fulgte vi postruta videre østover mot Bojobeskihytta. Været hadde lettet så det var fint å gå. Dakota hadde nok sovet godt i buret for hun var ivrig og dro oss opp i god marsjfart. Etter Tvillingvatnene kom vi til en myr med friske multer. Det var overraskende for multesesongen var vanligvis over så seint på året. Vi syntes det passet godt med en stopp og plukket kaffekjelen full før vi gikk videre.

Da vi kom ned mot Stabbursdalen og Bojobeskihytta passerte vi en teltleir hvor det lå noen elgjegere. De hadde ordnet seg godt med store telt med varme i så der var det nok bra å bo.

Det var litt rart å komme tilbake til Bojobeskihytta. Vi bodde i Bojobeskihytta da vi gikk til Nordkapp. Nå var snøen borte og landskapet var forandret, men hytta var stadig like trivelig. Den var akkurat passe stor for oss. Vi laget middag og kokte multer og sukker som ble spist til dessert. Vi slappet av etter 17, 5 km mens kvelden sakte kom sigende.

Dagen etter var de mørke skyene på tur bort, og det så ut til at det kunne bli en strålende høstdag. Vi startet med å gå tilbake samme vei som dagen før, men etterhvert svingte vi over på den t-merkede stien over fjellet, Ceavdni, mot Jotka. Også denne dagen ble kaffekjelen plukket full før vi kom til dagens endepunkt, Jotka fjellstue. Fra Bojobeskihytta til Jotka fjellstue var det 9 km.

På Jotka fjellstue ble vi møtt av 40-50 hunder som fulgte interessert med på de nye gjestene. Særlig i hundegården med 6 søte valper var interessen for oss stor. De ville gjerne hilse.

Jotka fjellstue var også et av våre stopp på vei mot Nordkapp. Vi ble like godt mottatt denne gangen. Til middag fikk vi servert finnbiff, potetmos, rødvin og multer som ble fortært med stor appetitt mens hundene slo seg til ro i gresset utenfor.

Da vi stod opp var bakken dekket av frost. Det var 3 kuldegrader, men da sola tittet frem tinte den fort bort frostlaget. Det gav en magisk morgenstemning da frosttåken lettet. Vi spiste god og lang frokost før vi tok fatt på veien ned til Stilla og bilen. Fra Jotka til Stilla var det 9 km.

Været var nydelig og lufta klar. Det ble en fin avslutning på vår lille 4 dagers høsttur i Finnmark. En lettgått tur som absolutt burde passe for de fleste med korte dagsetapper og mulighet for å overnatte på hytte hver natt.

Gråfjellhytta

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.

Rago nasjonalpark

I august la vi turene til Rago nasjonalpark sammen med Polarsirkelen Turlag. Vi var 11 forventningsfulle turgåere og 3 hunder som la i vei i strålende sol fra veis ende i Laksehol i Sørfold kommune.

Vi fulgte den T-merkede stien mot Storskogvatnet. Stien var godt merket og over Storskogelva var det lagt til rette med en fin hengebro.

Vi peste oss lenger inn i dalen mens sola stekte oss i nakken. Det ble mange hyggelige pauser for å sikre at ingen ble overopphetet og dehydrert. Da vi hadde gått 8 km var vi kommet opp til Storskogvatnet. Der slo vi leir for natten. Noen hadde tatt med fiskestang og prøvde fiskelykken i det klare vannet mens andre koste seg med avslapping ved teltet.

Dagen etter fortsatte vi østover i vilt og krevende tereng. Det var store steiner som vi måtte klyve over så tempoet ble deretter. Vi passerte Sørengamma. Den måtte undersøkes før vi endelig kom opp over tregrensen og ble belønnet med fantastisk utsikt og en deilig lunsj.

Etter lunsj gikk vi videre til den sjarmerende Ragohytta. Ragohytta eies av Statskog og står åpen for allmennheten. Den er ikke så stor, men var rein og koselig og hadde 2 sengeplasser. Vi slo opp teltene ved Ragohytta, og mange benyttet sjansen til et bad like ved for det var stadig like varmt. Fra Storskogvannet til Ragohytta var det 9 km.

Dagen etter gikk vi ned til Litleverivatnet, 13 km. Vi brukte god tid for det dukket stadig opp fristende multer som nærmest ropte på å bli plukket.

Det var fortsatt varmt så hundene benyttet enhver anledning til å kjøle seg ned i vann og bekker vi passerte. Den siste leirplassen ble ved Litlverivassforsen. Kvelden ble avsluttet med felles middag og selvplukkede multer til dessert.

Den siste morgene våknet vi til regndråper på teltduken. Etter en rask frokost var vi klare til å gå. Det var glatt og krevende terreng så vi måtte ta det med ro. Vi kom oss velberget ned de 6 siste km og fant bilen der vi hadde satt den. Rago er ikke et område som er «lettgått», men det er absolutt verdt et besøk. Jeg kommer i alle fall gjerne tilbake.

Dag 66: Harvasstua

Gressbakken som vi slo opp teltet på var omdannet til en våt myr i løpet av natten, og bålet vi hadde laget ved elva var blitt borte i vann med den økende vannføringa. Det var bare så vidt jeg greide å redde kaffekjelen før den seilte ned Vefsna.

Vi pakka sammen og gikk opp til grusveien som gikk opp til Harvasstua, 6,4 km. Der fant vi et stabbur med et lite tak vi kunne krype under mens vi ventet på skyss heim.

Meningen var egentlig at vi skulle gå denne etappen på ski i april, men pga av at Nuuk ble syk i april avslutta vi 14 dager tidligere enn planlagt. Nå var også disse to siste ferieukene oppbrukt. Jeg skulle gjerne hatt mer, men nå måtte vi bare smøre oss med tålmodighet og vente på neste vinter.

Dag 65: Fra Simskardelva til Susendalen

Jeg følte at meg litt som en Lars Monsen da vi startet dagen med å spise bekkørret til frokost varmet i kaffekjelen, og etterpå kjempet oss gjennom et igjengrodd område langs Vestre Tiplingen. Det var ikke det beste veivalget, men vi pustet lettet ut etter 6 km og 3 timers hard jobbing. Da var vi kommet til broen ved Tiplingen skogstue. Derfra kune fikk vi nyte en god sti.

Vi fulgte stien over Susenfjellenden, og slo leir da vi kom ned til Vefsna i Susendalen. Da vi hadde fått opp teltet hørte vi tordenvære starte, akkurat som yr.no hadde meldt. Vi var glad for at vi hadde kommet oss ned fra fjellet for det var et kraftig tordenvær.

GPSen viste 17,8 km

Dag 64: Flott tur fra Gaukvatnet til Simskardelva

Det regnet om morgenen. Vi tok ned det innerste teltet slik at vi fikk plass til å spiste frokost mens det trommet koselig på teltduken. Dakota fikk ligge inne så hun ikke skulle bli våt. En ny runde med våteksem på Dakota måtte unngås for en hver pris.

Vi gikk mot Tiplingan og passerte store områder med heivegetasjon. Det var ingen andre enn rein å se, men de var derimot i stort antall. Dakota syntes selvsagt det var inspirerende.

Allerede i 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og at det derfor ikke skulle være merkede stier og hytter i Børgfjell. Det var jeg svært glad for selv om det selvfølgelig ble litt tyngre å gå. Det opplevdes eksklusivt og flott å være i et så øde og uberørt område.

Fjellreven er en av de mange artene som har tilholdssted i Børgefjell, og på veien var vi så heldige at vi tilfeldigvis passerte et revehi. Det var var ikke bare vi som fant det svært interessant. Dakota ville gjerne inn å hilse på.

Vi valgte å slå opp teletet ved Simskardelva like før innsjøen, Vestre Tiplingen. Da hadde vi gått 22 km.

Dakota ble kraftig forvent på turen. Hun fikk ligge inne i teltet hver natt. Det likte hun godt. Mens Per og Dakota slappet av, fisket jeg i elva til det ble kveld og tid for meg også å legge seg.