Ikke like fint vær som dagen før, men vi gledet oss. Etappen gjennom Skaitidalen hadde vi sett frem til.
Den første delen av Skaitidalen var åpen og flott. Vi tok inn synet av høye fjell og veldig vakre farger mens vi rusla nedover dalen.
Det var rein hele veien ned til Argalahytta. Turen ble veldig preget av det. Jeg holdt igjen, men Rago var ikke lett å temme. Han var overraskende sterk til å være bare 6 måneder.
På Argalahytta ble det pause. En idyllisk plass, og godt å få en pause fra vår nye reinjeger.
Etterhvert som vi kom lenger ned i dalen var vegetasjonen større.
Det var mye moden bær, men vi tok oss ikke tid til å plukke.
Da vi kom til Trygvebu viste GPSen 18 km. Fra Trygvebu til Graddis var det 8 km etter vei.
Været var ikke det beste, og vi ble gjennom våte. Likevel opplevde vi at vi hadde en veldig fin tur gjennom Junkerdalen nasjonalpark.
Tåken hadde lettet og regnet stilnet. Det lå til rette for en fin dag. Vi var likevel litt skeptisk. To damer som vi møtte på Tjoarvihytta hadde dagen før gått samme strekning som vi skulle gå. De skremte oss med at det var krevende forhold. Stor vannføring i bekker og elver, myr og gjengrodde stier.
Hundene derimot var ikke bekymret. De logret om kapp da vi dro fra Tjoarvihytta.
Det var helt unødvendig å bekymre seg. Stien var god og bekkene greie, og over de største elvene var det solide bruer.
Terrenget var åpent og lett å gå i, farger fantastiske og været var fint. Vi kunne ikke klage.
Rago var også fornøyd. Han koste seg med bær.
Vi møtte på mye rein på strekningen. Det syntes Rago var skikkelig interessant.
Etter mange timer på reinsdyrjakt med matmor på slep var det godt med en blund på turen.
Etter seks og en halv time kom vi til Balvasshytta. Da viste GPSen 18 km. Enda en fin etappe i Junkerdalen nasjonalpark var tilbakelagt.
Vi våknet ikke akkurat til strålende sol, men det var heldigvis mindre vind. Den nye turkammeraten min var ivrig etter å komme i gang. Frokost og hyttevask skjedde i en fei, og allerede klokken halv åtte stod vi utenfor Lomihytta klar for en ny dag i Junkerdalen nasjonalpark.
De første 3 km gikk vi langs Lomivatnet på anleggsvei. Vi så faktisk sola et par ganger. Da måtte kamera fort opp av lommene.
Fra Lomivatnet skrådde vi sørover, og gikk vi opp fra 720 til 860 høydemeter. På 800 høydemeter var bakken dekket av snø. Det syntes Rago var helt topp. Selv var jeg ikke like entusiastisk. Jeg hadde undervurdert hvor rå og kald høsten kan være på fjellet, og hadde tatt for lite klær med meg.
Etterhvert som vi nærmet oss Tjalalveshytta ble været lettere.
Etter å ha gått 13 km kom vi til Tjalalveshytta. Her ble det en etterlengta lunsj før vi fortsatte mot Tjoarvihytta.
Regnet som hadde kommet de siste dagene gav god vannføring i bekker som måtte forseres.
Da vi kom frem til Tjoarvihytta var klokka blitt fem, og GPSen viste 25 km. Det ble en bra tur til tross for det skiftende været.
Vi var klar for å fortsette turen fra Ny Sulitjelma. Denne gangen hadde jeg invitert til høsttur i regi av Polarsirkelen Turlag. Turen var fulltegna, men bare en dame møtte opp. De andre ble skremt av dårlig værmelding.
Rengnet tromma på biltaket og tåka hang tung ned langs fjellene da vi kjørte opp til Ny Sulitjelma. På Ny Sulitjelma lå snøen godt ned langs fjellsidene. Fra Ny Sulitjelma til Lomihytta gikk det anleggsvei mot Lomihytta. Den siste km var sti, totalt 5 km.
Rago var med på sin første overnattingstur og var overlykkelig. Han spurta rundt og undersøkte det meste, og han virket ikke det minste bekymret for været.
Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.
Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.
Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.
Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.
Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.
Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!
For å komme over innsjøen, Akkajaure, har man to muligheter, båt til kr. 270,- eller helikopter til kr. 400,-. Jeg valgte meg helikopter, og bestemte meg for at helikopteret like gjerne kunne løfte meg helt til Staloluokta. Jeg har tidligere gått denne strekningen på ski, og jeg hadde fått nok av den svenske mygga.
Det ble en veldig artig opplevelse. Vi fløy nært bakken, og jeg kjente meg igjen. De mange samebyene som jeg tidligere hadde gått på ski forbi, og som den gangen var øde og forlatt yrte av liv nå. Vi var nede i en av dem og leverte et barn. Det var ekte gjensynsglede.
Det siste stoppestedet var Staloluokta, og jeg gikk av og kunne gå rett inn i den vakre dalen opp til Staddajåkkastugorna. To dagsetapper med myggterreng var gjort unna på noen minutter. Jeg så virkelig lyst på tilværelsen.
Dalen var tydelig formet av en isbre, vid, halvmåneformet og morene bunn. Det var lett å gå, og ingen mygg å se.
Etter 12 km kom jeg opp til Staddajåkkåstugorna. De eies og drives av tre samebyer. De kallet seg Badjelánnda Laponia Turism (BLT). Vi har tidligere vært veldig fornøyd når vi har leid hos de. Det ble jeg også denne gangen.
Hilde, den hyggelige stugverte, ønsket med velkommen. Jeg var den eneste gjesten, og fikk virkelig god service.
Hilde hadde bakt Gahkko, samisk brød. Det fikk jeg kjøpe, og det smakte himmelsk.
Deretter fikk jeg Sovas av elg. Helt ubeskrivelig nydelig. Det var den første kvelden på turen at jeg virkelig kjente at jeg var mett. Fantastisk bra dag.
Det regnet og blåste godt i løpet av natta. Jeg var glad jeg hadde satt opp teltet bak en stein. Klokka fire var jeg i gang med å rive teltet. Jeg ville komme meg tidlig til Ritsem. Drømmen var en dusj og en tørr seng.
Den siste rastebua etter ruta var satt opp 10 minutter fra teltet. Kokte meg kaffe der før jeg startet dagens økt.
Jeg var lettet da jeg så Ritsem. Da jeg kom frem til fjellstasjonen var klokka ti, Og GPSen viste 13 km.
Jeg hadde booket et rom på forhånd, men det var selvsagt ikke riktig dag. Det var fult. Kraftstasjonen Ritsem lå ute så fjellstasjonen var fylt opp med anleggsarbeidere. Jeg ble så skuffet. Hva skulle jeg gjøre nå? Stugverten følte nok skuffelsen min, og jeg var nok litt av et syn der jeg stod, skitten, våt, bustete hår og opphovnet øye. Han sa i alle fall at jeg kunne ta en dusj og vaske klærne mine så skulle han se hva han kunne ordne i løpet av dagen. Han ble min helt den dagen. I løpet av ettermiddagen hadde han innlosjert meg sammen med en annen dame. Tørr seng, mat, dusj, rene klær… dagen endte perfekt.
Det var definitivt mye mygg i nord Sverige. En hadde kost seg med øye mitt i løpet av natten.
Terrenget var ikke like voldsomt her som i Narvikfjellene. Løypa vekslet mellom å gå opp på mindre fjell og ned i skogen. Uansett hvor jeg var hadde jeg følge av milioner av mygg.
Det var satt opp rastebuer 6-8 km mellomrom.
Stien var til tider dårlig merket, og det var tydelig at det ikke var så mange som gikk denne ruta. Jeg kunne forstå hvorfor. Kombinasjonen, mye myr, mye mygg og mye opp og ned gjorde at det ble litt tungt. Etter en uke i de ekstraordinære flotte Narvikfjellene i strålend sol ble dette en nedtur. Det hjalp ikke på humøret at det underveis kom noen små regnbyger.
Jeg hadde håpet at jeg skulle klare å gå til Ritsem, men jeg innså etterhvert at det ble nok litt langt. Jeg satte opp teltet før jeg kom helt opp på fjellet Sievgok. Da viste GPSen 26 km.
Det var like vakkert vær som dagen før, sol og ikke et vindpust. Jeg ville få dagen med meg og startet tidlig.
Jeg lurte meg over elva, Pauketjåkka, på en raklete hengebru. Etterpå konstaterte jeg at på den broa hadde jeg ikke fått med hundene.
Stien gikk rundt Paurofjellet, og opp på 850 moh før det bar ned mot Bovrojávri. Det var et ufattelig vakker landskap med isbreer og høye topper på alle kanter. Narvikfjellene er definitivt noe jeg vil anbefale.
Paurohytta badet i sola da jeg kom. Det var en Saltdalshytte, temmelig lik de andre hyttene jeg har besøkt i Narvik Turistforening sitt område. Fine tradisjonelle hytter, og veldig reine. Jeg var bare inne og tok en kikk, drakk en kopp te og rusla videre selv om jeg hadde forhåndsbooket hytta. Dagen var for fin til å sitte inne.
I Bovrojávri er det smalt sund. Her hadde Narvik Turistforening satt opp en helt ny bro. Det sies at broa kostet 700 000,-. Det var mye penger, men det var den fineste broa så langt. Og brua sparte meg for en tur på 10 km rundt resten av Bovrojávri.
Over elva ved Noaidejárvi hadde det også blitt vanskelig å få med seg hundene. Her var ikke brua ny, men jeg kom meg over.
Bovrojávri og Gåbddåjávrre
Jeg forlot Narvik fjellene, og gikk østover og inn i Sverige. Der gikk jeg parallelt med Gåbddåjávrre
Det var varmt, og jeg stoppet to ganger for å bade. Jeg måtte bare kjøle meg ned så jeg ikke skulle koke helt over.
Innsjøen, Skugejávrre, var lang. Jeg møtte ikke et menneske på hele dagen, men holdt på å tråkke på et rypekull. Rypekyllingen var utrolig små, og godt kamuflert.
Ved enden av Skuogejávrre tok jeg av fra stien og gikk rett sør. Jeg tok ikke den ekstra mila om Røysvatn. Ved innsjøen, Svartiluoppal, satte jeg opp teltet. Det ble en lang, men fin dag. Hele 33 km viste GPSen.
Hundene var sendt heim, og jeg kunne fortsette alene. Jeg ble satt av ved bommen på anleggsveien opp til Forsvatnet, og gikk den samme veien som jeg og hundene hadde gått noen dager tidligere. Det var stusselig uten dem, men det var for varmt, for vanskelig over elvene, og det var dessuten ulovlig med hunder i Padjelanta nasjonalpark på sommeren. Jeg måtte bare venne meg til å gå uten selskap.
Da jeg kom til Sitashyttene møtte jeg et Nederlandsk par som var på vei nordover. De hadde gått på vestsiden av Akkajaure (Rijtsenjávrre), og svingt nordover ovenfor Hellemobotn. Jeg hadde lagt bort det alternativet siden jeg hadde hørt det var vanskelig å komme over elvene, og det kunne de bekrefte. De hadde vadet til midjen, og hatt en «nær døden opplevelse» de ikke unte noen andre.
Jeg hadde egentlig tenkt å stoppe på Sitashyttene, men været var fint, føttene friske og kvelden enda ung. Jeg passerte reinbeitehytta, og fortsatt oppover langs 420 kV ledningen Ofoten-Kobbelv opp mot Baugefjellet.
Jeg passerte mast 71 som ble tatt av skred for 1,5 år siden. Det var fint å se at den var bygd opp igjen med høye skredfundamenter.
Da jeg kom opp på Baugefjellet kunne jeg nyte synet av Baugevatnet før jeg gikk ned og fulgte vannkanten. Det var varmt og vindstille selv om det var seint på kvelden. En virkelig fin kveld.
Ved enden av Baugevatnet kom jeg til Baugebua. Luksusfølelsen og overraskelsen var stor da jeg fant både madrass og kokemuligheter i bua. Perfekt for meg. Kunne ikke fått bedre overnatting. GPSen viste 20 km.
Turblogg 