Fottur – Side 2

Kråkmotinden 923 moh, et landemerke

Kråkmotinden 923 moh – et landemerke du ikke kan unngå å legge merke til når du kjører E6 gjennom Hamarøy kommune i Nordland.

Jeg har kjørt forbi Kråkmotinden utallige ganger og hver gang har jeg tenkt: Den toppen må jeg bestige en dag. I august bød det seg endelig en anledning – været var fint, og alt klaffet for en tur opp den karakteristiske fjelltoppen.

Jeg parkerte ved en liten utkjøring langs E6, ikke langt fra skogsveien som ledet innover mot Tindkråga.

Skogsbilveien var lett å følge og gikk etter hvert over i en tydelig sti. Stien var godt synlig hele veien opp til skoggrensa.

Over skoggrensa delte stien seg i to. Jeg valgte den korteste ruta mot toppen. Den var dårlig merket, men været var klart og fint, så det var enkelt å finne fram. På et par steder måtte jeg bruke hendene for å komme meg opp, men ellers var det en grei og fin tur.

På toppen blåste det frisk, men utsikt kunne jeg ikke klage på. Den var fantastisk.

Nedover fulgte jeg ryggen på tinden, og den lengste stien. Den var godt merket og behagelig å gå, med flott utsyn hele veien.

På vei tilbake ble det derimot vanskelig å gå forbi alle de nettopp modne multene. Jeg er håpløs når det kommer til multer – jeg må bare plukke. Etter en god stund med bærplukking klarte jeg omsider å rive meg løs fra multebærmyra.

Totalt ble turen 9 kilometer – 4 km opp og 5 km ned. Jeg satte meg i bilen med et stort smil og tenkte at jeg var glad jeg endelig hadde stoppet og tatt turen opp den karakteristiske Kråkmotinden.

Snøtinden og trekanten på Hinnøya – en perle i Vesterålen

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var virkelig en flott tur i mektig natur, utfordrende stier og passe avstand mellom hyttene. Rundturen var totalt 25 km lang og 880 høydemeter. Vi valgte å gjennomføre den på to dager. I tillegg var vi oppå Snøtinden.

Turen startet og avsluttet i Fiskefjorden, og vi valgte å gå mot Toralfbu den første dagen, men turen kan like gjerne gås andre veien.

Dag 1: Fra Fiskefjord til Toralfbu

Vi startet turen i grått og tåkete vær, og stien førte oss først gjennom skog i omtrent to kilometer før den begynte å stige bratt oppover – slik vi etter hvert har blitt vant til at terrenget er i Vesterålen.

Etter 300–400 høydemeter kom vi over tåkebeltet, og en fantastisk natur åpenbarte seg. Vi fulgte ryggen over Bollfjellet (546 moh), og underveis passerte vi flere små vann. Både jeg og Rago tok oss tid til å bade, en frisk og deilig opplevelse i varmen.

Etter 8,5 km kom vi til Toralfbu. Det var en kjempe fin hytte, ny, gjennomtenkt og moderne. Nydelig utsikt fra oppholdsrommet ned på Nedste Kvitellvatnet. Denne hytta anbefales på det sterkeste.

Kveldstur til Snøtinden

Rago og jeg var ikke helt ferdig med dagen, og etter at vi hadde installert oss i hytta tok vi turen på Snøtinden (978 moh). Vi gikk rett opp fra Toralfbu.

Det var en fantastisk kveld og utsikten majestetisk. En bra avslutning på en strålende dag.

Dag 2: Fra Toralfbu via Haakonsbu og ned til Fiskejorden

Dagen etter gikk vi videre mot Haakonsbu. Været var like fint og enda varmere enn dagen før. Rogo og jeg fortsatte derfor med bading hver gang anledningen bydde seg. Det tok sin tid, men det var nødvendig for den godt pelsede Malamuten. Han peste og syntes nok det var i overkant varmt, og han tok seg god tid i hvert eneste vann.

Etter 6 km kom vi til Haakonsbu. Den var akkurat like innbydende og praktisk som Toralfbu og utstyrt med magisk utsikt til fjellene i Vesterålen.

Det ble kun et kort stopp på Haakonsbu før vi fortsatte videre østover etter stien mot Fiskefjorden. Det var kupert og utfordrende å gå mange plasser, men heldigvis også flere vann å bade i. Det var fortsatt like varmt så avkjøling var svært velkommen.

Da vi kom ned til Fiskefjorden var vi varme og glade. GPSen viste at vi hadde gått 16 km den dagen.

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var en veldig fin tur på mange måter. Vi var heldig med været. Det gjorde selvsagt sitt til at opplevelsen ble veldig bra. Naturen var majestetisk og hyttene perfekte.

Jeg har gått Norge på langs og krysset Svalbard, men det var likevel noe helt eget å oppleve Vesterålens fjell i sommervarmen. Trekanten på Hinnøya er kanskje ikke den lengste turen, men den rommer stor natur på kort tid. Jeg vil derfor absolutt anbefale denne turen og det er også en tur som passer godt for barn, siden det var relativt kort mellom DNT hyttene. Nyt denne perlen.

Måtinden – spektakulært

Måtinden 408 moh på yttersida av Andøya er en nydelig og naturskjønn plass og et middels krevende turmål.

Vi tok tur dit i juli, og vi var ikke alene om å tenke at det var en god idé. Heldigvis var det en romslig parkeringsplass i Bleiksmarka der turen startet.

Det gikk bratt opp det første stykket slik vi er blitt vant til at det ofte gjør i Lofoten og Vesterålen. Da vi kom opp på ca 300 høydemeter flatet terrenget ut og vi kunne nyte synet av åpent lansdskap, storhavet og flott natur.

På Måtinden var utsikten fantastisk. På siden som vendte mot havet gikk det loddrett ned, men på den andre siden var det slakt og fint.

På tilbaketuren fikk vi følge av et par havørner som seilt over oss.

Og på bakken kunne vi nyte synet av utrolig mange søte små vekster i full blomst. Totalt var turen på 7,5 km og 500 høydemeter.

Etter turen var vi innom den berømte hvite fine Bleikstranda. Det er mulig å gå rett ned på stranda fra Måtinden, eller kjøre rundt som kun tar noen få minutter. Det er uansett verdt et besøk. Den hvite delikate stranda, de store skurte steinen, horisonten i det fjerne, fargene og lyden av bølger som slår. Rett og slett medisin for sjelen.

Møysalen – på en magisk dag

Møysalen 1264 moh er det høyeste fjellet på Hinnøya og i hele Vesterålen, og er et populært turmål for både lokale og tilreisende fjellentusiaster.

Vi tok turen i juli og valgte å ta båtskyss fra Hennes inn Lonkfjorden. Det sparte oss for omtrent 9 kilometer sammenlignet med å gå hele veien fra Kaljord.

Vi var ikke alene om å tenke at Møysalen var et godt valg denne dagen, hele 25 ivrige turgåere strevde seg opp Memuruskaret, 500 moh, i sommervarmen. Stemningen var god selv om det kokte opp den bratte stien.

I Memuruskaret ble det pause og tid til å nyte utsikten, før vi fortsatte videre mot toppen.

Her møtte vi også stien som kom fra Snytindhytta.

📹 Se video fra ryggen mot Møysalen

Videre krysset vi elva fra Øvre Møysalelva og fulgte stien opp mot 909 moh, før vi gikk ned i et skar på 850 moh. Hele veien kunne vi se toppene, Møysalen og de to møyene, komme stadig nærmere, en god motivasjon i seg selv.

På rundt 1000 moh kom vi til et flatt parti hvor vi tok en ny pause og samlet krefter før det siste stykke.

📹 Se video fra høyden nedenfor Møysalen

Omtrent 100 høydemeter under toppen møtte vi Øvrebreen. Her ble det luftig, og noen valgte å stoppe. Vi øvrige ble knytt inn i tau før vi fortsatte mot toppen – noen glade og forventningsfulle mens andre følte mer skrekkblandet fryd.

På toppen ventet en majestetisk utsikt. Det var en klar og fin dag, og vi kunne se langt i alle retninger. Vi ble en stund på toppen og sugde til oss inntrykkene før vi knyttet oss sammen igjen og vendte nesen nedover.

På breen under Møysalen akte noen på føttene og andre på rumpa. Det var mange som syntes det var et dristig valg, men det gikk bra med de fleste – selv om noen måtte tåle et og annet skrubbsår.

Resten av nedstigningen gikk fint, til tross for mange løse partier. To ganger kom store steiner rullende, men heldigvis ble ingen truffet.

Og mens vi ventet på båten, ble det bading igjen for flere av deltakerne – stadig en oppskrift på en perfekt avslutning på en tur.

Ruta langs ryggen mot toppen av Møysalen fra boka «På tur i Vesterålen og Lødingen. Fotograf: Trond Løkke

Totalt gikk vi 16 km og brukte 10 timer inkl. båttur.

Sørskottinden og Nordskottraversen – bedre kan det ikke bli

Nordskottraversen i Steigen, Nord-Norges svar på Besseggen, var en tur jeg hadde tenkte på lenge. I forbindelse med et opphold på Naustholmen hos Randi Skau var jeg heldig, og fikk en ledig plass sammen med en glad gjeng på til sammen fem.

Vi startet turen fra brygga i Nordskotvika, og gikk sørover etter hovedveien. 2-3 km fra brygga tok vi av fra veien og fulgte en tydelig sti rett opp mot Sørskottinden. Det var unormalt varmt til å være i Nord Norge så det var seigt opp de bratte bakkene. Omtrent halvveis opp tok vi en helt nødvendig drikke pause ved Sørskotvatnet.

På toppen av Sørskottinden 608 moh fikk vi lønn for strevet. Der hadde vi utsikt til både Lofotveggen og til de flotte Skotstindan.

Etter en kort pause på Sørskottinden ruslet vi videre mot den luftige Nordskottraversen.

På et lite parti var det nødvendig med en liten rapell, kun en taulengde.

Nederst i Nordskottraversen var det tid for matpause, og her fikk vi turens absolutte høydepunkt, en eksklusiv minikonsert kun for turfølge. Det var helt magisk med musikken, de majestetiske omgivelsene, varmen og en matbit etter en god økt.

Etter lunsjen og konserten gikk vi videre opp traversen. Litt klatring og veldig mange bilder ble det før vi fortsatte ned på østsiden av traversen.

Det var en ganske bratt nedstigning ned til Lundvatnet hvor vi gikk videre til Ersvika. Da vi kom til Ersvika hoppet vi rett i havet. Vi var svette og varme så en avkjølende dukkert var akkurat det vi trengte før vi ble plukket opp med båt, og kjørt tilbake til vakre Naustholmen. På Naustholmen ventet både mat og enda en konsert. Årets beste topptur😊 Takk til Randi og co for en fantastisk tur og en flott opplevelse🙏🏻

Solvågtinden – en drømmedag i Junkerdalen nasjonalpark

Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.

Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.

Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.

Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.

Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.

Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.

På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.

Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.

Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.

Dagsetappe 97: Fra Røros til Marenvollen etter Malmvegen

E1 Nordkapp-Sicilia

Malmveien er en historisk vandrerute fra Røros til Femundsmarka, og vi var klare for den siste etappen i sommerferien 2024.

Planen var å gå fra Røros til Marenvollen etter ei rute som kalles Malmveien, og jeg gledet meg. Langs denne strekningen finnes det mange kulturminner, spor etter gruvedrift, steinalderbosetninger, fangstgraver og samiske tradisjoner.

De andre i turfølget hadde reist heim, så det var bare jeg og hundene igjen. Vi gikk lett med bare dagstursekk. Kløvene og alt utstyr for overnatting ble satt igjen på Røros.

Vi fulgte Småseterveien, en grusvei som vi fulgte til et kryss med skilt til Marenvollen. Der tok vi mot sørøst og gikk opp lia og mot Skåkåsfjellet. På veien passerte vi en liten gapahus som vi tok den første pausen ved.

Stien var tørr og fin å gå etter så det gikk fort og lett.

Stien fulgte en fjellrygg over Skåkåsfjellet (900 moh). Derfra hadde vi flott utsikt.

Ved Skåkåssteinen, en kjempe stor stein som isen en gang la igjen, var det satt opp benker på begge sider for de som trengte en pust i bakken. Det gjorde ikke vi så vi fortsatte videre ned og sørøstover mot Rundhaugen og forbi denne på sørsida. Deretter gikk vi sørøstover i lia vest for Klettan.

Langs ruta var det satt opp flere «informasjonstolper» om ulike kulturminner. Veldig artig å lese om de ulike plassene. Det gav hele turen en ekstra dimensjon.

Den site høyden vi gikk over var Gråhøgda (980 moh). Selv om vi var på 980 moh var det grønt og frodig, men det blåste godt på toppen så vi gikk raskt ned lia på sørsiden av høgda. Deretter fortsatte vi i åpent område før vi møtte stien fra Fjølburøsta. Fra stikrysset var det ca 1 km nordover til Marenvollen.

Da GPSen viste 17 km var vi kom frem til dagens mål, Marenvollen. Her ble det en liten rast før vi gikk ca 2 km til nærmeste bilvegen hvor vi ble hentet. Ferien 2024 var dessverre over, men minne var fine.

E1 dag 96: Sjarmøretappen fra Stormolinga til Røros

Sol på teltduken og et hundehode som tittet inn. Det var på tide å stå opp.

Nedrig av leiren gikk greit, og vi startet å gå ned Stormolingdalsvegen. Det gikk imidlertid ikke fort. Dakota hadde fått diaré, og vi måtte stoppe i hver bekk. Vi hadde dessverre slurva med risen, og nå fikk vi svi. En porsjon kokt ris hver morgen hadde tidligere gitt gode hundemager, men det hadde vi altså ikke gjennomført på denne turen.

Vi ble langt etter de andre. Da vi kom ned mot Aursunden bestemte jeg meg for å ta en snarvei som etterhvert skulle vise seg å ikke være så snar. «Snarveien» inneholdt en kryssing av Liti-Molinga, Det var liten strøm og jeg syntes ikke det så avskrekkende dypt ut. Jeg kledde av meg og putta så mye som mulig i sekken inkl. kløven til Dakota. Dakota ville ikke bade, men den som ikke vil må. Jeg dro henne etter meg mens jeg balanserte den tunge sekken på glatte steiner etter beste evne. Det var nok litt dypere enn jeg hadde trodd for plutselig var både jeg og sekken under vann. Heldigvis har jeg trent svømming hele mitt liv for jeg må innrømme at jeg kjente panikken komme da jeg kjente at sekken presset meg ned. Jeg tok meg sammen og fikk tak i noen store steiner som gav meg den hjelpen jeg trengte for å komme meg opp av vannet.

Våt i håret og med dryppende sekk kom Dakota og jeg frem til resten av gruppa som hadde satt seg ned for å vente på oss. De var oppgitt over min våte og impulsive elvekryssing. Definitivt ikke en snarvei.

Heldigvis var været fint så det var egentlig bare godt å være litt våt i tøyet.

På sørsiden av innsjøen, Aursunden bestemte vi oss for å spiste lunsj. Det ble en kort og andelenes lunsj. En flokk kyr var i overkant nysgjerrige og lurte på om vi hadde noe til de. De lot seg ikke skremme selv om både vi og hundene gjorde vårt beste. Det var bare å pakke sammen å komme seg videre.

Vi gikk mot det kjente kulturminne, Storswarz gruve. Stien var perfekt og været strålende.

Det blåste godt på 900 moh så det ble et kort stopp på Storswart gruve før vi fortsatt ned mot Røros.

Da vi endelig kom til Røros viste GPSen 26 km, føttene var såre, men følelsen god. Kald drikke på altanen på Røros hotell var vel fortjent og smakte himmelsk. Hilde og Astri reiste heim med kveldstoget. Selv hadde jeg bestemt meg for enda en etappe før ferien var over.

E1 dag 95: Turmagi fra Kjølihytta til Stormolinga

Det skulle være fint vær ifølge yr da vi skulle starte, men «skitværet» ville ikke helt slippe taket. Klokka 9.00 gikk vi likevel. Det både regnet og blåste, men vi satset på at det skulle bli bedre etterhvert.

En gang hadde det vært drevet gruve i Kjølifjellet, og terrenget rundt turisthytta hadde mange kulturminner fra den tiden. Synd at det var tåke. Det var bare de nærmeste kulturminnene vi fikk se.

Vi gikk raskt ned etter en gammel gruvevei fra Kjølifjellet til Grønlivollen. Der kom vi på Riastveien. Vi gikk denne en liten km før vi kryssa elva, Gaula og fortsatt opp mot Nersjøen.

Da vi kom opp til Busjøen vada vi over elva og gikk mot fjellet, Storskarven.

Det var ikke noe sti å følge, men da vi kom opp på 1000 moh var det lett å gå. Jeg syntes også det var spennende å finne mine egne veier igjen spesielt når været skifta fra «skit» til kjempe fint.

Vi gikk sør for Storskarven og opplevde terrenget og området som magisk. Det var bare å labbe i vei og nyte synet. Hilde lengtet litt etter fiskestanga si da vi passerte noen fine fiskevann, men vi hadde valgt å spare vekt på denne turen så da ble det dessverre bare et ønske

Vel nede i dalen fant vi en fin teltplass ved elva, Stormolinga. Da viste GPSen 26 km. Vi sov godt til lyden av elva, sauer på beite og vinden som blafret i teltduken.

E1 dag 94: Herlig tur fra Stuggudalen til Kjølihytta

Vi hadde egentlig bestemt oss for å ha en hviledag i Stuggudalen. Hytta var leid for to døgn, men værmeldingen fikk oss til å endre mening. Det skulle være fint vær en dag til, og så skulle det komme inn et uvær med masse nedbør og vind. Det var vi ikke så interessert i å gå i så derfor pakket vi sammen og slepte med oss i all den ekstra maten vi hadde kjøpt.

De første 5 km av turen gikk vi etter vei. Lett å gå og masse å se på.

Etterhvert kom vi opp i terrenget. Her gikk vi gjennom frodige lyngheier, blå himmel og et nydelig landskap.

Været var flott og lunsjen spiste vi i strålende sol.

Rein var det også her. Stadig til glede for hundene, men til fortvilelse for hundeeierne som hang etter og forsøkte å kjempe mot hundeinstinktene.

Det var mye gruvehistorie i området, og en gammel gruveganger vi gikk forbi måtte inspisert.

Vi fant Kjølihytta idyllisk plasert ved Øvre Kjølitjønna på 1050 moh. Da hadde vi gått 19 km.

Kjølihytta (Trondheim turistforening) var en koselig liten hytte med 2 soverom og et anneks som hunder hadde adgang til. Det var perfekt for Rago og Dakota. De får så lett våteksem derfor var det fint at de slapp å ligge ute i regnet som skulle komme.

Og i løpet av natten ble det uvær som varslet, stiv kuling og regn. Hytta ristet og regnet dundret vannrett på ruta. Vi var glad vi kunne sitte tørt og varmt inne og ikke lå i telt.

Hviledagen på Kjølihytta ble for det meste benyttet til spising og hvile. Vi hadde det Hilde kalte en «økedag». Det betyr å spise seg opp, derfor ble det rause matlageret med boksemat og tørrmat på hytta hyppig besøkt. Vi led absolutt ingen nød mens vinden herjet utenfor.