Dagstur – Side 3

Øyfjellet

Øyfjellet er et fjell i Vefsn kommune rett ved Mosjøen i Nordland. Fjellet har flere topper. Den høyeste heter Stortuva og måler 818 meter over havet. På Øyfjellet ble det tilrettelagt med en veldig fin steintrapp og Nord-Norges første via farrata i 2018. Via farrata er italiensk og betyr jernsti. Jernstien på Øyfjellet er en fast montert wire i fjellet.

Jeg syntes dette hørtes spennende ut. En jernsti i mitt nærområde! Det måtte inspisere. Jeg inviterte derfor like godt hele ledergruppa mi i Statnett til en tur opp på Øyfjellet en vakker dag i slutten av august.

For at turen skulle være trygg fikk vi med oss to trivelige guider fra Naturlige Helgeland. Turen startet med at vi fikk utdelt hjelm og klatresele som ble tilpasset til hver enkelt. I tillegg fikk vi en falldemper med to slynger med karabinkroker. Disse skulle vi feste til wiren og flytte en og en forbi ankerfestene i fjellet.

Før vi kunne begynne med klatringen i jernstien måtte vi gå ca 300 høydemeter i den nylagte steintrappa. Trappa var virkelig vakker, og fint tilpasset terrenget. Det gikk imidlertid temmelig bratt opp så vi tok det med ro.

Turen opp jernstien var en opplevelse. Man kunne gjøre klatringen enkel ved å dra seg selv etter wiren eller man kunne bestemme seg for at man kun skulle bruke fjellet. Jeg klatret stort sett i fjellet, men enkelte plasser måtte jeg «jukset» litt og tok wiren til hjelp.

Halvveis opp var det matpause. Vi kunne nyte været og utsikten mens vi med stor appetitt fylte lagrene.

Etter lunsj fortsatte vi vider opp til 660 høydemeter.

På toppen koblet vi oss ut av sikringswiren og tok et stolt gruppebilde. Det skulle bare mangle med så fin bakgrunn. På turen ned tok vi trappa. Det ble mange trinn, men da vi kom ned til ca. 70 høydemeter gikk vi ut av trappa og bort til Mosjøens populære zipline.

Den hadde vi bestemt oss for prøve. Vi fikk nye instrukser og mer sikkerhetsutstyr før vi kunne slippe oss over det 700 m lange spennet over elva , Vevsna.

Vi avsluttet med et luftig svev i 60 km/t som til slutt endte i hagen på Fru Haugans hotell. Det var praktisk for vi var flere som var tørste etter mange timer på tur i varmen.

Både jernstien og ziplineren er absolutt noe jeg vil anbefale til både liten og stor. Her trengs ingen avanserte klatreferdigheter på forhånd, bare turglede og normal god form.

Nepsteinen

Nepstein, blir beskrevet som Hemnes kommune sitt svar på Trolltunga, og er etterhvert blitt et populært turmål. Spesielt for de som ønsker spektakulære bilder til sosiale medier.

For å komme seg til Nepsteinen må man enten skaffe seg privat båtskyss over fjorden fra Hemnesberget eller kjøre bil til Bardal i Leirfjord kommune. Hemnes Turistforening hadde tur til Nepsteinen i juni 2019. Og for oss som deltok på en arrangert fellstur i regi av Turistforeningen var det bare å gå rett ombord i den sjarmerende båten, Remi Kjetil. Den tok oss fra Hemnesberget til det nedlagte fergekaiet i Hestneset.

Derfra gikk turen noen km på grusvei opp til Osmo skole. Osmo skole er nedlagt for mange år siden. I dag eies skolen av en privatperson som har pusset den opp. Den fremstod som aldelses nydelig og sjarmerende, og verdt et besøk i seg selv.

Fra Osmo skole var det slutt på fasiliteter som vei og sti, og vi tok oss gjennom skog og opp til turens høyeste punkt som var på ca. 400 høydemeter over havet, Nepsteinnen.

Ved Nepsteinen var det tid for lunsj med nydelig utsikt. etterlunsj gikk vi ned til Bardal. I Bardal ventet et et fantastisk koltbord på Wangbrygga med alle slags varm og kald retter. Alt produsert lokalt.

Etter å ha spist seg stapp mett på deilig mat kom Remi Kjetil og hentet oss og fraktet oss tilbake til Hemnesberget. På veien tilbake kunne vi se opp på Nepsteinen. Totalt gikk vi 9 km, men med båttransport, koltbord og mye lokalhistorie underveis tok turen totalt 7-8 timer. Er du intressert i fine bilder på sosiale medier av deg på luftige Nepsteinen, lokalhistorie og fantastisk lokalmat er dette turen for deg.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er én av mange topper med det navnet. Ordet «vet» eller «varde» har røtter over 1000 år tilbake i tid, og ble brukt som varslingssystem i ufredstider. Allerede på 900-tallet tente man ildvarder på høye fjelltopper – veter – som kunne sees fra fjell til fjell. På den måten kunne man raskt varsle om fare. Fra Veten i Dalsgrenda kan man for eksempel se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg går ofte tur til «min» Veten – en tur jeg kan starte rett fra huset mitt. Noen gangene går jeg bare til Tindan, den første toppen etter at man har passert skoggrensa. Tindan ligger på 451 moh, mens Veten er 707 moh.

For de som ikke bor på Stien, er det mulig å parkere ved parkeringsplassen nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten. Alternativt kan man gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Allerede etter noen hundre meter møter man en fin benk – laget av en sambygding som syntes vi trengte et sted å hvile. Det går bratt oppover, men når man passerer skoggrensa, blir man belønnet med flott utsikt – i hvert fall når det ikke er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen lå tåka tett, men vi fant postkassen med turboka ved Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan og opp til Veten går man stort sett på berg. Det er fint å gå når det er tørt, men når det regner eller er is, anbefaler jeg ikke denne ruta for de som ikke har vært der før. Berget blir glatt, og det er lite som holder igjen om man skulle skli – særlig det siste stykket før toppen.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Likevel kom jeg og hundene oss helt opp på Veten denne dagen – til tross for regn og vind. Og jammen lettet ikke tåka akkurat nok til at vi fikk et glimt av den vakre bygda nedenfor. 😊

Tortenviktinden (Pollatindan)

En helg i oktober våknet vi til nydelig høstvær, og bestemte oss for at dagen var perfekt for en tur til Tortenviktinden (1027 moh). Toppen er en del av Pollatindan og ligger i Lurøy, på grensen til Rana kommune.

Vi fulgte Kystriksveien (RV17) til Flostrand i Sjona, hvor vi vanligvis parkerer ved grendahuset når vi går denne turen om vinteren. Denne gangen kjørte vi litt lenger og svingte av like før Tortenvika. Her finnes en stor rasteplass og en merket sti opp til Tortenkøta.

Tortenkøta er et populært og lett tilgjengelig dagsturmål, godt egnet for barnefamilier. Den er også en del av Ranatrasken, og fikk derfor æren av et besøk av oss. Turen opp til køta er bare 1–2 km, og ble litt i korteste laget for to voksne – så vi fortsatte videre oppover mot Tortenviktinden.

Jo høyere vi kom, jo mer snø og is møtte oss. Været var nydelig, og det var nesten ikke et vindpust. Dakota koste seg med å knuse is på vanndammene vi passerte – ellers var det helt stille.

Ved 800 moh begynte det å bli isete og glatt, og da vi hadde besteget ytterligere 100 meter, bestemte vi oss for å snu. I tråd med fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu. Været var flott, men vi er nok blitt litt mer forsiktige med å gå på is – det er lett å skli, og vi ville ikke ta noen sjanser.

Vi tok en kaffe og nøt panoramautsikten over Helgelandskysten før vi startet turen ned igjen.

Stien er bratt, men fjellet er heldigvis ganske ru og gir godt feste – så lenge man unngår de våte partiene. Vi kom oss trygt ned og syntes vi hadde hatt en strålende tur, selv om vi ikke nådde helt til toppen.

De Syv søstre

Første juli var det klart for årets «ekstremtur» – den klassiske turen over De Syv Søstre. Fjellrekken ligger som perler på en snor i Alstahaug, rett sør for flyplassen i Sandnessjøen. Til tross for at turen er krevende med sine 26 kilometer og 3525 høydemeter, er den svært populær blant fjellentusiaster.

De siste tre årene har Per og jeg vært turledere på denne turen for Polarsirkelen Turlag, og det har vært en sann fornøyelse – årets tur var intet unntak. Nytt for oss i år var at Dakota, vår Alaska Malamute, skulle være med for aller første gang.

Vi startet kl. 09.00 i strålende sol og behagelig temperatur. Totalt var vi 17 deltakere og 5 turledere. Vi har alltid med flere turledere, da det hvert år er noen som undervurderer hvor krevende turen faktisk er – særlig nedstigningen. Den kan bli utfordrende hvis man ikke har trent nok på å gå både opp og ned i fjellterreng.

Vi brukte 2 timer opp på Breitinden. Breitinden er vanligvis et punkt hvor vi pleier å sikre oss med tau når vi skal ned, men denne gangen var det ikke behov for ekstra sikring.

Mellom Breitinden og Kvasstinden la vi igjen sekkene, siden vi går ned og opp samme vei til Kvasstinden. Det er den bratteste av toppene, og mange setter pris på å kunne gå den uten ekstra vekt på ryggen.

Det tok noen timer før vi var tilbake ved sekkene, og da var det tid for en velfortjent matpause. Etter Kvasstinden venter en ganske lang marsj før man kommer til Tvillingene. Da vi nådde dem, var klokka blitt 18.00 – omtrent halvveis i turen.

Etter besøket på Tvillingene gikk Per og Dakota ned sammen med den første deltakeren som hadde fått nok. På Skjæringen begynte det å regne lett, og flere kjente at lårmusklene begynte å protestere. Under Grytfoten ble det bestemt at det var for vått til å fortsette. En gruppe begynte nedstigningen, mens noen av oss fortsatte opp på den sjette toppen, Grytfoten. Da var klokka rundt 22.00.

Vi var likevel ikke nede før godt etter midnatt. Hadde vi fortsatt til den siste toppen, ville det trolig tatt minst fire timer til. Vi bruker vanligvis tre timer fra toppen av Breitinden og ned – og det går ikke fort på slutten. Da er de fleste slitne.

Å gå alle De Syv Søstre på én dag er en opplevelse jeg virkelig kan anbefale – men det krever god fysisk form og forberedelse. Hvis du ikke er vant til lange turer med mye stigning og hardt underlag, kan det bli tungt både for deg og for dem du går sammen med.

Er dere flere enn to personer, bør dere beregne mellom 15 og 18 timer totalt. Turen egner seg best i juni eller juli, når midnattssola lyser opp landskapet og været ofte er på sitt beste. Da får du oppleve en utsikt som ikke kan beskrives – over vakre øyer, skjær og fjell langs Helgelandskysten. I fint vær er det rett og slett magisk. Det må bare oppleves!

Fra Akersvatnet til Øverdalen i Dalsgrenda

Påsken ble avsluttet med en fint tur heim fra hytta. Det gikk litt trått i begynnelsen for det var mange lukter i hytteområdet som skulle undersøkes, men da vi kom ned på Akersvatnet fikk Nuuk og Dakota fart på seg. Det var fint føre, hardt og glatt.

Etter 10 km kom vi til Nevertjønnlia. Der ligger noen hytter, og fra Nevertjønnlia er det derfor merket scooterløype ned til Øverdalen. På vinteren går løypa etter fjellet, mens på sommeren er det vanlig å følge dalen. Det går ganske bratt opp fra Nevertjønnlia, men når vi er kommet opp følger vi fjellryggen og blir belønnet med en fantastisk utsikt mens du følger fjellryggen mot Dalsgrenda.

Det er ganske bratt nedkjøring på slutten, men siden jeg observerte mye spor etter rein var det uaktuelt å slippe hundene løs. Det gikk likevel forbausende bra. Nuuk har lenge vært flink til å springe rett bak meg når det går nedover, men denne dagen så det ut til at Dakota også hadde forstått at det var lurt.

Det er 25 km til brua i Øverdalen fra hytta vår. Vi bruke 3,5 time. Det er nok rekord. Hundene var i god form etter mange gode turer i påsken.

Fra Akersvatnet til Røssvatnet

Mange gode opplevelser sitter igjen etter det som må kunne betengnes som den beste påsken dette århundre. Sol fra skyfri himmel og godt skiføre gjennom hele påsken.

Vi har i mange år hatt som tradisjon å gå fra hytta i Akesvatnet til Røssvatnet. I år tok vi denne turen på onsdag, og det skulle vise seg å være et bra valg. Vi startet tidlig med hyttenaboen og 2 av guttene våre i turfølge. Det var ikke helt skyfritt da vi startet, men himmelen åpnet seg etterhver og det ble en fantastisk dag.

Dakota var veldig gira i begynnelsen. Hun pendla hit og dit og dro i tauet alle veier, men da vi hadde gått 1 mil og var kommet ned på Gressvatnet var hun blitt bedre. Da holdt hun en ganske rett linje, og skuldrene kunne senkes, og turen nytes.

Med så fint vær ble det selvsagt lange pauser og kaffebål. Vi brukte likevel ikke mer enn 8 timer og gikk tilsammen 31,5 km. Bra start på påsken.

Hallingnatten (1314 moh)

Dagens tur startet fra Nesbyen alpinsenter, og målet var Hallingnatten. Etter løypekartet skulle det bli en tur på 15 km opp til toppen. Vi startet på 760 m.o.h ved siden av servicebygget til alpinanlegget, men hvis man ikke vil ha så mye stigning kan man ta heise opp og starte på 1115 m.o.h.

Etter en våt vinter føltes det fantastisk å gå på perfekt føre i nypreparerte løyper. Hallingnatten er en relativt lett topp å gå til med «trikkespor» helt opp. Turen opp tok oss 2,5 time. Da hadde vi et par drikke- og appelsinpauser.

Det var ikke helt klart på toppen denne dagen, men på gode dager kan man se både Hallingskarvet, Hemsedalsfjellene og Gaustatoppen. Vi var ikke så heldig denne gangen, men turen var fin likevel.

Hundene fikk kjørt seg nedover. Dakota som hadde jobbet hardt i oppoverbakkene ble sliten på slutten. Turen avsluttet vi med kaffe og nystekte vaffler på kafen på alpinsenteret. Kan en dag bli bedre?

Høsttur fra Akersvatnet til Dalsgrenda

Hvis man ønsker seg en enkel tur i lett og vakkert turterreng vil jeg anbefale en tur fra Akersvatnet og ned til Øverdalen i Dalsgrenda. Turen er 15,5 km lang og passer veldig godt til barn siden det er få oppoverbakker.

Jeg har hytte ved Akesvatnet og bor i Dalsgrenda derfor tar jeg ofte denne turen både sommer og vinter. En fin helg i oktober 2016 var jeg så heldig å få følge av Heidi. Hun hadde med seg sine to flotte Malamutter, Nuka og Maja. Selv hadde jeg kun med meg Nuuk med siden Dakota hadde løpetid.

14724395_10210758931837731_7377160563253794577_n

Vi kjørte etter anleggsveien langs Akesvatnet til parkeringsplassen ved Nevertjønnlia. Den ligger like før anleggsveien går ned til Statkrafts demning i Akersvatnet. Det kan være litt vanskelig å finne stien med det sammen, men hvis man går opp til 22 kV høyspenlinjen før man dreier mot venstre dukker stien som regel opp.

Vi fant i alle fall stien greit. Da vi kom opp den lille stigningen i begynnelsen fikk vi en fin utsikt ned dalen som vi skulle gå. Utsikten kunne vi nyte mens vi gikk nedover. Det gikk greit å gå. Det var tørt og lite is. Vi så noen ryper, og Nuka og Maja kjente lukta av rein. Heldigvis var hundene godt festa i eieren så det skjedde ikke noe mer dramatisk enn at det tok litt tid å få de rolig så vi kunne fortsette turen.

Etter ca 6 km kom vi til en liten fjell gård, Reinhagalia. Reinhagalia var bebodd frem til slutten av 60 tallet. Det er rart å tenke på i dag at man kunne bo så lang fra vei og folk, og uten strøm og innlagt vann. Og ungeflokkene var store. Oleanna og Kristen f.eks hadde 9 unger. Oleanna og Kristens sin sønn Øyvind overtok gården i 1924, og han og Magnhild var de siste som bodde på Reinhagalia. I dag brukes gården av etterkommerne til Øyvind og Magnhild som fritidsbolig.

Det er to hus på Reinhagalia. Det minste bygget står åpent for turfolk. Det er jo en fantastisk gest av eierne. For oss passet det spesielt godt denne dagen siden det var litt vind. Vi kunne koste oss med matpakke og termos inne. Vi fikk også en hyggelig prat med 2 hyggelige sambygdinger, Bjørg og Bjørn. De hadde også hadde tatt turen innom gården.

Etter lunsj traska vi videre, og nå på en tydelig sti. På slutten av turen passerer vi 3 nedlagte gårdsbruk, Hølbekkmoen, Kjelddalsenget og Bjerklia. Etter Bjerklia gikk vi ned skaret og kom ned til Flåenget som ligger øverst i Øverdalen. Vi hadde ikke noen som kunne hente oss. Vi gikk derfor ned Øverdalen etter veien og rett heim. Både hunder og hundeeiere var fornøyde og syntes de hadde hatt en fin søndagstur.