Andre turer – Side 6

Okstindene

Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området på sitt flotteste synes jeg særlig hvis man får turen i strålende sol.

Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.

Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.

Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.

Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på fjellski. Det er selvsagt ikke like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er best for hundene.

Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt både Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.

Denne gangen ble det en herlig tur til Okstinden. Da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurvete med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.

Fra Akersvatnet til Øverdalen i Dalsgrenda

Påsken ble avsluttet med en fint tur heim fra hytta. Det gikk litt trått i begynnelsen for det var mange lukter i hytteområdet som skulle undersøkes, men da vi kom ned på Akersvatnet fikk Nuuk og Dakota fart på seg. Det var fint føre, hardt og glatt.

Etter 10 km kom vi til Nevertjønnlia. Der ligger noen hytter, og fra Nevertjønnlia er det derfor merket scooterløype ned til Øverdalen. På vinteren går løypa etter fjellet, mens på sommeren er det vanlig å følge dalen. Det går ganske bratt opp fra Nevertjønnlia, men når vi er kommet opp følger vi fjellryggen og blir belønnet med en fantastisk utsikt mens du følger fjellryggen mot Dalsgrenda.

Det er ganske bratt nedkjøring på slutten, men siden jeg observerte mye spor etter rein var det uaktuelt å slippe hundene løs. Det gikk likevel forbausende bra. Nuuk har lenge vært flink til å springe rett bak meg når det går nedover, men denne dagen så det ut til at Dakota også hadde forstått at det var lurt.

Det er 25 km til brua i Øverdalen fra hytta vår. Vi bruke 3,5 time. Det er nok rekord. Hundene var i god form etter mange gode turer i påsken.

Fra Akersvatnet til Røssvatnet

Mange gode opplevelser sitter igjen etter det som må kunne betengnes som den beste påsken dette århundre. Sol fra skyfri himmel og godt skiføre gjennom hele påsken.

Vi har i mange år hatt som tradisjon å gå fra hytta i Akesvatnet til Røssvatnet. I år tok vi denne turen på onsdag, og det skulle vise seg å være et bra valg. Vi startet tidlig med hyttenaboen og 2 av guttene våre i turfølge. Det var ikke helt skyfritt da vi startet, men himmelen åpnet seg etterhver og det ble en fantastisk dag.

Dakota var veldig gira i begynnelsen. Hun pendla hit og dit og dro i tauet alle veier, men da vi hadde gått 1 mil og var kommet ned på Gressvatnet var hun blitt bedre. Da holdt hun en ganske rett linje, og skuldrene kunne senkes, og turen nytes.

Med så fint vær ble det selvsagt lange pauser og kaffebål. Vi brukte likevel ikke mer enn 8 timer og gikk tilsammen 31,5 km. Bra start på påsken.

Finnmarksløpet

Hvis du er hunde- og friluftsintressert er det ikke dumt å ta seg en helg i Alta i midten av mars. Da arrangeres Finnmarksløpet. Europas lengste og kanskje tøffesest hundeløp. Løpet starter i Alta sentrum, krysser Finnmark til Kirkenes i øst før hundespannet snur og springer den lange veien tilbake til Alta, 1070 km tilsammen.

Jeg var i Alta sammen med Per, og vi var heldig og fikk med oss starten i Alta sentrum i 5 minus og sol. Perfekte forhold for en folkefest. Vi var tidlig ute og fikk en runde på parkeringsplassene hvor hundekjørerene hadde stilt opp spannen før start. Det var fantastisk å se de gira og glade hundene hoppe på startstreken for å komme i gang.

Det var bare et hundespann med Alaska Malamut av de vel 130 som startet. Det er forståelig, men jeg synes det er litt synd. Reine raser av polarhunder som f.eks Malamut har måtte vike plass for blandingsrasen Alaska Husky som er lettere og avlet for løp. Det er de som vinner Finmarksløpet.

15 km fra Alta finnes det et fantastisk ishotell, Sorrisniva. Vi syntes hotellprisene på ishotellet var litt for stive for oss, men vi tok en tur innom for å se kunstverket. Det var en flott opplevelse, og vi lot oss imponere av både isskulpturene, størrelsen på hotellet, isbaren og iskapellet som finnes i tilknytning til hotellet. Besøket ble avsluttet i resturanten, og den kan virkelig anbefales.

I9aQ-sclyHcJSyJUNwNengZFCWIS3ll-689mUf-eNCkQ — Gjengitt med tillatelse fra fotograf Knut-Sverre Horn i NRK

Hallingnatten (1314 moh)

Dagens tur startet fra Nesbyen alpinsenter, og målet var Hallingnatten. Etter løypekartet skulle det bli en tur på 15 km opp til toppen. Vi startet på 760 m.o.h ved siden av servicebygget til alpinanlegget, men hvis man ikke vil ha så mye stigning kan man ta heise opp og starte på 1115 m.o.h.

Etter en våt vinter føltes det fantastisk å gå på perfekt føre i nypreparerte løyper. Hallingnatten er en relativt lett topp å gå til med «trikkespor» helt opp. Turen opp tok oss 2,5 time. Da hadde vi et par drikke- og appelsinpauser.

Det var ikke helt klart på toppen denne dagen, men på gode dager kan man se både Hallingskarvet, Hemsedalsfjellene og Gaustatoppen. Vi var ikke så heldig denne gangen, men turen var fin likevel.

Hundene fikk kjørt seg nedover. Dakota som hadde jobbet hardt i oppoverbakkene ble sliten på slutten. Turen avsluttet vi med kaffe og nystekte vaffler på kafen på alpinsenteret. Kan en dag bli bedre?

Fottur på La Palma

Når du blir lei av å gå tur innpakket i flere lag med klær og med hodelykt på hodet kan en tur sørover til sydlige strøk være et bra alternativ. Vi lot i alle fall stormene få rulle innover kysten mens vi satte oss på flyet til La Palma. La Palma er den nordvestligste av de sju store Kanariøyene. Den kalles «La Isla Bonita» – den vakre øya. Øya har ikke like mange strender som Tenerife og Grand Canaria. Det er trolig årsaken til at denne øya ikke har så mange turister. For de som ønsker fotturer er denne øya perfekt.

Vi reiste sammen med et reiseselskap og hadde 4 dager med guide og to turer alene. Det er ikke vanskelig å finne frem selv, men det er behagelig at noen arrangerer alt for deg. Du trenger ikke tenke på annet enn hva du skal ha på deg. Vi var også heldige og fikk en usedvanlig god lokal guide som fortalte om alt fra geologi, historie, biologi, teknikk og kjærlighetshistorier og lokale sagn.

La Caldera de Taburinete

Den første dagen gikk vi i La Caldera de Taburinete. Det er er en nasjonslpark som ligger midt på øya. Den er omgitt av flotte fjeltopper som er 2500 m høye. La Caldera de Taburinete er også et av verdens største vulkankrater. Turen startet på 1400 m høyde. Vi gikk 16 km, ca 850 meter nedstiging og ca. 100 meter stigning. Med andre ord en lett og fin start i frodig natur og godt vær.
Vulkanruten

Den andre flotte turen vi gikk var sørover etter vulkanruten. Jeg syntes det var den beste turen. Turen startet på 1440 meters høyde, fra El Pilar. Vi gikk mot Las Deseadas, som er to gamle kratere. Det siste utbruddet fra vulkanen var i 1949. Toppen ligger på 1949 meter over havet, og derfra kunnne vi se over til Tenerife og La Gomera. Etter 19 km kunne vi avsluttet i en bar i Fuencaliente.

Urskog

La Palmas har en vakker ikke-tropisk regnskoglandskap, Los Tilos. Skogen er vernet på grunn av alle plantene, et biosfærreservat. Vi besøkte reservatet, og opplevde en frodig skog med mange ulike fugler, planter og trær. Da vi kom ut av skogen avsluttet vi med å gå ned til i byen San Bartolo.

La Palmas høyeste fjell – Roque de los Muchachos

Den siste dagen tok vi turen til La Palmas høyeste fjell, Roque de los Muchachos. Vi startet ved fjelltoppen Pico de la Cruz, som ligger på 2350 meters høyde. Etter bratt stigning nådde vi et fint utsiktspunkt hvor vi kunne se ut over La Palmas grønne nordside. Etter ytterligere litt stigning når vi toppen av Roque de los Muchachos, 2426 meter over havet. Til sammenlikning er Galøpiggen på omtrent samme høydemeter, 2469 meter.

75 prosent av alle nettene på La Palma er stjerneklare med lite lysforurensning. Det gjør øya til et av den nordligste halvkules beste steder for observasjon av verdensrommet og stjernene. Jeg telte 14 teleskoper. Et av teleskopene skal være blandt verdens største teleskop, Gran Telescopia Canaria og La Palma observatoriet.

Vi syntes dette var vel verdt pengen, og er klar for nye vinterstormer og mer mørketid..

Høsttur fra Akersvatnet til Dalsgrenda

Hvis man ønsker seg en enkel tur i lett og vakkert turterreng vil jeg anbefale en tur fra Akersvatnet og ned til Øverdalen i Dalsgrenda. Turen er 15,5 km lang og passer veldig godt til barn siden det er få oppoverbakker.

Jeg har hytte ved Akesvatnet og bor i Dalsgrenda derfor tar jeg ofte denne turen både sommer og vinter. En fin helg i oktober 2016 var jeg så heldig å få følge av Heidi. Hun hadde med seg sine to flotte Malamutter, Nuka og Maja. Selv hadde jeg kun med meg Nuuk med siden Dakota hadde løpetid.

14724395_10210758931837731_7377160563253794577_n

Vi kjørte etter anleggsveien langs Akesvatnet til parkeringsplassen ved Nevertjønnlia. Den ligger like før anleggsveien går ned til Statkrafts demning i Akersvatnet. Det kan være litt vanskelig å finne stien med det sammen, men hvis man går opp til 22 kV høyspenlinjen før man dreier mot venstre dukker stien som regel opp.

Vi fant i alle fall stien greit. Da vi kom opp den lille stigningen i begynnelsen fikk vi en fin utsikt ned dalen som vi skulle gå. Utsikten kunne vi nyte mens vi gikk nedover. Det gikk greit å gå. Det var tørt og lite is. Vi så noen ryper, og Nuka og Maja kjente lukta av rein. Heldigvis var hundene godt festa i eieren så det skjedde ikke noe mer dramatisk enn at det tok litt tid å få de rolig så vi kunne fortsette turen.

Etter ca 6 km kom vi til en liten fjell gård, Reinhagalia. Reinhagalia var bebodd frem til slutten av 60 tallet. Det er rart å tenke på i dag at man kunne bo så lang fra vei og folk, og uten strøm og innlagt vann. Og ungeflokkene var store. Oleanna og Kristen f.eks hadde 9 unger. Oleanna og Kristens sin sønn Øyvind overtok gården i 1924, og han og Magnhild var de siste som bodde på Reinhagalia. I dag brukes gården av etterkommerne til Øyvind og Magnhild som fritidsbolig.

Det er to hus på Reinhagalia. Det minste bygget står åpent for turfolk. Det er jo en fantastisk gest av eierne. For oss passet det spesielt godt denne dagen siden det var litt vind. Vi kunne koste oss med matpakke og termos inne. Vi fikk også en hyggelig prat med 2 hyggelige sambygdinger, Bjørg og Bjørn. De hadde også hadde tatt turen innom gården.

Etter lunsj traska vi videre, og nå på en tydelig sti. På slutten av turen passerer vi 3 nedlagte gårdsbruk, Hølbekkmoen, Kjelddalsenget og Bjerklia. Etter Bjerklia gikk vi ned skaret og kom ned til Flåenget som ligger øverst i Øverdalen. Vi hadde ikke noen som kunne hente oss. Vi gikk derfor ned Øverdalen etter veien og rett heim. Både hunder og hundeeiere var fornøyde og syntes de hadde hatt en fin søndagstur.

Fra Gressvatnet til Røssvatnet

Etter 2 dager på vår private hytte med forefallende vedlikehold var både jeg og hundene overmodne for en tur. Været var flott og valget falt på en bit av Nordlandsruta, fra Gressvassdammen til Røssvatnet via Spjetfjelldalen.

For å komme dit må man ta av fra E12 til Sverige like før man kommer til Umbukta Fjellstue. Fra E12 følger man en anleggsvei i 45 km. Veien går rundt Akersvatnet, via Kjensvatnet og ender opp på Gressvasdammen.

Det er satt opp et informativt skilt ved Gressvasdammen med kart og beskrivelse av ruta nordover til Umbukta og sørover til Gressvasshytta.

Hundene var gira så de første km var det mer løping en det som godt var. I den første delen av stien var det mange store steiner, skråt og ulendt. I tillegg var det is i skyggeparti, og sleipt og vått der sola hadde fått tak.

Etter 3-4 km begynte hundene å roe seg så mye at turens første bad kunne gjennomføres. Selv i 0 grader syntes Malamuttene det var deilig å kjøle seg ned i Gressvatnet.

Da vi hadde passert Ridaren kom vi til reingjerdet. Her fikk vi fin utsikt til Nord Norges høyeste fjell, Oksskolten. Vi fikk også se rein noe som førte til en ny runde med gira hunder og en motvillig eier lett joggende på slep.

Over Oksfjellelva gikk vi over denne fine brua. Dakota var skeptisk, men da både jeg og Nuuk gikk kom hun forsiktig etter.

Vi trava videre inn i den vakre Spjetfjelldalen og stoppa ikke før vi kom til Balskøta.

Ved Balskøta ble det endelig pause. Ettersom jeg ikke hadde termos med måtte jeg lage bål for kaffe måtte jeg bare ha. Det passet egentlig fint for jeg var våt til langt opp på leggen. Jeg hengte både sokker og sko til tørk ved bålet, mens de våte føttene fikk tørke i sola.

Jeg hadde heller ikke klart å få med meg en kopp, men løste det ved å drikke av lokket på kaffekjelen. Det er utrolig hvor kreativ man blir når man bare må ha koffein.

Etter pausen bar det videre sørover og opp i dalsida til den vestlige delen av Artfjellet. Helt på slutten gikk vi ned fra Artfjellet til fv. 324 ved Røssvatnet. Derifra gikk vi vestover langs fylkesveien til Steikvasselva og hytta til min mor. Det ble en tur på ca 25 km og anbefales. Vakkert, fint og lett terreng boortsett fra de første km fra dammen som var litt glatte da jeg gikk.

Fagernesfjellet i Narvik

Gjennom jobben min i Statnett er jeg ofte på reise. Da forsøker jeg alltid å få lurt inn en liten tur på ettermiddagen. Det er alltid spennende å gå på tur i nye omgivelser. Når jeg besøker Narvik er turen opp til toppen av Fagernesfjellet, Linken, en klassiker. Linken ligger 1003 m over havet, og er det høyeste punktet på Narvikfjellet skisenter.

Jeg snørte på meg mine nye fjellsko og la i vei fra hotellet og opp mot fjellheisen. På vineren og i sommer månedene kan man ta gondol opp til 656 meter over havet hvis man ikke er så gira på trim. Jeg er gira på trim, og dessuten er vi kommet til september. I september er heisen stengt så det var ikke et alternativ for meg uansett.

Jeg fortsatte fra fjellheisen på apostlenes hester etter en grus vei som slynger seg oppover alpinbakkene. Grusveien ligger veldig sentralt til og mange av Narviks innbyggere bruker denne veien til trim. De går, jogger og sykler, og det som er så hyggelig er at samtlige hilser på deg med både smil og nikk. Og det selv om de nærmest kommer på en endeløs rekke når det er godt vær. Denne dagen var det fantastisk høstvær og jeg hilsa meg oppover.

Midt oppi bakken passerte jeg Johnsbu. Her kan du leie lokaler hvis du har et arrangement. Mot betaling fyrer de også opp i lavoen hvis du ønsker det.

Veien ender når du kommer opp til Fjellheisresturanten 656 meter over havet. Når resturanten er åpen kan du nyte utsikten til et glass med noe i. Resturanten var desverre ikke åpen i dag så jeg hasta videre oppover.

Etter at jeg hadde passert resturanten ble det mindre folk og jeg kunne gå hvor jeg ville. Jeg fulgte en sti som gikk på sørsiden av fjellet. Da jeg kom opp til Linken fikk jeg om mulig enda flottere utsik. På klare dager ser du Lofoten. Etter en liten pust og litt fotografering bar turen ned igjen. Jeg jogga ikke og brukte 3 timer opp og ned. Denne turen anbefaler jeg for alle som er innom Narvik. Kjempe fin kveldstur.