Det ligger flere flotte topper rundt Skarvatnet i Trollheimen, og Storgruvpiken er den høyeste. Dit ville vi gå.
Det var meg og min nye turvenn, Stig. Vi startet fra den nordlige delen av Skarvatnet og fulgte først en vei et stykke før den gikk over i en tydelig sti.
Høstfargene i fjellet var fortsatt nydelig til stede, selv om stormen dagen før hadde revet med seg mye lauv.
Remtjønna
Vi tok en liten avstikker innom Remtjønnbua, men den var dessverre stengt. Likevel var det verdt turen – Remtjønna lå stille og vakker med is langs strandkanten.
Stig var i god form og gikk med lette steg foran, og jeg gjorde mitt beste for å henge med.
Det var få folk ute til tross for høstferien, men vi møtte både en hare og flokker med spurv – så helt alene var vi ikke.
Etter hvert nådde vi toppen av Storgruvpiken. Utsikten var storslagen – Trollheimen bredte seg ut i vest, og ifølge Stig kunne man se helt til Snøhetta i sør på klare dager. Høsten viste seg fra sin beste side, og vi tok oss god tid til å nyte både utsikten og stillheten.
På vei ned tok vi en pause i høstsola med kaffe i koppen og ro i kroppen. Det var en tur som passer godt for familier – ikke for bratt, ikke for lang, og med stor belønning på toppen.
Det var rått i lufta, slik det ofte er i slutten av september, da vi kjørte mot Vefsn. Vi tok av fra E6 og fulgte en grusvei inn i landskapet, gjennom tåkedotter som lå lavt over myrene. Sola var på vei opp, og vi var sikre på at den kom til å ta over utover dagen.
Vi parkerte ikke langt fra enden av grusveien, rett nedenfor høyspentlinja, og fulgte en ATV-vei opp til linja. Derfra tok vi fatt på en godt tråkket sti som ledet oss videre oppover. Det var overraskende bløtt over myrene, men over skoggrensen ble det bedre.
Stien gikk bratt opp, og Hilde Sofie, min gode venninne, holdt et imponerende tempo. Det var bare å henge på.
Lukttinden
Etter rundt 1000 høydemeter og 3-4 km nådde vi toppen av Lukttinden, og ble møtt av en spektakulær utsikt. Okstindan i øst, Lovund og De syv søstre i vest, og Røssvatnet og Geittinden i sør. Helt fantastisk.
Sola skinte, og vi var lykkelige over å ha valgt Lukttinden akkurat denne dagen. Vi tok oss god tid til å nyte den flott utsikten før vi vendte nesa nedover.
På turen ned ble det kaffepause og kos. Det var en deilig høstdag med klare farger, frisk luft og godt selskap – ingen grunn til å skynde seg hjem.
Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.
Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan
Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.
Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.
Gråfjellhytta
Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.
På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.
Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.
Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.
Bru over InnerelvaRago ved Gløstjønna
Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.
Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.
Oksfjelldalen
Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.
Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.
Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.
Oksfjelldalen og Sandan
Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.
– Og en liten bre foran oss.
Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.
Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,
Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.
Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.
Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊
Olfjellrabben er et artig fjell som ligger ved Røssvatnet i Hemnes kommune. Fjellet er en del av Storelva–Stillelva naturreservat. En vakker septemberdag var været perfekt for en topptur for meg og hundene.
Vi startet fra Nymoen ved Nordbukta og fulgte Nordlandsruta til Storfura, før vi fortsatte sørover og oppover mot grensa til Hattfjelldal.
Da vi nådde ca. 700 høydemeter, vinklet vi mot Olfjelltoppen. Vi gikk inn i Klepparkråga og skrådde opp mot toppen. Det var kanskje ikke den beste ruta, men en utfordrende og spennende vei. Vi måtte gå rundt deler av toppen før vi fant en rute der vi kom oss opp. Dakota var blitt litt pinglete i det siste og klarte ikke å komme seg opp uten hjelp – jeg måtte løfte henne opp på flere steder.
Olfjellkleppen 1098 moh
Til slutt kom vi oss opp på toppen og ble belønnet med storslagen utsikt over blant annet Røssvatnet og Okstindene.
På vei ned tok vi oss tid til å plukke de siste multebærene for sesongen, som vi fant på små berghyller rundt toppen. For dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg er håpløs når det gjelder å gå forbi fine multebær – de må bare plukkes.
Tilbake fulgte vi ryggen på Olfjellet og fikk en mer behagelig rute enn den vi tok opp.
Da vi kom ned viste GPS-en min at vi hadde gått 14,2 km og 1116 høydemeter. En fin søndagstur 😊
Kråkmotinden 923 moh – et landemerke du ikke kan unngå å legge merke til når du kjører E6 gjennom Hamarøy kommune i Nordland.
Jeg har kjørt forbi Kråkmotinden utallige ganger og hver gang har jeg tenkt: Den toppen må jeg bestige en dag. I august bød det seg endelig en anledning – været var fint, og alt klaffet for en tur opp den karakteristiske fjelltoppen.
Skogsbilvei
Jeg parkerte ved en liten utkjøring langs E6, ikke langt fra skogsveien som ledet innover mot Tindkråga.
Skogsbilveien var lett å følge og gikk etter hvert over i en tydelig sti. Stien var godt synlig hele veien opp til skoggrensa.
Over skoggrensa delte stien seg i to. Jeg valgte den korteste ruta mot toppen. Den var dårlig merket, men været var klart og fint, så det var enkelt å finne fram. På et par steder måtte jeg bruke hendene for å komme meg opp, men ellers var det en grei og fin tur.
På toppen blåste det frisk, men utsikt kunne jeg ikke klage på. Den var fantastisk.
Nedover fulgte jeg ryggen på tinden, og den lengste stien. Den var godt merket og behagelig å gå, med flott utsyn hele veien.
På vei tilbake ble det derimot vanskelig å gå forbi alle de nettopp modne multene. Jeg er håpløs når det kommer til multer – jeg må bare plukke. Etter en god stund med bærplukking klarte jeg omsider å rive meg løs fra multebærmyra.
Totalt ble turen 9 kilometer – 4 km opp og 5 km ned. Jeg satte meg i bilen med et stort smil og tenkte at jeg var glad jeg endelig hadde stoppet og tatt turen opp den karakteristiske Kråkmotinden.
Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var virkelig en flott tur i mektig natur, utfordrende stier og passe avstand mellom hyttene. Rundturen var totalt 25 km lang og 880 høydemeter. Vi valgte å gjennomføre den på to dager. I tillegg var vi oppå Snøtinden.
Turen startet og avsluttet i Fiskefjorden, og vi valgte å gå mot Toralfbu den første dagen, men turen kan like gjerne gås andre veien.
Dag 1: Fra Fiskefjord til Toralfbu
Vi startet turen i grått og tåkete vær, og stien førte oss først gjennom skog i omtrent to kilometer før den begynte å stige bratt oppover – slik vi etter hvert har blitt vant til at terrenget er i Vesterålen.
Revskarvatnet
Etter 300–400 høydemeter kom vi over tåkebeltet, og en fantastisk natur åpenbarte seg. Vi fulgte ryggen over Bollfjellet (546 moh), og underveis passerte vi flere små vann. Både jeg og Rago tok oss tid til å bade, en frisk og deilig opplevelse i varmen.
Toralfbu
Etter 8,5 km kom vi til Toralfbu. Det var en kjempe fin hytte, ny, gjennomtenkt og moderne. Nydelig utsikt fra oppholdsrommet ned på Nedste Kvitellvatnet. Denne hytta anbefales på det sterkeste.
Kveldstur til Snøtinden
Rago og jeg var ikke helt ferdig med dagen, og etter at vi hadde installert oss i hytta tok vi turen på Snøtinden (978 moh). Vi gikk rett opp fra Toralfbu.
Utsikt fra Snøtinden (978 moh)
Det var en fantastisk kveld og utsikten majestetisk. En bra avslutning på en strålende dag.
Rago avkjøler seg i Storvatnet
Dag 2: Fra Toralfbu via Haakonsbu og ned til Fiskejorden
Dagen etter gikk vi videre mot Haakonsbu. Været var like fint og enda varmere enn dagen før. Rogo og jeg fortsatte derfor med bading hver gang anledningen bydde seg. Det tok sin tid, men det var nødvendig for den godt pelsede Malamuten. Han peste og syntes nok det var i overkant varmt, og han tok seg god tid i hvert eneste vann.
LangdalenUtsikt fra Haakonsbu Haakonsbu
Etter 6 km kom vi til Haakonsbu. Den var akkurat like innbydende og praktisk som Toralfbu og utstyrt med magisk utsikt til fjellene i Vesterålen.
Det ble kun et kort stopp på Haakonsbu før vi fortsatte videre østover etter stien mot Fiskefjorden. Det var kupert og utfordrende å gå mange plasser, men heldigvis også flere vann å bade i. Det var fortsatt like varmt så avkjøling var svært velkommen.
Norddalen
Da vi kom ned til Fiskefjorden var vi varme og glade. GPSen viste at vi hadde gått 16 km den dagen.
Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var en veldig fin tur på mange måter. Vi var heldig med været. Det gjorde selvsagt sitt til at opplevelsen ble veldig bra. Naturen var majestetisk og hyttene perfekte.
Jeg har gått Norge på langs og krysset Svalbard, men det var likevel noe helt eget å oppleve Vesterålens fjell i sommervarmen. Trekanten på Hinnøya er kanskje ikke den lengste turen, men den rommer stor natur på kort tid. Jeg vil derfor absolutt anbefale denne turen og det er også en tur som passer godt for barn, siden det var relativt kort mellom DNT hyttene. Nyt denne perlen.
Måtinden 408 moh på yttersida av Andøya er en nydelig og naturskjønn plass og et middels krevende turmål.
Vi tok tur dit i juli, og vi var ikke alene om å tenke at det var en god idé. Heldigvis var det en romslig parkeringsplass i Bleiksmarka der turen startet.
Det gikk bratt opp det første stykket slik vi er blitt vant til at det ofte gjør i Lofoten og Vesterålen. Da vi kom opp på ca 300 høydemeter flatet terrenget ut og vi kunne nyte synet av åpent lansdskap, storhavet og flott natur.
Måtind 408 moh
På Måtinden var utsikten fantastisk. På siden som vendte mot havet gikk det loddrett ned, men på den andre siden var det slakt og fint.
På tilbaketuren fikk vi følge av et par havørner som seilt over oss.
Bakkesøte
Og på bakken kunne vi nyte synet av utrolig mange søte små vekster i full blomst. Totalt var turen på 7,5 km og 500 høydemeter.
Etter turen var vi innom den berømte hvite fine Bleikstranda. Det er mulig å gå rett ned på stranda fra Måtinden, eller kjøre rundt som kun tar noen få minutter. Det er uansett verdt et besøk. Den hvite delikate stranda, de store skurte steinen, horisonten i det fjerne, fargene og lyden av bølger som slår. Rett og slett medisin for sjelen.
Møysalen 1264 moh er det høyeste fjellet på Hinnøya og i hele Vesterålen, og er et populært turmål for både lokale og tilreisende fjellentusiaster.
Vi tok turen i juli og valgte å ta båtskyss fra Hennes inn Lonkfjorden. Det sparte oss for omtrent 9 kilometer sammenlignet med å gå hele veien fra Kaljord.
Vi var ikke alene om å tenke at Møysalen var et godt valg denne dagen, hele 25 ivrige turgåere strevde seg opp Memuruskaret, 500 moh, i sommervarmen. Stemningen var god selv om det kokte opp den bratte stien.
I Memuruskaret ble det pause og tid til å nyte utsikten, før vi fortsatte videre mot toppen.
Her møtte vi også stien som kom fra Snytindhytta.
📹 Se video fra ryggen mot Møysalen
Videre krysset vi elva fra Øvre Møysalelva og fulgte stien opp mot 909 moh, før vi gikk ned i et skar på 850 moh. Hele veien kunne vi se toppene, Møysalen og de to møyene, komme stadig nærmere, en god motivasjon i seg selv.
På rundt 1000 moh kom vi til et flatt parti hvor vi tok en ny pause og samlet krefter før det siste stykke.
📹 Se video fra høyden nedenfor Møysalen
Omtrent 100 høydemeter under toppen møtte vi Øvrebreen. Her ble det luftig, og noen valgte å stoppe. Vi øvrige ble knytt inn i tau før vi fortsatte mot toppen – noen glade og forventningsfulle mens andre følte mer skrekkblandet fryd.
Fra toppen på Møysalen 1264
På toppen ventet en majestetisk utsikt. Det var en klar og fin dag, og vi kunne se langt i alle retninger. Vi ble en stund på toppen og sugde til oss inntrykkene før vi knyttet oss sammen igjen og vendte nesen nedover.
På breen under Møysalen akte noen på føttene og andre på rumpa. Det var mange som syntes det var et dristig valg, men det gikk bra med de fleste – selv om noen måtte tåle et og annet skrubbsår.
Resten av nedstigningen gikk fint, til tross for mange løse partier. To ganger kom store steiner rullende, men heldigvis ble ingen truffet.
Og mens vi ventet på båten, ble det bading igjen for flere av deltakerne – stadig en oppskrift på en perfekt avslutning på en tur.
Ruta langs ryggen mot toppen av Møysalen fra boka «På tur i Vesterålen og Lødingen. Fotograf: Trond Løkke
Totalt gikk vi 16 km og brukte 10 timer inkl. båttur.
Nordskottraversen i Steigen, Nord-Norges svar på Besseggen, var en tur jeg hadde tenkte på lenge. I forbindelse med et opphold på Naustholmen hos Randi Skau var jeg heldig, og fikk en ledig plass sammen med en glad gjeng på til sammen fem.
Vi startet turen fra brygga i Nordskotvika, og gikk sørover etter hovedveien. 2-3 km fra brygga tok vi av fra veien og fulgte en tydelig sti rett opp mot Sørskottinden. Det var unormalt varmt til å være i Nord Norge så det var seigt opp de bratte bakkene. Omtrent halvveis opp tok vi en helt nødvendig drikke pause ved Sørskotvatnet.
På toppen av Sørskottinden 608 moh fikk vi lønn for strevet. Der hadde vi utsikt til både Lofotveggen og til de flotte Skotstindan.
Etter en kort pause på Sørskottinden ruslet vi videre mot den luftige Nordskottraversen.
På et lite parti var det nødvendig med en liten rapell, kun en taulengde.
Nederst i Nordskottraversen var det tid for matpause, og her fikk vi turens absolutte høydepunkt, en eksklusiv minikonsert kun for turfølge. Det var helt magisk med musikken, de majestetiske omgivelsene, varmen og en matbit etter en god økt.
Etter lunsjen og konserten gikk vi videre opp traversen. Litt klatring og veldig mange bilder ble det før vi fortsatte ned på østsiden av traversen.
Det var en ganske bratt nedstigning ned til Lundvatnet hvor vi gikk videre til Ersvika. Da vi kom til Ersvika hoppet vi rett i havet. Vi var svette og varme så en avkjølende dukkert var akkurat det vi trengte før vi ble plukket opp med båt, og kjørt tilbake til vakre Naustholmen. På Naustholmen ventet både mat og enda en konsert. Årets beste topptur😊 Takk til Randi og co for en fantastisk tur og en flott opplevelse🙏🏻
Oksfjelltuva 1523 moh har jeg ikke tidligere blogget om, men det er et fint turmål hvis man synes de mer profilerte toppene rundt Okstindbreen blir for luftig eller man ikke ønsker å gå så langt. Da er Oksfjelltuva perfekt.
Vi gikk fra den øverste parkeringsplassen øverst i Leirskadalen i midten av juli. Skiene ble festet til sekken og slik bar vi de opp til Rabothytta.
Rabothytta
Vi hadde startet tidlig for å sikre godt skiføre og for å skåne polarhundene for varmen. På Rabothytta var det derfor stille da vi kom. Vertskapet for helga var ikke like tidlig våken som oss, men det ble likevel en god pause før vi fortsatt opp til breen.
På breen var det sol og ikke et vindpust. -Og skiføre var overraskende godt. Det var pur skiglede og rein nytelse over breen bort til Oksfjelltuva.
Da vi kom over breen var det en liten stigning på ca 150 høydemeter før vi kunne ta felles bilde på toppen av Oksfjelltuva.
På tur ned ble det både vaffelstopp på Rabothytta og bading i Mørbekktjønna. Kaldt og forfriskende etter en varm dag på ski. Herlig avslutning på en varm og fin tur.
Turblogg 