Det var -12 grader og fint da vi våknet, og vi bestemte oss for at i dag skulle vi utnytte den fine dagen og gå helt til Breistølen.
Til frokost var vi alene igjen, men vi klarte likevel å spise det meste som var satt frem. De hadde bakt brød samme morgen, og hele brødet forsvant. Jeg kjente faktisk at jeg skjemtes litt.
Vi skulle opp 500 høydemeter som så mange ganger tidligere. Hyttene ligger gjerne nede i dalene mellom fjellene.
Turen opp ble en flott opplevelse hvor vi hadde skispor å følge. På veien opp møtte vi et par fra England som hadde vært på tur i to uker. De ble svært begeistret for Nuuk og Dakota.
Bjordalsbu
Da klokka var 14.00 var vi allerede passer 1600 m.o.h og var kommet til Bjordalsbu. Bjordalsbu lå vakkert til med utsikt helt til Jotunheimen.
Vi spiste matpakken vår før vi startet nedkjøringen til Breistølen. Da vi kom ned viste GPSen 29,6 km. På Breistølen fant vi en fin selvbetjeningshytte, Breistølbu . Breistølbu lå ved riksvei 52, og hytta hadde både innlagt vann og strøm. Kunne det bli bedre?
Det var kommet mye snø i løpet av natta, men vinden hadde løyet. Da vi startet var det ikke dårlig sikt, men været ble bedre og bedre etterhvert som vi beveget oss sakte men sikkert ned gjennom Iungsdalen.
Hundene var blitt utrolig sterke i de ukene vi hadde gått. Selv om det var mye løs snø virket det som de koste seg. Vi så det spesielt godt på Dakota. Hun utstrålte glede, viftet med halen og trippet så lett med den tunge pulken.Etter 14 km kom vi til den erverdige Iungsdalshytta. Både Per og mine lår var sure etter løypebrøytinga. Dessuten var Iungsdalshytta en betjent turisthytte. Vi hadde fått smaken på det gode liv og nå ville vi helst ikke miste en eneste mulighet for god mat og dusj.
Hundene likte seg også godt. Vertskapet hadde et hundespann stående bak utedoen. Det er jo alltid interessant for Nuuk og Dakota med andre hunder, og denne dagen var intet unntak.
Iungsdalshytta hadde hatt 100 års feiring dagen før vi kom. Jeg vet ikke om det var årsaken, eller om de alltid har veldig flott mat, men middagen vi fikk var førsteklasses. I tillegg var vi de eneste gjestene til middag i en jubileumspyntet spisesal. Det opplevdes både eksklusivt og avslappende på samme tid.
Vi angret ikke på at vi stoppet istedenfor å jage flere km. Maten var god, vertskapet hyggelig og hytta fin.
Da var det bare å pakke bort solkrem og solbriller og finne frem scooterbrillene og kuldekremen igjen. Sola var borte. Vind (8-9 m/s) og snø hadde overtatt.
Kongshelleren
Planen var egentlig å gå til Iungsdalshytta, men vi stoppet etter 14 km ved Oslo Turistforening sin selvbetjeningshytte, Kongshelleren. Det var ikke hyggelig å gå i den sure vinden, og det var meldt at vinden skulle øke utover kvelden.
Livet inne i hytta var imidlertid mer lystbetont. Det var deilig å sitte inne i ei varm hytte når vinden ulte utenfor, og etterhvert fyltes hytta opp av flere som ønsket ly, en fra Tyskland og tre fra England. Kvelden var bra.
Vi våknet til elektrisk strøm, vannklosett, varmt vann i springen og hvite sengeklær. Helt vanlig for de fleste, men en fantastisk opplevelse når det er lenge siden du har hatt det så lettvint en morgen. I tillegg var det bare å vandre ned til en deilig hotellfrokost.
Finse
Været var også perfekt, sol, ikke vind og -13 grader. Det var lørdag og stor utfart fra Finse så Nuuk og Dakota fikk mye oppmerksomhet og ble hyppig fotografert.
Klemsbu
Ettersom været var så bra valgte å gå via St Pål på 1558 m.o.h. til Geiterygghytta som var dagens mål. Det er den korteste veien i km til Geiterygghytta, men neppe den letteste ettersom du må opp noen høydemeter. Det spilte ingen rolle for vi hadde god tid. Første stopp på den turen ble på Klemsbu. Der traff vi enda en hyggelig kollega fra Statnett. Morten.
Morten
Morten brukte helga til å steike vafler til sultne skiturister. Det syntes vi var flott. Varme vafler går vi ikke forbi, men nyter samtidig som vi tar inn utsikten og inntrykkene.
Hardangerjøkulen
Etter den herlige vaffelpausen ble det ikke mange km før vi på nytt måtte ha en stopp. Denne gangen rett under St Pål. Etter det fulgte en bratt nedkjøring. Siden det var så mye løs snø fikk hundene ta pulkene selv. Snøen bremser farta. Per eller jeg kjørte først og hundene fulgte i vårt spor.
Det gikk godt lenge helt til Dakota fant ut at det kunne være interessant å ta en snarvei. Det gikk dårlig. Hun kom over et parti med skare og pulken satte fart. Jeg har aldri sett en hund springe så fort før. Heldigvis kom hun snart over til et parti med løs snø og hun klarte å stoppe pulken på et merkelig vis. Hun så svært forskrekket ut da jeg kom ned til henne, men da jeg fikk snurret henne og pulken på rett vei igjen gikk det bra. Hun fortsatte pent og pyntelig i løypa jeg laget til henne resten av turen.
Da vi kom frem til Geiterygghytta viste GPSen 16,6 km, men den viste også at vi hadde sittet i ro mer enn vi hadde gått. Vi hadde med andre ord kost oss på tur.
Geiterygghytta er en betjent turisthytte, eid av Oslo Turistforening. Rett bak hytta går 420 kV Aurland-Hol 1 og 2. Den ledningen har Per vært med å bygge. Han var derfor godt kjent i område, og gledet seg over å se ledningen sin igjen med de vakre gaffelmastene.
På hytta ble vi godt mottatt. Vi fikk deilig mat og dusj. Under middagen fikk vi i tillegg et gledelig gjensyn med Pia, eventyrjenta. Det var godt å se at det fortsatt gikk bra med henne. En drømmedag med en god avslutning.
Denne dagen startet jeg med å bake brød. Vi ble så lei av havregrøt, og endelig kom vi til en hytte med steikovn. Det var bare å bland 2,5 dl vann med en ferdig Toropose og vipps så hadde vi ferskt brød til frokost. Herlig!
Til tross for brødbaking var vi i gang kl.08.00. Været var blitt bedre enn dagen før, -12 grader, litt vind og sol. Det gikk litt trått pga fokksnøen som hadde kommet dagen før, men sola gjorde at alt virket greit. Endelig fikk vi se litt av den vakre Hardangervidda.
Selv om sola er opp, er det godt med en vindsekk når vi skal ha pause.
Etterhvert som vi nærmet oss Finse møtte vi flere og flere glade skigåere. Det er fredag i dag og mange hadde kommet opp til Finse på langhelg. Etter åtte timer med hard jobbing kom vi endelig frem. Da hadde vi gått 28 km.
Finse
Finse er en kjent plass for oss. Her har både jeg og Per vært på jobb, og vi har vært her på sykkeltur og på ski. Det var fint å komme tilbake.
På Finse hytta,turistforeningens hytte var det fult, men vi var innom og henta en pakke med ny forsyning med hundemat, kart og Real Turmat.
På hotell 1222 var det ledig, og gjett om det smakte med en dusj. Det kan ikke beskrives med ord. Jeg har lengtet etter en dusjen i dagevis. Kvelden ble avsluttet med tre retters middag på hotellet. Servitøren vår, Kjell, ordnet det slik at all laksen som ikke ble spist den dagen ble donert til Nuuk og Dakota. Den beste dagen på det jeg kan huske, og det tror jeg hundene også syntes for de fikk en isboks full av laks.
Vind og snø var dagens vær, men det var en kort dagsetappe, og turen gikk etter kvista løype, været var derfor ingen hindring. Vi tok oss lett inn til Kjeldebu som lå 8,5 km fra Dyranut. Vi kunne selvsagt gått lenger, men vi var fortsatt ikke fristet til å starte teltlivet, og det var for langt å gå til neste hytte som var på Finse.
Kjeldebu turistforeningshytte viste seg å være en kjekk hytte som fort ble varm. Hundene fant seg som vanlig til rette utenfor hytta.
Vi startet i tåke som etterhvert gikk over til vind og snø. Det gjorde ikke noe for fra Sandhaug var det kvista løype til Dyranut. Det var også et ferskt scooterspor så hundene satte fart. Vi hadde mer enn nok med å holde følge. Vi gikk 23 km på 5,5 timer inkl. to pauser i vindsekken.
Vi gledet oss veldig til å komme til Dyranut for der er det både en betjent turistforeningshytte og en privat turisthytte. Endelig skulle vi nyte en varm dusj igjen og få skikkelig mat. Maska ble temmelig lang da det viste seg at begge hyttene var stengt. Det fantes heller ikke et selvbetjenings tilbud. Hva skulle vi gjøre nå? Sette opp teltet eller gå videre?
Heldigvis kom de nye eierne av Dyranut Turisthytte opp akkurat da vi kom. Selv om de ikke hadde åpnet og de ikke hadde fått vann enda, fikk vi et rom. Rommet var kaldt og uten vann, men vi fikk ved så det ble varmt etterhvert. I tillegg fikk jeg låne en pc slik at jeg slapp å oppdatere bloggen på iPhone. Vi fikk også kjempe god mat og til og med rødvin om kvelden.
De nye eierne var unge trivelige folk med to små unger som hadde bestemt seg for å satse på livet i fjellet. Jeg håper virkelig det hyggelige paret klarer seg. Det betyr så mye å komme til slike plasser når man er ute på tur.
Etter en deilig hviledag var det ut på tur igjen. Vi så ikke så mye, men så langt nord på Hardangervidda er terrenget ganske flatt. Det er derfor ikke like utfordrende som det terrenget vi hadde passert. Det er selvfølgelig også enklere å gå i flatt lys når det ikke er kupert.
Vi gikk hele dagen på kompass og GPS kurs, og vi måtte brøyte løype. Det var derfor herlig da vi kom til Besso og fant et ferskt scooterspor. De siste km kruste vi inn. Til sammen gikk vi 26,6 km den dagen.
Sandhaug et som Litlos, en betjent turisthytte som åpner 16. mars, men heldigvis har Turistforeningen også et selvbetjent tilbud ved siden av den store hytta. Det var en hyggelig og nyresturert liten hytte, men huff så skitten. Etterhvert skjønte jeg hvorfor. Oslo turistforening hadde glemt å kjøpe inn vannbøtter og store kjeler så det ble vanskelig å produsere vaskevann. Per er som kjent en praktiker og han vet som regel råd. Han hentet snø i en søppelsekk. Jeg vaska hele hytta med hodelykt den kvelden, og gledet meg til å stå opp til grønnsåpelukt.
Kalenderen viste 5. mars da vi stod opp på Litlos og så ut på dårlig sikt, vind og snø. Vi tenkte at både vi og hundene egentlig trengte en hviledag. Det passet godt å gjøre det på en dag med så dårlig vær.
Vi delte hytta med en tøff jente som gikk alene en måned i fjellet. Hun hadde som mål å gjennomføre en rute som kalles, MASSIV, samtidig som hun filmer seg selv for NRK. Det skal sendes på TV programmet, «Eventyrjenter«. Pia, som hun het, valgte også å ha en hviledag på hytta. Det var selvsagt hyggelig for oss. En av fordelene med å bo på turisthytter er at du ofte møter flotte folk med samme interesse som du selv.
Vi brukte dagen til å vaske, hvile, spise og ordne utstyr. I tillegg utvekslet vi erfaringer med utstyr og turopplevelser vi hadde hatt med Pia.
Vi var slitne etter gårdagens harde tur, men vi kom oss av gårde kl. 10.00. Det var kaldt og fint vær, og vi kunne følge et spor opp de bratte bakkene fra Hellevassbu. Vi fikk en fin dag over fjellet til tross for litt vind, og da vi nærmet oss Litlos var det scooterspor og kvistet løype.
Det hadde spesielt mye å si for hundene at det var spor. De slet når det var dyp snø. Mange ganger kunne vi se at pulkene fløt oppå snøen mens hundene forsvant ned i snøen. Det var klart at det var tungt for dem.
Litlos er en stor hytte som er eid av Oslo Turistforening. Hytta var betjent fra 16. mars dette året. Vi kom 4. mars. Heldigvis fantes det en selvbetjent hytte ved siden av den store hytta. Den var åpen for de som kom utenfor sesongen.
GPSen viste 18 km, og vi syntes vi hadde hatt en av de beste dagene på lenge.
Det var -12 grader og fint da vi våknet, og vi bestemte oss for at i dag skulle vi utnytte den fine dagen og gå helt til Breistølen.
Etter 14 km kom vi til den erverdige 
Turblogg 