«De ti forbistrede fingertakene»
Stetinden, Norges nasjonalfjell, var dagens turmål. Sist jeg sto på toppen var for 14 år siden, og da hadde jeg med meg barna mine. Det var nok ikke det klokeste valget jeg har tatt, og unger på en slik tur anbefales ikke. Denne gangen var det bare meg og fjellklatreren Fredrik. Forventningene var store. Jeg gledet meg. 😊
Turen startet ved parkeringsplassen rett nedenfor Stetinden. Selve fjellet var skjult i tåke, men vi satset på at den skulle lette etter hvert. Vi fulgte en tydelig sti gjennom skogen.
Det gikk i godt tempo, og jeg kjente det brente i lårene. Jeg hadde en ganske tung sekk, og høydemeterne kom raskt.
Oppe på 1319 moh tok vi på oss klatreutstyret og satte noen sikringer over traversen. Tåken kom og gikk, men vi kunne stort sett se ryggen opp mot toppen. Det var magisk.
Fredrik gikk sikkert og stødig først og satte sikringer. Jeg tok dem med meg videre da jeg kom etter. Det fungerte fint, og jeg synes det var lett å samarbeide med Fredrik. Det var et taulag foran oss så det ble litt venting, men vi fikk heldigvis passere etter traversen. Det tar alltid litt tid når det er flere i et tau.
Da vi kom til «de ti forbitrede fingertakene», var jeg spent. Jeg husket at jeg hadde strevd på dette partiet sist, og at vi hadde brukt en slynge for å komme nærmere takene.
Denne gangen hadde Fredrik ikke lagt ut noen slynge til meg. Jeg kasta meg ut i det, entra meg etter kanten og kom, på mirakuløst vis, greit opp på egen hånd, til tross for litt stive hofter og rustne klatreferdigheter. Det ga et skikkelig kick og en herlig mestringsfølelse.
Nå var det vanskelige partiet unnagjort. Med ny selvtillit og lette føtter fortsatte vi opp ryggen til vi sto på toppen.
Vi satt en stund på toppen og ventet på at tåken skulle lette. Dessverre uteble de helt store endringene, men innimellom åpnet skyene seg nok til at vi fikk noen glimt av landskapet rundt oss. Selv om utsikten ikke viste seg fra sin beste side, var følelsen av å stå på toppen av Stetind sterk. Turen opp hadde vært en fantastisk opplevelse i seg selv. Og så er det noe helt eget med Stetinden, et kult og særdeles spesielt fjell.
Nedover gikk det greit. Vi rappellerte forbi de forbistrede fingertakene og tok det rolig og kontrollert ned. Vi brukte ikke mer enn ni timer på turen. Det var effektivt å være bare to.
Vel nede gikk turen som så mange ganger før innom en multemyr. Jeg avsluttet dagen med å plukke litt multebær, eller «litt» er kanskje å underdrive. Det ble faktisk 1,5 kilo.
Ja, jeg er håpløs når det gjelder multer. Får jeg først øye på de oransje bærene, er det umulig å gå forbi uten å stoppe. Etter en fantastisk dag på Norges nasjonalfjell var det en perfekt avslutning på turen.
Turblogg 