E1 dag 96: Sjarmøretappen fra Stormolinga til Røros

Sol på teltduken og et hundehode som tittet inn. Det var på tide å stå opp.

Nedrig av leiren gikk greit, og vi startet å gå ned Stormolingdalsvegen. Det gikk imidlertid ikke fort. Dakota hadde fått diaré, og vi måtte stoppe i hver bekk. Vi hadde dessverre slurva med risen, og nå fikk vi svi. En porsjon kokt ris hver morgen hadde tidligere gitt gode hundemager, men det hadde vi altså ikke gjennomført på denne turen.

Vi ble langt etter de andre. Da vi kom ned mot Aursunden bestemte jeg meg for å ta en snarvei som etterhvert skulle vise seg å ikke være så snar. «Snarveien» inneholdt en kryssing av Liti-Molinga, Det var liten strøm og jeg syntes ikke det så avskrekkende dypt ut. Jeg kledde av meg og putta så mye som mulig i sekken inkl. kløven til Dakota. Dakota ville ikke bade, men den som ikke vil må. Jeg dro henne etter meg mens jeg balanserte den tunge sekken på glatte steiner etter beste evne. Det var nok litt dypere enn jeg hadde trodd for plutselig var både jeg og sekken under vann. Heldigvis har jeg trent svømming hele mitt liv for jeg må innrømme at jeg kjente panikken komme da jeg kjente at sekken presset meg ned. Jeg tok meg sammen og fikk tak i noen store steiner som gav meg den hjelpen jeg trengte for å komme meg opp av vannet.

Våt i håret og med dryppende sekk kom Dakota og jeg frem til resten av gruppa som hadde satt seg ned for å vente på oss. De var oppgitt over min våte og impulsive elvekryssing. Definitivt ikke en snarvei.

Heldigvis var været fint så det var egentlig bare godt å være litt våt i tøyet.

På sørsiden av innsjøen, Aursunden bestemte vi oss for å spiste lunsj. Det ble en kort og andelenes lunsj. En flokk kyr var i overkant nysgjerrige og lurte på om vi hadde noe til de. De lot seg ikke skremme selv om både vi og hundene gjorde vårt beste. Det var bare å pakke sammen å komme seg videre.

Vi gikk mot det kjente kulturminne, Storswarz gruve. Stien var perfekt og været strålende.

Det blåste godt på 900 moh så det ble et kort stopp på Storswart gruve før vi fortsatt ned mot Røros.

Da vi endelig kom til Røros viste GPSen 26 km, føttene var såre, men følelsen god. Kald drikke på altanen på Røros hotell var vel fortjent og smakte himmelsk. Hilde og Astri reiste heim med kveldstoget. Selv hadde jeg bestemt meg for enda en etappe før ferien var over.