I løpet av natten slo været helt om og det ble regn og vind. Det skulle heller ikke bli bedre de neste dagen så vi pakka sammen og bestemte oss for å gå fra Pieskenhaurestugan til Muorkihytta i Norge.
Vi fulgte et scooterspor over innsjøen, Pieskehaure. Pulkene var blitt lettere og Rago var uthvilt så det gikk unna.
Etter vel 7 km på vannet vinkla vi 90 grader og gikk opp mot Muorikkejávrre og Muorkihytta.
Vi passerte grensesteiner og fant den koselige Muorkihytta en kilometer innenfor grensen.
Rypene kaklet, det var mildt og vårlig da vi startet.
De andre i turfølge lå en time foran oss. Det var mye enklere å rengjøre hytta når vi fikk være alene, og Rago var alltid litt ekstra ivrig i starten så det var fint å bare la han gå i sitt eget tempo.
Vi gikk mot sør og fulgte elva, Ståddájåhkå og Nordkalottleden. Det gikk jevn oppover. Etter noen kilometer passerte vi et ferskt jervespor. Det var spennende både for meg og hundene.
Vi tok de andre igjen på ca 1000 høydemeter. Det var rutas høyeste punkt.
Sola kom frem og det ble varmere, og dermed gikk det også stadig saktere. Hundene slet i varmen med vinterpelsen på. Per overtok pulken fra Nuuk.
Lunsj i strålende sol ved Reinvaktarstugan.
Etter lunsj fortsatte vi etter Nordkalottleden mot Pieskehaure, men da var temperaturen blitt så høy at også Rago måtte gi tapt for varmen. Jeg overtok pulken, og det gikk straks mye bedre.
Etter 29 km kom vi til den svenske turistforeningshytta, Pieskehaurestugan. Her ble vi møtt av en hyggelig stugvert, og lykkelig var vi da vi fikk kjøpe forfriskninger etter en varm og lang dag på ski. Gjett om det smakte?
Det var meldt dårlig vær, og det ble det, vind og snø. Da passet det fint med en dag på hytta, men allerede på ettermiddagen hadde vinden løyet. De ivrigste benyttet da muligheten til å prøve fiskelykken, men fangsten var temmelig liten.
Dagen etter, dag 4 på turen, dro vi videre mot Sverige og Padjelanta nasjonalpark.
Det var overskyet da vi startet, men det lyste mer og mer opp jo lenger mot øst vi kom.
På enden av Sårjåsjávrre på svensk side ligger den svenske turistforeningshytta, Sårjåsjávrrestugan. Der gikk vi inn og spiste lunsj.
Fra Sårjåsjávrrestugan fulgte vi elva, Sårjåsjåhkå. Det var overraskende lite snø. I tillegg var temperaturen steget så jeg fikk skikkelig vårfølelse.
Rago var glad og gira og hadde god driv mot Stáddájåkkå stugorna. Disse hyttene/stugorna eies og driftes av reindrifta.
Det var ingen stugvert så seint på sesongen, men en hytte stod heldigvis åpen. Der var det seks senger. Akkurat nok til oss. 😊
Pannekaker til kvelds ble en bra avslutning på en fantastisk flott dag.
Etter en god natt med søvn var det en ny runde med morgenstell. Det første på lista var alltid mat til hundene, og hundene satt som vanlig forventningsfulle utenfor hytta og ventet.
Da matmor, Kristin, endelig viste seg i døra med matbøtter var det slutt på freden. Da hylte alle hundene i kapp og gledet seg til frokost.
De fikk en blanding av vann kjøtt som ble delt på de 28 hundene.
Da både to og firebente hadde fått mat og drikke, hytta var vasket og vedkassen fylt opp, pakket vi sledene og lot hundene starte.
Vi kjørte en liten runde på fjellet. Der ble det noen km i løssnøen før vi var tilbake på det litt enklere scootersporet igjen. Vi hadde retning mot sør og var på vei tilbake til Sörsjöen.
Da GPSen viste 43 km var vi kommet til en gammel tømmerstue, Brottbäckstugan.
I Brottbäcksstugan var det en gruve i midten og to store sengebenker uten madrass på hver side.
Jeg hadde ikke underlag med, men sov overraskende godt på trebenken. Litt stiv da jeg våknet, men det gikk seg til.
Det var blitt varmegrader da vi startet fra Brottbächsstugan. Det førte til glattere spor, men hundene fikk det varmt. De nappet snø og rullet seg i snøen så snart de hadde sjansen.
Vi kjørte parallelt med Fulufjället nasjonalpark. Da vi nærmet oss Sörsjöen gikk tempoet til hundene opp. Etter fem dager var de glad for å komme heim til en velfortjent hvile, og jeg unte dem selvsagt det. De hadde vært veldig flinke. GPSen viste 46 km. Totalt hadde de gått 160 km på fem dager.
Jeg var mektig imponert over både hundene og eierne. Det var fantastisk å både se og oppleve at Malamutene kan være perfekte sledehunder. Nydelig tur og opplevelse!😊 Kan absolutt anbefales.
Det var klart, men det blåste godt da vi våknet. Værvarselet viste at vinden skulle øke. Vi diskuterte litt frem og tilbake, men kom frem til at det var tryggest å kjøre ned fra høyfjellet for å komme mer i ly fra vinden.
Vi hadde fin tur ned fra Rörsjö. Sola skinte, omgivelse var flotte, vinden kom i ryggen og hundene var glade. Sporene var løse så det gikk greit å bremse så både to og firbente kom seg ned alle bakkene uten problemer.
Vi kjørte ut av Fulufjället nasjonalpark og inn i Lillådalens naturreservat, og videre inn i Drivdalen naturreservat. Det ble mørkt før vi kom frem så hodelyktene måtte plukkes frem.
Da vi stoppet ved Drevfjällstugan var klokka blitt nesten 18.00 og GPSen viste 31km. Ved Drevfjällstugan var det lunt og bra for både hunder og mennesker så her ble det overnatting og mat. Middagen ble som vanlig sein, men den smakte himmelsk.😎
Vi våknet til nok en nydelig dag i Fulufjället nasjonalpark. Temperaturen var stadig på vei opp, men det var fortsatt minusgrader. Det var Malamuttene glade for.
Mye måtte ordnes før vi kunne starte, men 11.30 var vi gang. Hundene virket pigge og viftet lykkelig med halene sine.
Vi kjørte nordover etter Kungsleden, og fulgte en gammel scooterløype. Det var blitt forbud mot scootere etter at området ble nasjonalpark, men merkingen stod igjen.
Det var flotte forhold, fint vær og ubeskrivelig vakre omgivelser. Bak sleden fikk jeg god tid til å nyte synsinntrykkene mens vi jevn og trutt jobbet oss nordover.
Etter ca 10 km kom vi til Tangsjöstugan. Der hadde vi et kort stopp før vi kjørte videre.
Da GPSen viste 19 km var vi kommet til Rösjöstugorna. På Rösjö stoppet vi for kvelden.
De tre hyttene; Tangådalsstugan, Tangsjöstugan og Rösjöstugan var eid av Länsstyrelsen i Dalarnas län. Hyttene var enkelt utrustet med vedovn, gass og senger med madrasser. Veden måtte kappes og klyves av gjestene og vann måtte vi hente i bekken. En liten del av hytta stod alltid åpen og en del kunne bookes på forhånd.
Jeg var takknemlig for tilbudet. Det var deilig å kunne legge seg i en varm hytte etter en dag ute i vinterfjellet med hundene.
I Sörsjöen i Dalarna i Sverige bor paret, Christer Afséer og Kristin Esseth og datteren Katarina Esseth Afséer. De driver gård og har i tillegg kennel Noatak og Kennel Artic Quest, med ikke mindre enn 80 hunder. De fleste Alaska Malamute, men også noen Alaska huskyer.
Jeg gledet meg til å følge med på en 5 dagers tur med de flotte Malamutene, men jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå da gradestokken hadde krøp ned til -35 grader natta før vi skulle starte. Heldigvis var temperaturen på tur opp, men det var friskt.
Vi var totalt 5 stykker som skulle reise sammen på tur med Kristin som turleder. Alle hadde 5-6 Alaska Malamute foran sleden, og sledene var fylt med utstyr og masse mat til to og firbente. Hundene var glade og gira, og de syntes temperaturen var perfekt.
Vi fulgte scooterløypa de første kilometerne i fantastiske omgivelser. Snøen hang tungt på trærne og snøkrystallene blinket i kapp i sola. Det var som å være i en «Winter Wonderland» drøm. Bare frost bitten i kinnene avslørte at dette var virkelighet.
Etter 15-20 km kom vi frem til Morbäckssätern. Her tok vi av fra scooterløypa og tok retning opp på fjellet og inn i Fulufjället nasjonalpark. I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre med scooter så her måtte hundene lage sine egne spor. Malamutene til Christer og Kristin var godt trent. Det gikk ikke så fort i den dype snøen, men hundene jobbet hardt og jevnt opp bakkene.
Etter de harde bakken kom vi opp på fjellet og der ble vi belønner med en magisk lysopplevelsen. Himmelen eksploderte i gule, røde og lilla farger.
I femtida kom vi frem til Tangådalsstugan. Da viste GPSen 24 km. Planen var egentlig enda en mil, men siden det var noen ferske hundekjørere i gruppa og ganske dyp snø bestemte Kristin seg for å stoppe der. Det var et klokt valg for det var fortsatt mye arbeid igjen da vi var kommet frem. Hundene måtte settes i line og fores. Vi måtte hugge ved, fyre og hente vann. Det tok sin tid i kulda og i den løse snøen.
Da vi endelig var klar for middag var klokka 22. Vi la oss slitne og glade.
Nedenfor finner du en liste med etappen vi har gått så lang etter E1.
E1 er en samenhengende rute fra Nordkapp til Sicilia. Målet vår er å gå helt til Sicilia, men det er langt frem. E1 er totalt 8000 km, og vi går tre-fire uker hver sommer. Det vil si at det tar ca 16 år før vi er fremme.
2020:
Totalt i 2020 gikk vi 626 km og var på tur i 31 dager.
2021:
Totalt i 2021 gikk vi 585 km var på tur i 29 dager
2022:
Totalt gikk vi 215,5 km i 2022 og var på tur i 10 dager.
Den første etappen i «Europa på langs» etter ruta, E1, ble gjennomført i august og september i 2020. Nedenfor ser du våre dagsetapper og avstander. Totalt gikk vi 626 km og vi brukte 31 dager på etappen.
I 2021 gikk jeg flere mindre etapper. Den første etappen i 2021 ble gjennomført på ski fra 13.-18. mars sammen med 5 andre damer. Nedenfor står dagsettappene våre.
I juni og juli gikk jeg alene fra Altevatn til Ny Sulitjelma
I september 2021 gikk jeg to mindre etapper sammen med Polarsirkelen Turlag. Totalt gikk vi 586 km i 2021.
Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.
Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.
Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.
Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.
Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.
Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!
Turblogg 