Stikkord: Sør-Spitsbergen

Det var herlig å våkne til et telt som var helt stille. En klar og kald morgen, minus 19 ifølge Garmin.

Per hadde hatt isbjørnvakt og hadde kaffen klar. Han hadde vært ute og brukt vakta til å grave frem hundene og matskålene. Sistnevnte lå under 1 meter med snø.

Landskapet var helt forandret da vi kom ut og fikk se vindens herjinger. Den løse snøen var forvandlet til vakre harde snøskulpturer som glitret i sola.

Jeg og Rago var litt sein på morgenen, men Rago hadde hvilt og tok lett igjen resten av gruppa. Det gikk i stor fart over alle «snøbårene»

Vi gikk ned fra Nathorstbreen og inn i et spesielt og vakert moreneområde.

Vi gikk ut av Sør-Spitsbergen nasjonalpark og først da støtte vi på både rein og rype til stor interesse fra de firbeinte. Resten av dagen gikk med til å jakte rein.

Dakota ble litt slapp etter all jakting, men vi hadde vært flink. Vi hadde lagt bak oss 22,3 km og 8 økter før vi slo opp teltene.

Det hadde skyet over og var blitt «white out» igjen, men føre var bra. Rago var i form og hadde hatt godt av å gå uten pulk dagen før. Han gikk stort sett på plassen sin og holdt halen sin høyt. Det var en lettelse.

Vi fortsatte ned Nathorstbreen i jevnt tempo. Morten, vår guide, gikk først. Etter fire økter var det lunsj, og mens gruppa koste seg med nudler og potetmos trykket Morten iherdig på GPSen sin. Etter lunsj kunngjorde han at vi måtte slå leir. En storm var på vei og han ville være sikker på at vi hadde nok snø til å sikre teltene.

Resten av dagen gikk med til å grave snøborger som beskyttelse foran teltene.

Rago og Dakota fikk sin egen vindskjerm.

I løpet av natten kom stormen som varslet, og ristet godt teltene i ca et døgn.

Jeg følte meg trygg hele natten. Vi hadde gode telt og hadde forberedt oss godt. Jeg lå i posen hele tiden, men Per var ute et par ganger og sjekka teltet og grov frem hundene.

Det snødde godt, var -18 grader og blåste full storm ifølge Garmin sitt værvarsel så man kan jo forstå at hundene lot seg fyke ned i snøen. Inni snøen fikk de ly for vind og kulde.

Det var deilig med en hviledag. Jeg hørte på lydbok også spiste vi masse.

Ut på dagen landet redningshelikopteret til Syselmann på Svalbard noen hundre meter fra vår teltleir. I noen sekunder var jeg redd jeg hadde trykket på SOS knappen på GPSen ved et uhell, men det var det heldigvis ikke. Det var den enslige mannen som vi hadde møtt noen dager tidligere og som hadde som mål å ta ny rekord i å gå Svalbard på langs på kortest tid.

På kvelden 8. april begynte vinden å roe seg og sola kom frem.

Sol, lite vind og ca 10 minus. Vi kunne ikke fått bedre vær.

Mange var ivrige etter å få kilometer så vi startet i raskt tempo så svetten prutet de første øktene, men etterhvert kom vi ned på 2-3 km i timen som var vår vanligste tempo, og jeg kunne nyte resten av turen.

Det var virkelig en flott dag. Vi gikk oppover Flatbreen, videre til Novbreen og ned Nathorstbreen, og hadde nydelig vær hele veien.

Pulkene var blitt ganske lette etter 12 døgn på tur. Vi begynte dessuten å få det litt travelt med å nå depoet før vi gikk helt tom for mat. Det ble derfor 8 økter denne dagen og 23,6 km før det ble leir.

Rago var ikke helt i form. Vi lot derfor Dakota ta de fleste øktene med hundepulken. Det klarte hun fint.

Enda en hjerteskjærende kald natt. Det føltes som minst 25 minus. Jeg hadde isbjørnvakt og måtte stadig stå på for å holde varmen, men fint var det. Flotte farger på himmelen.

Vi hadde problemer med primusen og Per jobbet for å finne ut av problemet uten hansker. Det skulle han ikke ha gjort. Nakne fingre og kaldt stål var en dårlig kombinasjon, og det endt med frostskader på fingrene. Til slutt måtte jeg i naboteltet til Morten. Han hadde heldigvis en ekstra primus vi fikk låne.

Mens vi spiste vår daglige rasjon med havregrøt endret været seg fort. Temperaturen steg og skyene kom. Da vi begynte å gå var det mye mildere og sola nesten borte.

Dagens etappe gikk over Hornbreen. Jeg var glad vi hadde hatt fint vær da vi gikk sørover for vi så ikke mye. Vi møtte en gruppe med dansker som var på tur sørover ellers var det lite som hendte.

Vi gikk mye oppover og både hundene og vi strevde. Etter 7 økter og 18 km var vi kommet til camp 3 og nå også camp nr. 11. Det var ekstra deilig å krype inn i teltet etter å en tung dag. Også hundene satte pris synlig pris på hvile.

Nydelig morgen, men det var veldig kaldt., rundt 20 minusgrader. Jeg hadde isbjørnvakt fra 04:00 til 08:00 og opplevde en kald, men helt fantastisk nydelig soloppgang.

Per tok over vakta i sjutiden så jeg kunne varme meg litt og spise frokost. Hvert telt hadde en økt med vakt hver natt som begge i teltet hadde ansvaret for.

Jeg jobba med skiskoene. En varmeflaske i hver før frokost, og heatpad før avgang. Jeg hadde ikke kjøpt ekspedisjonutgaven av Alfa sine skisko som anbefalt, men valg et nummer større av «vanlige» skisko enn det jeg bruker til vanlig. Med varmeflasker og heatpad hadde jeg berget meg så langt.

Jeg klarte ikke å få varmen i meg etter isbjørnvakta og gikk med dunjakken på de to første øktene. Det gikk ikke så fort da vi måtte tråkke løype denne dagen også.

Etter noen få km møtte vi en enslig kar i telt. Han skulle forsøke å ta rekorden på «Svalbard på langs». Det var kanskje ikke det enkleste året med tanke på den dype snøen, men han ville forsøke likevel.

Vi gikk fra Isbukta og over Skillfonna, Hedgenhogfonna og til Sykorabreen, sju økter og 17 km. Fin og kald dag, men du så godt det var å komme inn i teltet til primusen igjen.

Vinden hadde økt kraftig i løpet av natten, og føre var like krevende som dagen før. Vi hadde bare 10 km igjen til Sørneset, og planen var å la teltene stå og gå frem og tilbake samme dag.

På grunn av vinden og de krevende forholdene var guiden usikker på om dette lot seg gjennomføre. Avreisen ble utsatt to timer til kl.10.00. Til slutt måtte også turen ned til Sørneset kanselleres pga vær og føre. Vi ville ikke rekke å gå frem og tilbake samme dag, og vi hadde begrenset med mat. For å være sikker på at vi klarte å nå depoet i tide måtte vi derfor snu.

Vi pakket ned teltene, tok et felles bilde og snudde nesen nordover. Det var flere som var skuffet, men været rår man ikke over.

Vinden kjølte oss kraftig ned, men heldigvis løyet vinden i løpet av dagen.

Sporene fra dagen før var borte så vi måtte brøyte oss ny vei tilbake. Etter 6 økter og 11 km, kom vi ned til vår tidligere teltplassen ved Isbukta.

1. april, men ingen aprilspøk. Det ble enda en morgen med nysnø på teltet og absolutt null sikt.

Jeg trodde ikke mine egne ører da vi uten diskusjon skulle fortsette mot Sørneset. Kjente ikke guiden til den norske fjellvettregelen, «Det er ingen skam å snu»?

Hadde Per og jeg vært alene hadde vi enten tatt en hviledag eller så hadde vi begynt å gå tilbake når det var slike forhold. Jeg syntes vi hadde gått korte dagsetapper frem til nå, og jeg viste at vi hadde mye å ta igjen for å nå depoet før vi gikk tom for mat. Det kunne dessuten ikke bli mange kilometer i et slikt løssnømareritt.

-Men vi var ikke alene. Vi pakket derfor lydig ned teltet og fulgte etter gruppa. Det var ikke enkelt for de som gikk først. Førstemann måtte gå med høye kneløft og på kompasskurs. Vi vinglet fremover i sakte tempo mens snøen fortsatte å lave ned.

Utover dagen blåste det opp så da vi skulle ha lunsj slo vi opp teltet. Det var en lettelse å komme inn og lunsjen ble litt lenger enn vanlig.

Etter 6 økter var vi utslitte og hadde som jeg spådde kun gått skarve 11 km. Vi var kalde og våte så det var kjempe deilig å komme inn i teltet litt tidligere enn vanlig. Jeg kjente meg både takknemlig og lykkelige da jeg krøp ned i posen til lyden av vinden som jobbet med teltduken. Det er ofte slik at jo hardere dag ute jo større blir godfølelsen når du kommer inn. Og det beste, jeg hadde ikke isbjørnvakt.

Vi våknet til minus 10-15 grader og ca 15 cm nysnø. Dette trengte vi ikke. Vi hadde nok med den snøen vi allerede strevde i.

Det snødde fortsatt og var dårlig sikt da vi startet over Isbukta. Vi gikk på sjøisen og så ikke noe. Jeg var litt redd for at det plutselig skulle dukke opp en isbjørn i den dårlige sikten, så jeg fant frem signalpistolen min i tilfelle det skulle skje. Morten, vår erfarende guide, hadde et mer avslappet forhold til oppdukkende isbjørner. Han mente de var langt ute på isen på jakt etter sel på denne tiden av året. Jeg var ikke helt overbevist og var glad jeg hadde både hund og signalpistol.

Den dype snøen sinket oss, og hundene ble slitne særlig Rago som fortsatt gikk ut av løypa for å komme seg først. Dakota var lurere og fulgte sporet som resten av gruppa lagde.

Etter syv øker var vi kommet over Isbukta og 4-5 km opp fra fjorden. Da hadde vi gått 15 km og sola hadde tittet frem. De solstrålende trengte vi for folk var slitne. Det var tungt å brøyte vei.