Stikkord: Skitur

Det var turens siste etappe, og vi kunne ikke bedt om bedre vær for avslutningen. Sol fra skyfri himmel. Humøret var på topp da vi forlot det meste av utstyret og gikk rett nord over Verlegenhukfløya.

Det var bare å se og nyte. Etter hvert som vi nærmet oss havet kunne vi både se og høre sjøfugler. Herlig, bortsett fra noen ryper hadde vi ikke sett en eneste fugl tidligere.

Etter 8 km nådde vi Verlegenhuken og 80 grader nord. Her ble det mange bilder, klemmer og gratulasjoner til hverandre. Vi var glade og lykkelige over å ha nådd vårt mål. Og ekstra flott var det at vi hadde fått med oss begge hundene helt frem. Riktignok var både vi og hundene blitt noen kilo lettere, men vi klarte det.

En av deltakerne valgte å bade. Det så kaldt ut så jeg stod over. Jeg hadde frosset nok på en stund.

Tilbake til teltene gikk det tungt. Lufta hadde gått ut av ballongen og kroppen skrek etter hvile. Det var kanskje ikke så rart.

Vi hadde isbjørnvakt frem til klokka 24.00. men da vi til slutt kunne krype inn i teltet for siste gang var det en sliten, men veldig lykkelig og lettet Bergit, som la seg den kvelden.

Å stå på Verlegenhuken etter 64 mil og 7000 høydemeter var ikke bare en geografisk milepæl – det var en reise gjennom is, slit, natur, stillhet og styrke.

Det var fantastisk å våkne opp og vite at det var siste dag på «jobb», siste dag med pulk. Ikke det at pulken var spesielt tung, men det var enda en milepel på vår tur til det nordligste punktet på Svalbard, Verlegenhuken.

Vi gikk ut Mosseldalen og kom til Mosselbukta. Deretter fulgte vi strandlinjen, men holdt god avstand til havet for å unngå å møte isbjørn.

Det var en fantastisk dag, og vi merket at sola fikk bedre og bedre tak.

Vi gikk med havet til venstre og med mektige fjell til høyre for oss. Guiden hadde vært bekymret for om vi skulle finne nok snø til sikring av teltene i dette forblåste området, men det var ikke noe problem. Vi fant en fin og oversiktlig teltplass.

Etter 8 økter og 21 km kom den siste teltleiren opp på 79 grader nord. Jeg var lykkelig og lettet da jeg sovnet mens vinden blafret med teltet.

Vinden hadde heldigvis løyet, men det var fortsatt bitende kaldt og dårlig sikt. En sky av iståke lå tungt over fonna og teltleiren. Alt var dekket av små iskrystaller – egentlig ganske vakkert, hadde det ikke vært så kaldt.

Jeg var uansett lettet over at dette var siste dagsmarsj over Åsgardfonna. Tre dager i kulde, vind og iståke hadde vært nok. Kroppen var sliten, og hodet enda mer

Mot slutten av dagen kunne vi endelig legge «isødet» bak oss og begynne nedkjøringen mot Mosseldalen. For en lettelse det var! Bakkene ned fra fonna gikk overraskende greit. Hundene ble som vanlig gira da det ble litt fart – halene spratt opp, og det var som om hele laget fikk ny energi.

Jeg hadde vært så bekymret for hvordan dette skulle ende. Ville vi klare det? Ville været snu igjen? Men nå kjente jeg på en enorm lettelse. Vi var gjennom det verste.

Etter 8 økter og 25 kilometer avsluttet vi dagen med full fyr på primusen i over en time. Det føltes som en fest. Vi hadde klart det. Nå gjensto bare sjarmøretappene.

Været hadde ikke bedret seg i løpet av natten. Tvert imot. Vinden holdt stand, og gradestokken viste rundt -20. Da vi skulle bryte leir, nektet Rago å komme ut av snøhulen sin. Han var tydelig sliten og ville bare bli liggende. Det var hjerteskjærende.

Hadde Per og jeg vært alene, ville vi nok blitt værende. Men vi var ikke alene, vi var en del av en gruppe, og vi måtte holde følge. Morten, guiden vår, hadde undersøkt muligheten for å bli hentet tilbake til Longyearbyen, men det var ikke et alternativ. Løsningen ble å lage plass til Rago i pulken.

Det ble en tung dag. Rago la seg ned hver gang vinden tok tak, men Dakota tok ansvar. Hver gang fikk hun han med seg videre. Jeg var flere ganger redd for at sporene våre skulle blåse bort før vi rakk å ta igjen resten av gruppa, men heldigvis gikk det bra.

Vi gikk åtte økter og tilbakela 22 kilometer før vi slo leir for kvelden. Jeg var lettet. Jeg visste at morgendagen ville bringe oss ned fra dette isødet. Det ga håp – og en sårt tiltrengt motivasjon.

Det blåste opp iløpet av natta, og vi hadde vind og dårlig sikt hele dagen. I følge Garmin var det minus 20 grader, men vindene gjorde det bikkjekaldt. Jeg gikk med to lag ull, dun vest, dunjakke og anorakk. I sko og votter hadde jeg «Heatpad».

Da vi hadde lunsj satte vi opp telt. Det hjalp. Det var vinden som gjorde det så kalt.

Hundene hadde det ikke godt. Rago la seg ned hele tiden da vi gikk. Han ville la seg snø ned for hvile og beskyttelse mot vinden. Det var hjerteskjærende, men hva skulle jeg gjøre. Vi var en del av en gruppe, og jeg viste hvor mye det betydde for resten av gruppa å komme frem. Jeg hadde ikke lyst til å være årsaken til at vi ikke nådde målet. Vi måtte gå hver dag for å klare det før vi ble hentet.

Jeg var overlykkelig da tegnet for camp kom opp, to staver i kryss. Da hadde vi gått 7 økter og 19 km.

Hundene la seg i hvilestilling med en gang de så stav krysset. De hadde for lenge siden forstått hva det betydde.

På kvelden spurte vi guiden om det var mulig å bli henta ut tidligere eller om vi kunne ligge igjen i teltet. Vi tenkte på Rago og hadde ikke lyst å gå videre med en veldig sliten og sulten hund.

21. april og 2. påskedag. Nydelig vær da vi kom ut av teltene, men skyer var på vei.

Hundene virket litt slappe og ventet til alt var klart før de kom luskende.

Vi startet rett på den harde stigning fra Veteranbreen og opp Trinity Hallbreen. Målet var den store Åsgardfonna.

Det ble brattere og brattere etter hvert som vi gikk oppover, men jeg viste det var den siste dagen med harde bakker. Pulken var dessuten blitt lettere så jeg dro på. Fra Rago var det liten hjelp å få, men jeg syntes likevel det gikk overraskende lett. Kroppen var kommet i ganske god form disse ukene.

Vi ble belønnet med fantastisk utsikt da vi kom opp på breen.

Etter 8 økter, 18 km og 650 høydemeter var vi kommet opp på 1100 moh. Der satte vi teltene. Jeg hadde kveldsvakt og kunne nyte synet av sola som kom frem mellom skyene.

20 april, 1, påskedag. Det var kjempe kaldt på natta med vind og snøfokk, men kaldt og fint da vi stod opp.

Helt siden vi kom til Sassen hadde vi gått parallelt med scooterspor. Det gikk fint for oss som hadde ski å lage egne spor. Vi gled fint oppå snøen, men for hundene var det krevende. De tråkka seg ned og spesielt denne dagen da det hadde kommet snø på natta.

Etter to økter i løssnø la både Rago og Dakota seg ned. De hadde fått nok. Resten av gruppa fortsatte mens jeg og Per forsøkte å finne ut hvordan vi skulle løse den lille krisen.

Løsninga ble selvfølgelig å gå videre i scootersporet. I tillegg koblet vi sammen hundene. Da ble det litt mer motiverende for de. Halene på hundene kom opp, og det virket som de koste seg. I tillegg slapp Per intervalløktene. De var han ikke så glad i. Det var nemlig fortsatt slik at hundene, og da spesielt Rago, hadde problemer med å gå sakte i lett terreng. Vi syntes derfor det fungerte best å stoppe litt også gå i vårt tempo til vi tok igjen gruppa.

Vi gikk nedover Veteranbreen hele dagen, Det var fantastiske omgivelser. Fine fjell på begge sider.

Vi gikk 8 økter og 25 km den dagen, og på kvelden fikk vi en overraskelse fra Øyvind, røyka reinhjerte. Dagen ble perfekt syntes vi.

19. april og påskeaften.

Det var tåke da vi startet, men sola var ikke langt unna. Vi gikk fra Lomonosovfonna og gjennom Titanpasset.

Ned fra Titanpasset fikk vi en etterlengta og morsom nedoverbakke. Vi sendte pulkene først til stor stas for hundene som fikk lekt seg litt.

Det var bra at sola kjempet seg frem for vi var inne i et virkelig storslått område.

Til lunsj hadde vi verdens flotteste utsikt rett mellom Astronomfjellet på den ene siden og Jupiterfjellet på andre siden. Store og små breer bredde seg rundt de majestetiske fjellene, men varmt var det absolutt ikke. Det var lav temperatur og iskald vind. Jeg kunne ikke ta av hverken maske eller votter.

Potetstappen frøs på skjea på vei fra koppen og opp til munnen. Jeg angret på at jeg hadde tatt med ei skje i aluminium hver gang jeg kjente tunga lugge i det kalde metallet.

Etter lunsj fortsatte vi videre mot trebreepasset og passerte Newtontoppen (1712 moh), Svalbards høyeste fjell.

Vi ble passert av noen scootere elles var det lite folk å se.

Øverst på Svalbards lengste bre, Veteranbreen slo vi leir.

Da hadde vi tilbakelagt 8 økter og 22,5 km. En kald, men flott dag.

18. april og langfredag. Jeg startet «dagen» med isbjørnvakt i flotte farger. Jeg ble ikke lei av å se på soloppganger. Det var like fascinerende hver gang, og aldri helt likt.

Noen timer senere, da vi pakket ned teltet, var det fortsatt like fint vær, sol og rundt -15 grader.

Været skiftet dessverre fort da vi fortsatt opp Lomonosovfonna.

Det kom vind og snø, og sikten ble dårlig.

Rago hadde ikke en god langfredag. Han lusket rundt føttene mine, og la seg ned i pausene. Jeg var stadig bekymret.

Etter 7,5 økter og 19 km var vi kommet på turens høyeste punkt 1249 moh. Her slo vi leir.

Til tross for været ble det noen høydepunkter. Til lunsj fikk vi heimebakt kake hos Morten. Den var kjempe god og ble slukt før jeg rakk å ta bilde. Beklager det.

På ettermiddagen, da vi spiste middag, kom Ulrikk med dessert. Det var Tilslørte bondepiker med masse krem. Til vanlig likte jeg ikke krem, men på denne turen smakte det himmelsk godt. Den lille overraskelsen hevet dagen fra traurig til fest. Vi var glad og fornøyd da vi la oss.