Saltfjellet – Side 2

Et av feriens høydepunkt i 2017 var Telegrafruta over Saltfjellet sammen med Polarsirkelen Turlag. Telegrafruta er en Historisk vandrerute som ble høytidelig åpnet i 2015 av DNT.

Jeg hadde lenge hatt planer om å gå denne ruta, og det passet bra denne sommeren da Polarsirkelen Turlag arrangerte tur med historiefortellende guider.

Vi startet turen 3. august med en togtur fra Mo over Saltfjellet til Røkland stasjon i Saltdalen. På Røkland tok vi taxi fra stasjon til starten av ruta som er på Russåneset. Der ble vi møtt av en lokal guide. Vi gikk et par km med ganske bratt stigning så var det tid for pause der den lokale guiden gav oss en god innføring i lokalhistorien i Saltdalen samtidig som vi kunne nye utsikten av Saltdalen.

Det var fiskeriene i Lofoten som var drivere på 1800 tallet for å få på plass en kommunikasjon. Det kunne den nyutvikla telegrafteknologien tilfredstille og i 1866 besluttet Stortinget å bevilge penger til bygging av telgrafruta fra Trøndelag til Lofoten. Telegrafruta over Saltfjellet er en del av denne satsningen.

Telegraflinja hadde behov for tilsyn og vedlikehold, og de som hadde tilsyn hadde behov for overnatting og ly for vind og vær. På slutten av 1800-tallet ble der derfor satt opp flere telegrafstuer som gav husly for tilsyns- og vedlikeholdsarbeidere.

På bildet ovenfor er de fem opprinnelige telegrafstuene markert med lilla kvadrater.

Den første tilsynshytta vi kom til var Hessihompstua. Den brant ned, men ble bygget opp igjen. I dag eies den av Saltdal Jeger og fiskeforening. Den neste stua var Bjellåvassstua. Den ligger ved Nordre Bjøllåvatnet og eies av Bodø og Omeng Turistforening. Den brant også ned og ble bygd opp igjen. Vi hadde vår første overnatting her. Felles middag med 14 til bord ble en hyggelig avslutning på en fantastisk dag.

Dag 2 startet med foredrag av vår nye guide for dagen, Tormod Steen, fra Helgeland Museum. Han hadde mye interessant å fortelle om anleggslivet og samenes bruk av området. Tormod kombinerte guidejobben med å kartlegge kulturminner langs telgrafruta.

På veien til Saltfjellstua ved nordre Bjållåvatn passerte vi en av to steinbuer som ligger langs ruta. Den andre steinbua ligger ved Krukki. Disse steinbuene ble bygget for at anleggsarbeiderne skulle ha tak over hodet. Begge steinbuene er resturert og står åpen. Det er et flott steinarbeid og de gir et innblikk i hvordan det en gang var.

Vi passerte også Midtistua som eies av Bodø og omeng Turistforening. Her var det stor aktivitet for 150 år siden. Her hadde de blant annet stolpelager for telegraflinja.

Der det ikke var mulig å få gravd telegrafstolpene ned i løsmasser, ble det murt opp firkantede fundamenter rundt stolpene. Disse fundamentene kunne vi se langs hele traseen.

Da vi endelig kom til Saltfjellstua ble det igjen laget til felles middag med 14 slitne, men glade turgåere. Været var strålende og rødvinen som vi hadde hatt på ryggen i to dager smakte himmelsk. Det ble en god kveld ved bålet til tross for iherdige mygg.

Dagen etter var planen til turfølget fra Polarsirkelen Turlag å gå til Krukki. Selv syntes jeg det var litt kort. Det er bare 5 km. Jeg tenkte dessuten på huset som stod heime i Dalselv og ropte etter å bli ferdig beiset. Per og jeg bestemte oss derfor for å ta farvel med gjengen fra Rana Turistforening og gå helt ned.

Vi passerte ganske fort den andre Steinbua og Krukki. På Krukki var det ingen tegn til liv så vi gikk lenger ned før vi tok en velfrtjent stopp ved elva som renner gjennom Bjøllådalen.

Det var varmt og vi så ikke en eneste sjel. Vi tok derfor sjansen på et nakenbad i elva før vi gikk videre. Det var nok lurt for stigninga over fjellet til Tespdalen ble hard. Sola stekte og vi måtte ha mange avkjølingspauser før vi kom oss opp til kaldere luft. Da vi kom opp begynte det dessuten å regne og turen ned Tespdalen gikk derfor uten mange pauser. Ved Storvold stod bilen parkert. Dakota logra med halen da hun oppdaget bilen. Hun var nok litt sliten etter 6,5 mil, varmen og mange nye inntrykk og mennesker. Det var i grunnen vi også selv om vi også syntes denne turen hadde vært topp.

Tespdalen

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.