Rana og omeng Turlag

Rundt sørligdel av Okstindbreen – en spektakulær tur i vill natur

Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.

Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan

Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.

Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.

Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.

På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.

Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.

Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.

Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.

Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.

Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.

Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.

Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.

Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.

– Og en liten bre foran oss.

Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.

Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,

Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.

Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.

Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊

Solvågtinden – en drømmedag i Junkerdalen nasjonalpark

Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.

Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.

Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.

Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.

Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.

Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.

På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.

Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.

Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.

E1 dag 72: Våt dag fra Virmavatnet til Namsvatnet

Deilig start på dagen. Stekt ørret på brød med masse smør til frokost. Kunne ikke fått et bedre måltid.

Det som imidlertid ikke var så bra var at vi hadde fått to uvenner med på turen, Rago og Nuuk. Dakota hadde fått løpetid , og ingen av de to kamphanene hadde tenkt å trekke seg. To runder med slåssing hadde heldigvis ikke ført til mer enn noen små overflate sår, men de måtte holdes langt fra hverandre.

Per gikk langt bak. Jeg tok Rago og gikk i retning Namsvatnet.

Det ble noen pauser på veien

Vi passerte enda flere multemyrer, og tok oss tid til å smake på fjellets gull selv om regnet hadde kommet for fult.

Over Saapmanjohke ble det vading. Da var kroks og staver godt å ha.

Etter 15 km var vi nede ved Namsvatnet. Der var vi heldige og traff eieren av skyssbåten. Vi tok skyss over Namsvatnet, og da vi kom over ble vi hentet med bil av den serviceinnstilte driveren av Limingen gjestegård. Det føltes fantastisk. Alt var vått. På Limingen Gjestegård i Røyrvik ble det en deilig dusj og en herlig middag. En verdig avslutting på Polarsirkelen Turlag sin tur over Børgefjell.

E1 dag 71: Fisketur fra Ranseren til Virmavatnet

Det hadde regnet litt på natta, men det var opphold da vi våknet og god tørke. Det var lykke for oss for et tørt telt er absolutt å foretrekke å ha i sekken fremfor et vått.

Fisket hadde så lang gått strålende. Vi hadde fått blod på tann, og var sugen på flere fiskeopplevelser.

I stedende for å gå direkte tok vi derfor sekken på, og fisket mens vi sakte gikk sørvestover. Vi prøvde fiskelykken i flere fiskevann i Raentserenmehkie i løpet av formiddagen.

Hundene ventet tålmodig på at de ivrige fiskerne skulle bli ferdig, og lurte sikkert på, «hva var greia..»

Klokka var 13 før vi følte oss ferdig med Raentserenmehkie. Etter en liten lunsj forlot vi de fantastisk fiskevannene og gikk videre sørover. Etter et par km vinkla vi rett vest for å komme oss over et pass mellom de majestetiske og mektige fjellene, Flåfjellet og Virmafjellet. Dessverre var de godt skjult i tåke da vi passerte.

Det var merket av en liten bre på kartet. Den måtte vi øforsere like før vi kom opp. Vi var spent på hvordan den skulle være, men det var en snill bre, mer som en snøflekk. Ikke noe problem å gå over den.

Etter brevandringen bar det ned Virmadalen. Dakota og Rago var ivrige og jakta rein heile veien. Det var bare å følge på etter beste evne.

Det regnet det siste stykke frem til Viermavatnet. GPS-en viste 18 km da vi bestemte oss for å slå leir. Teltene kom opp i rekord fart, og heldigvis, værgudene hadde hørt vår bønn. Regnet stoppa neste med det samme vi hadde fått teltene opp. Da været lettet ble også stemninga i leiren bedre.

Fiskestanga ble plukket frem av de ivrigste fiskerne. Andre gledet seg til smakebiten som var lovet. Jan Atle var i gang med forberedelsen til den. Smakfull avslutning på en bra dag.

E1 dag 70: Nydelig dag fra Tiplingan til Ranseren

Vi våknet til solsteik på teltduken. Herlig morgen med lang frokost i sola før avmarsj.

Rago var fortsatt litt stressa og forstod ikke helt konseptet med å hvile mellom øktene. De to andre hundene derimot, de lå rett ut fra kløven ble tatt av til kløve ble montert på igjen.

Fra Tiplingan var det ikke sti å følge. Det syntes jeg var fint selv om det kan være litt plunder med kløver som setter seg fast i kratt og kjerr. Uten sti må man gå sine egen vei, og vi gikk parallelt med Simlelva.

Det tok ikke lang tid før vi var over skoggrensa og kunne gå i åpent og lettgått terreng. Elvene var enkle å krysse etter en tørr og varm sommer.

Siden været var fint, og vi hadde mange ivrige fiskere på gruppa bestemte vi oss for å gå til Rantserenmehkie. Det er et fiskeeldorado, og der ville vi slå leir.

Noen startet fiskinga umiddelbart etter at vi hadde fått opp teltene mens andre foretrakk et bad på 980 moh.

Rago tok en liten hvil, men fortsatt en smule stressa selv etter enda en dag med tung kløv og 15 km.

Astri koste seg med strikketøy i solnedgangen. Det virka som de fleste var fornøyd med dagen, og det skulle jo bare mangle. Fint vær, hyggelige turvenner, fantastiske omgivelser og godt fiske. Bedre kunne det ikke bli.

E1 dag 69: Herlig start på Børgefjell

Vi går E1 fra Nordkapp til Sicilia i etapper, og årets (2023) etappe startet der vi slutta i 2022, i Susendalen.

I tillegg til våre tre hunder (Nuuk, Dakota og Rago), hadde Per og jeg med oss fem glade og forventningsfulle turentusiaster. De skulle være med oss gjennom Børgefjell nasjonalpark.

Vi tok tog til Trofors stasjon, og taxi til Susendalen.

Dakota og Nuuk skjønte hva som var på gang og var glad og gira. Rago forstod kanskje ikke hva som skulle skje, men han var som alltid full av energi og tent på action.

Været var perfekt, sol og vind. Fint vær å gå i. Ikke for varmt og ingen plagsomme insekter. Vi fulgte stien mot Vestre Tiplingen.

Etter 3-4 km og ca 300 høydemeter var vi på dagens høyeste punkt 855 moh. Derfra gikk vi parallelt med Austre Tiplingan før vi gikk ned til Tiplingelva.

Flere multemyrer ble passert, men ikke uten smaksprøver.

Vi kryssa elva på en fin hengebru og rett etter passering slo vi leir. Stemninga var god og været fortsatt flott.

De ivrigste tok frem stanga. Andre var fornøyd med å slappe av i sola.

GPSen viste 11 km. Perfekt start på 2023 etappen.

E1 dag 59: Fra Krukki til Bolna

Etter en vellykket helg var det klart for å ta farvel med Krukkistua og starte på etappen mot Bolna.

Sekken var lette, været var godt, humøret på topp og tempoet høyt de første kilometerne.

Vi gikk langs traseen hvor den tidligere telegraflinja gikk, og passerte flere interessante kulturminner fra en svunnen tid.

Til stor glede for hundene møtte vi mye lemmen på veien. Rago utmerket seg som en effektiv jeger. Han hoppet opp som en rev, og jeg hørte lemmen forsvant ned i halsen før jeg rakk å blunke. Hundene ble veldig gira av jakten så de holdt tempoet oppe.

Vi krysset Bjøllåga, og fortsatte opp i Raudfjellelvdalen.

Ved Raudfjelldalskoia ble det lunsj før vi fortsatte ned til Bolna stasjon og turisthytte. GPSen viste 25 km da vi kom frem, og jeg var fornøyd. Flott turterreng, hyggelig turfølge og bra vær. Det kunne ikke vært bedre.

E1 dag 58: Fra Saltfjellstua til Krukki

Vi våknet til et fantastisk vær, og startet dagen med en deilig og lang frokost. Dagens etappe var bare på 5 km, fra Saltfjellstua til Krukki, så vi hadde god tid.

En annen som også koste seg godt, var Rago. Han fant en fristende matkasse som han klarte å få opp. En hel boks prim, brødskiver og en pose med havergryn forsvant ned i magen før jeg oppdaget katastrofen. Fryktelig flaut. Heldigvis var vi mange som hadde med oss mye mer mat enn det vi trengte så det var ingen som sultet.

Den merka stien mellom DNT hyttene, Saltfjellstua og Krukki går gjennom bjørkeskog.

Været og omgivelsene var ufattelig fine. Vi stoppet derfor og tok en kaffe- og nytepause i finværet selv om vi ikke hadde gått så langt.

Det ble tatt mange bilder i løpet av dagen.

Like før vi kom til Krukki var vi innom den spesielle Steinstua. Steinstua er et vakkert kulturminne som ble benyttet som bolig for anleggsarbeiderne under oppføring og drift av teleraflinja som gikk langs Bjellåvassdraget. Den ble oppført i 1867, resturert i 1983-85 og er i dag eid av Statskog.

Da vi kom til Krukki fortsatte kosen med mye god mat og drikke. Perfekt å reise på tur med flinke damer.

E1 dag 57: Fra Lønsdalen gjennom Steindalen til Saltfjellstua

Strekning fra Lønsstua via Saltfjellstua og Krukki til Bolna ble gjennomført som en tur i regi av Polarsirkelen Turlag. Fem spreke og glade damer meldte sin interesse. I tillegg tok jeg med Nuuk og Rago.

Det var ikke det beste været da vi startet fra Lønsdalen togstasjon tidlig en fredagsmorgen, men humøret var det ikke noe å si på.

Praten var livlig og tempoet bra da vi passerte Kjemåvatnet. Der tok vi hadde dagens første pause.

Vi fortsatte videre vestover etter godt merket løype.

Kjemåbekken ble krysset to ganger. Det var ikke stor vannføring i bekken, men skoene var glatte og damene forsiktige. Vi fant frem stavene, og med litt veiledning fikk vi alle over.

Etter ca 10 km startet vi stigningen inn i den beryktede Steindalen. Steindalen ligger mellom Lønstinden (1506 moh) i sør og Steindalstinden ( 1379) i nord. Dalen bar sitt navn med rette for her var det mye stein. Steinene var delvis dekt med snø så vi måtte være nøye med hvor vi satte ned foten. Det gikk likevel overraskende greit, og damen mente at ryktet var verre enn virkeligheten. Selv var jeg overlykkelig over at skydekke lettet litt slik at vi fikk se den flotte dalen.

Etter Steindalen bar det ned mot Bjellåvatnet. Vi måtte også her passere en bekk

Jeg tror det var mange som var glad da vi endelig kom frem til Saltfjellstua etter 9 timer på tur. Steindalen og 23 km kjentes i føttene. Fyr i ovnen og god middag var en god avslutning på en fin dag.

Syv søstre – en tur for minneboka

På Helgelandskysten i Nordland ligger fjellrekken De Syv Søstre – et spektakulært turmål for både erfarne fjellfolk og eventyrlystne turgåere. Å gå alle de syv toppene på én og samme tur er blitt en populær utfordring, selv om ruta er krevende, 26 kilometer lang og med hele 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men følelsen av mestring når man står på den siste toppen er ubeskrivelig.

De fleste velger å fordele toppene over flere turer – og det er minst like flott. Uansett hvordan man velger å gjøre det, venter store naturopplevelser og storslått utsikt.

Rana og omeng Turlag (tidl. Poalrsirkelen Turlag) arrangerte tur over De Syv Søstre flere år på rad. Hver gang fylles turen opp av ivrige deltakere med ulik erfaring og fysisk form, men med ett felles mål: å klare alle toppene på én dag.

I begynnelsen av juli i 2020 startet vi kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910 moh), den sørligste toppen. Været var strålende – sol og litt vind – og stemningen var god blant de 11 deltakerne og 3 turlederne. Oppstigningen til Breitinden var bratt og krevende, men alle kom seg opp med både pust og humør i behold.

Fra Breitinden går det bratt ned før man starter stigningen til Kvasstinden (1010 moh). Vi hadde ventet mye snø i dette partiet, men overraskende nok var det mindre enn noen gang – selv om det lå mer snø andre steder langs ruta enn vi tidligere hadde opplevd.

På Kvasstinden la vi igjen sekkene og tok turen opp og ned uten ekstra vekt. Tåka kom og gikk, så besøket på toppen ble kort. Tilbake ved sekkene begynte beina å bli stive og magen tom, men etter en god lunsj gikk turen videre mot Tvillingene (945 og 980 moh).

Da vi nådde Tvillingene var klokka blitt 17.00. Flere begynte å kjenne på både slit og metthet, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og én turleder å gå ned. Resten av gruppa fortsatte.

Med en mindre gruppe og kald vind i ryggen økte tempoet betraktelig. Vi brukte ikke mange minuttene på toppen av Skjæringen før vi satte kursen mot Grytfoten. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt over øyer og skjær langs Helgelandskysten – et landskap som virkelig tar pusten fra deg.

Da vi kom til Botnenkrona hadde vi tatt de tre siste søstrene i et imponerende tempo. Ned gikk det litt tyngre, men vi nådde frem til midnatt og brukte totalt 16 timer på turen.

Helgelandskysten og De Syv Søstre leverte – og det må oppleves. Naturen, fellesskapet og den fysiske utfordringen gjør dette til en tur man aldri glemmer. Enten du går én topp eller alle, er det verdt hvert steg.