I løpet av natten slo været helt om og det ble regn og vind. Det skulle heller ikke bli bedre de neste dagen så vi pakka sammen og bestemte oss for å gå fra Pieskenhaurestugan til Muorkihytta i Norge.
Vi fulgte et scooterspor over innsjøen, Pieskehaure. Pulkene var blitt lettere og Rago var uthvilt så det gikk unna.
Etter vel 7 km på vannet vinkla vi 90 grader og gikk opp mot Muorikkejávrre og Muorkihytta.
Vi passerte grensesteiner og fant den koselige Muorkihytta en kilometer innenfor grensen.
Det var meldt dårlig vær, og det ble det, vind og snø. Da passet det fint med en dag på hytta, men allerede på ettermiddagen hadde vinden løyet. De ivrigste benyttet da muligheten til å prøve fiskelykken, men fangsten var temmelig liten.
Dagen etter, dag 4 på turen, dro vi videre mot Sverige og Padjelanta nasjonalpark.
Det var overskyet da vi startet, men det lyste mer og mer opp jo lenger mot øst vi kom.
På enden av Sårjåsjávrre på svensk side ligger den svenske turistforeningshytta, Sårjåsjávrrestugan. Der gikk vi inn og spiste lunsj.
Fra Sårjåsjávrrestugan fulgte vi elva, Sårjåsjåhkå. Det var overraskende lite snø. I tillegg var temperaturen steget så jeg fikk skikkelig vårfølelse.
Rago var glad og gira og hadde god driv mot Stáddájåkkå stugorna. Disse hyttene/stugorna eies og driftes av reindrifta.
Det var ingen stugvert så seint på sesongen, men en hytte stod heldigvis åpen. Der var det seks senger. Akkurat nok til oss. 😊
Pannekaker til kvelds ble en bra avslutning på en fantastisk flott dag.
Strålende sol fra skyfrihimmel var det som møtte oss da vi våknet på Ny-Sulitjelma på dag 2 på turen rundt Sulisfjellene.
Det var en glad gjeng som kjempa seg opp den bratte lia rett overfor Ny-Sulitjelma fjellstue.
Vi tok av oss skiene for å få bedre tak. Det var tungt, men det gikk.
Da vi kom opp til ca 900 moh ble vi belønnet med herlig utsikten mot Sulitjelmaisen, Vagnatjåhkka og Stortippen mens vi spiste lunsj.
Etter lunsjen fortsatte vi ned til Storelvvatnan som vi kryssa før vi fortsatte videre etter sommerstien (Nordlansruta, Nordkalottleden og E1) mot Sorjoshytta.
Det var helt magiske forhold.
På Sorjoshytta var det god stemning og kos i hytteveggen. Vi var takknemlig for det flotte været og glad for at vi var kommet frem. Værvarselet for den neste dagen var temmelig dårlig så det var deilig å være innlosjert i trygge omgivelser.
Sulisfjellene er majestetiske og jeg har tidligere skildret fantastiske turer dit i denne bloggen. Årets vårskitur 2024 ble derfor planlagt til nettopp Sulisfjellene.
Vi var full av pågangsmot da vi startet fra Kirka i Sulis og fulgte veien opp mot DNT hytta, Ny-Sulitjelma. Været var ikke strålende, men yr hadde lovet oss bedre vær etterhvert.
Det gikk bratt oppover og jeg var spent på hvordan hundene ville reagere på den brutale starten. Pulkene var fylt med mat og utstyr for en uke. Rago hadde 40 kg og gamle Nuuk 32 kg. Per og jeg hadde hver vår sekk på ca. 10 kg.
Det gikk overraskende bra, men vi tok oss god tid, og vi gav dem god hjelp de bratteste kneikene.
Vi tok en pause i vindsekken på tur opp så hundene skulle få tid til å kjøle seg ned.
Det var isete og lite snø da vi kom opp til krysset før Ny-Sulitjelma fjellstue.
Vi fant hytta, Ny-Sulitjelma, som drives av Sulitjelma og Omeng Turistforening.
Etterhvert kom resten av turfølge. Per hjalp dem ned den siste skavelen så de skulle slippe å ramle som meg. Vi avslutta dagen med bacalao og hyttekos og var glad for å være på tur igjen.
Det hadde regnet litt på natta, men det var opphold da vi våknet og god tørke. Det var lykke for oss for et tørt telt er absolutt å foretrekke å ha i sekken fremfor et vått.
Fisket hadde så lang gått strålende. Vi hadde fått blod på tann, og var sugen på flere fiskeopplevelser.
I stedende for å gå direkte tok vi derfor sekken på, og fisket mens vi sakte gikk sørvestover. Vi prøvde fiskelykken i flere fiskevann i Raentserenmehkie i løpet av formiddagen.
Hundene ventet tålmodig på at de ivrige fiskerne skulle bli ferdig, og lurte sikkert på, «hva var greia..»
Klokka var 13 før vi følte oss ferdig med Raentserenmehkie. Etter en liten lunsj forlot vi de fantastisk fiskevannene og gikk videre sørover. Etter et par km vinkla vi rett vest for å komme oss over et pass mellom de majestetiske og mektige fjellene, Flåfjellet og Virmafjellet. Dessverre var de godt skjult i tåke da vi passerte.
Det var merket av en liten bre på kartet. Den måtte vi øforsere like før vi kom opp. Vi var spent på hvordan den skulle være, men det var en snill bre, mer som en snøflekk. Ikke noe problem å gå over den.
Etter brevandringen bar det ned Virmadalen. Dakota og Rago var ivrige og jakta rein heile veien. Det var bare å følge på etter beste evne.
Det regnet det siste stykke frem til Viermavatnet. GPS-en viste 18 km da vi bestemte oss for å slå leir. Teltene kom opp i rekord fart, og heldigvis, værgudene hadde hørt vår bønn. Regnet stoppa neste med det samme vi hadde fått teltene opp. Da været lettet ble også stemninga i leiren bedre.
Fiskestanga ble plukket frem av de ivrigste fiskerne. Andre gledet seg til smakebiten som var lovet. Jan Atle var i gang med forberedelsen til den. Smakfull avslutning på en bra dag.
Vi våknet til solsteik på teltduken. Herlig morgen med lang frokost i sola før avmarsj.
Rago var fortsatt litt stressa og forstod ikke helt konseptet med å hvile mellom øktene. De to andre hundene derimot, de lå rett ut fra kløven ble tatt av til kløve ble montert på igjen.
Fra Tiplingan var det ikke sti å følge. Det syntes jeg var fint selv om det kan være litt plunder med kløver som setter seg fast i kratt og kjerr. Uten sti må man gå sine egen vei, og vi gikk parallelt med Simlelva.
Det tok ikke lang tid før vi var over skoggrensa og kunne gå i åpent og lettgått terreng. Elvene var enkle å krysse etter en tørr og varm sommer.
Siden været var fint, og vi hadde mange ivrige fiskere på gruppa bestemte vi oss for å gå til Rantserenmehkie. Det er et fiskeeldorado, og der ville vi slå leir.
Noen startet fiskinga umiddelbart etter at vi hadde fått opp teltene mens andre foretrakk et bad på 980 moh.
Rago tok en liten hvil, men fortsatt en smule stressa selv etter enda en dag med tung kløv og 15 km.
Astri koste seg med strikketøy i solnedgangen. Det virka som de fleste var fornøyd med dagen, og det skulle jo bare mangle. Fint vær, hyggelige turvenner, fantastiske omgivelser og godt fiske. Bedre kunne det ikke bli.
Vi går E1 fra Nordkapp til Sicilia i etapper, og årets (2023) etappe startet der vi slutta i 2022, i Susendalen.
I tillegg til våre tre hunder (Nuuk, Dakota og Rago), hadde Per og jeg med oss fem glade og forventningsfulle turentusiaster. De skulle være med oss gjennom Børgefjell nasjonalpark.
Vi tok tog til Trofors stasjon, og taxi til Susendalen.
Dakota og Nuuk skjønte hva som var på gang og var glad og gira. Rago forstod kanskje ikke hva som skulle skje, men han var som alltid full av energi og tent på action.
Været var perfekt, sol og vind. Fint vær å gå i. Ikke for varmt og ingen plagsomme insekter. Vi fulgte stien mot Vestre Tiplingen.
Etter 3-4 km og ca 300 høydemeter var vi på dagens høyeste punkt 855 moh. Derfra gikk vi parallelt med Austre Tiplingan før vi gikk ned til Tiplingelva.
Flere multemyrer ble passert, men ikke uten smaksprøver.
Vi kryssa elva på en fin hengebru og rett etter passering slo vi leir. Stemninga var god og været fortsatt flott.
De ivrigste tok frem stanga. Andre var fornøyd med å slappe av i sola.
GPSen viste 11 km. Perfekt start på 2023 etappen.
Nedenfor finner du en liste med etappen vi har gått så lang etter E1.
E1 er en samenhengende rute fra Nordkapp til Sicilia. Målet vår er å gå helt til Sicilia, men det er langt frem. E1 er totalt 8000 km, og vi går tre-fire uker hver sommer. Det vil si at det tar ca 16 år før vi er fremme.
2020:
Totalt i 2020 gikk vi 626 km og var på tur i 31 dager.
2021:
Totalt i 2021 gikk vi 585 km var på tur i 29 dager
2022:
Totalt gikk vi 215,5 km i 2022 og var på tur i 10 dager.
Da vi starta fra Granes camping lå tåka langt ned i dalen. Vi skulle gå noen km før stien gikk omtrent 700 høydemeter rett opp. Jeg grudde meg til den brutal starten. En annen sak som bekymret meg var Rago. Vi hadde våknet om nattet til et hjerteskjærende skrik fra han. Hva som hadde skjedd var vanskelig å si, men antagelig hadde han surret seg inn i wiren han sto bundet til. Det hadde i alle fall resultert i et hudløs parti på ryggen noe som ikke var bra i det fuktige været.
Vi passerte Heggneset kulturminnet før vi startet på stigningen.
Etter to timer med slit og svette kunne vi ta en vel fortjent pause på toppen av dalsiden. Tåka hadde lettet og en fantastisk utsikten over Skardmodalen kom til syne.
Vi fortsatte mellom flotte og mektige fjell, Rotfjellet og Njueniesvaere i sørvest, og Vestre og Østre Tverrklubben i nordøst. Det vekslet mellom opphold og regnbyger, og bekkene var store etter mange dager med regn.
Vi gikk forbi Rotvatnet/ Råaktjoenjaevrie på 985 moh.
Da vi kom ned til Daningen/ Daarenege regna det godt. Per var så våt da at han syntes det var like greit å kle av seg istedenfor på seg.
På elva mellom Daningen og Bliehrehke fant vi en båt som vi brukt for å dra oss over. Rago var skeptisk, men Per kasta han opp i båten og dytta oss fra land før han fikk tenkt seg om.
Såret til Rago hadde ikke hatt det godt under den våte kløven. Det hadde utviklet seg til våteksem. Jeg skjønte at vi ikke kunne fortsette over Børgefjell med Rago, men måtte komme oss heim. Det var litt bittert siden det skulle bli noen dager med godt vær, men slik var det. Turen måtte være bra for alle som skulle delta både to og firbeinte.
Per tok kløven til Rago de siste kilometerne ned til Susendalen og Harvasstua. Vi holdt god fart siden det regnet og var lite fristende å ta pause. Nede i Susendalen viste GPSen 25,5 km.
Det hadde regnet mye gjennom hele natten så det var temmelig våt da vi kom ut etter en god natts søvn. Vi drakk mye kaffe og tok oss god tid siden dagens etappe ikke var så lang, bare 13 km.
De første km gikk vi etter vei før vi kom til en tydelig merket sti. Over Sørelva var det tilrettelagt med hengebru. Det gikk jevnt og trutt oppover gjennom skogen mot Sæterfjellet. Vi møtte en dame fra Sveits som skulle til Nordkapp, ellers var det bare vi og myggen.
Vi gikk gjennom Sandskaret før vi starta på ned mot Granes.
Det var ganske bratt det siste stykket, men fin utsikt mot Unkervatnet.
På Granes camping fikk vi leie hytte hos en hyggelig campingeier på 86 år. Hyttene var litt slitte, men til gjengjeld veldig billige. Kun kr. 250,- pr natt. Det betalte vi gjerne for å få ly for regnet som skulle komme samme natt.
Turblogg 