Helgeland – Turblogg

Oksfjelltuva – herlig skitur midt i juli

Oksfjelltuva 1523 moh har jeg ikke tidligere blogget om, men det er et fint turmål hvis man synes de mer profilerte toppene rundt Okstindbreen blir for luftig eller man ikke ønsker å gå så langt. Da er Oksfjelltuva perfekt.

Vi gikk fra den øverste parkeringsplassen øverst i Leirskadalen i midten av juli. Skiene ble festet til sekken og slik bar vi de opp til Rabothytta.

Vi hadde startet tidlig for å sikre godt skiføre og for å skåne polarhundene for varmen. På Rabothytta var det derfor stille da vi kom. Vertskapet for helga var ikke like tidlig våken som oss, men det ble likevel en god pause før vi fortsatt opp til breen.

På breen var det sol og ikke et vindpust. -Og skiføre var overraskende godt. Det var pur skiglede og rein nytelse over breen bort til Oksfjelltuva.

Da vi kom over breen var det en liten stigning på ca 150 høydemeter før vi kunne ta felles bilde på toppen av Oksfjelltuva.

På tur ned ble det både vaffelstopp på Rabothytta og bading i Mørbekktjønna. Kaldt og forfriskende etter en varm dag på ski. Herlig avslutning på en varm og fin tur.

E1 dag 64: Fuktig tur fra Steikvasselv til Famvatnet

Det var en forventningsfull gjeng som starta fra egen hytte i Steikvasselv ved Røssvatnet. Vi hadde endelig fått sommerferie, og selv om det regnet var humøret på topp.

Alle tre hundene hadde på seg kløv. Rago bar ikke mer enn et par kg siden det var hans første sesong, men vi ville gjerne at han skulle venne seg til konseptet.

Fra Steikvasselv var det ca 4,5 km etter vei. Deretter tok vi av mot storfurua og Nordlandsruta.

Det hadde regnet i flere uker så det var god vannføring i Storelva da vi krysset den.

Rett etter Storfurua delte stien seg. Vi tok til høyre, nesten rett sørover, og fulgte en frodig og fuktig li oppover.

Jeg var overrasket over at det allerede var begynt å spire kantarell så tidlig på året på nesten 600 moh.

Etterhvert kom vi oss ut av den fuktige skogen og opp i Tjetterskaret. Vi passerte mellom den majestetiske Hjartfjelltoppen og Nilstinden, og gikk videre opp til Kilvassaksla, 810 moh.

Deretter gikk det bratt nedover. Vi tok det med ro for det var glatt og lett å ramle. Hundene dro utålmodig i tauet. De syntes nok det gikk litt sakte.

Vi passerte Skinnfelldalen før vi kom ned til Famvatnet og veien, våte og lykkelige. Da viste GPSen 20 km.

E1 dag 61: Vindfull dag fra Virvasshytta til Kvitsteindalstunet

Tidlig i seng og tidlig opp. Klokka åtte var hytta vaska og vi var på tur i retning Kvitsteindalstunet.

Det var blitt kaldere. Føre var derfor like hardt og isete som dagen før. Vi gikk over Vardfjellet mens motvinden økte på. Nede ved Vardfjellkøta fant vi ly og tok dagens første rast.

Gjennom Kvepsendalen ble det enda hardere vind, og den kom rett mot oss. Noen ganger var vindkastene så kraftige at det var vanskelig å holde balansen. Det var derfor en glad og lettet gjeng som fant både ved og ly i Kvepsendalskøta.

Fra Kvepsendalskøta og ned til Kaldvatnet gikk det lettete. Vinden var ikke så sterk og det ble mildere. Rago derimot virket litt sliten.

Vi kom til slutt frem til Kvitsteindalstunet, og da viste GPSen min 25 km.

Indrefilet og rødvin stod på menyen og latteren satt løst så stemninga var topp også den kvelden.

Smaltinden

Smaltinden (782 moh) i Lurøy er et ypperlig turmål i sommerhalvåret.

En vakker søndag i juni ble jeg invitert med på tur til Smaltinden av en sprek venninne. Vi kjørte til Sila og parkerte på den første parkeringsplassen etter tunnelen. Der fant vi god informasjon og kart over ruta opp.

Stien var merket, men det hindret oss ikke i å gå feil – to ganger. Vi gikk og pratet, fulgte ikke helt med, og plutselig var vi ute av kurs. Det endte med litt klatring for å slippe å gå tilbake enda en gang. Jeg hadde nemlig allerede mistet GPS-en min gjennom et hull i sekkelomma, og vi hadde måttet snu for å finne den. Heldigvis tok min gode venninne det hele med et smil.

Etter den strevsomme klatreetappen gikk det lettere. Tørt svaberg, nydelig utsikt og strålende vær gjorde resten av turen til en fryd.

På toppen ble vi belønnet med storslått utsikt over store deler av Helgelandskysten. Fra Smaltinden kan man gå videre til både Breitinden og Tortenviktinden, men vi var fornøyde med å nå toppen av Smaltinden. Vi koste oss med kaffe og nøt stillheten og utsikten før vi vendte nesen hjemover.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre – en tur for minneboka

På Helgelandskysten i Nordland ligger fjellrekken De Syv Søstre – et spektakulært turmål for både erfarne fjellfolk og eventyrlystne turgåere. Å gå alle de syv toppene på én og samme tur er blitt en populær utfordring, selv om ruta er krevende, 26 kilometer lang og med hele 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men følelsen av mestring når man står på den siste toppen er ubeskrivelig.

De fleste velger å fordele toppene over flere turer – og det er minst like flott. Uansett hvordan man velger å gjøre det, venter store naturopplevelser og storslått utsikt.

Rana og omeng Turlag (tidl. Poalrsirkelen Turlag) arrangerte tur over De Syv Søstre flere år på rad. Hver gang fylles turen opp av ivrige deltakere med ulik erfaring og fysisk form, men med ett felles mål: å klare alle toppene på én dag.

I begynnelsen av juli i 2020 startet vi kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910 moh), den sørligste toppen. Været var strålende – sol og litt vind – og stemningen var god blant de 11 deltakerne og 3 turlederne. Oppstigningen til Breitinden var bratt og krevende, men alle kom seg opp med både pust og humør i behold.

Fra Breitinden går det bratt ned før man starter stigningen til Kvasstinden (1010 moh). Vi hadde ventet mye snø i dette partiet, men overraskende nok var det mindre enn noen gang – selv om det lå mer snø andre steder langs ruta enn vi tidligere hadde opplevd.

På Kvasstinden la vi igjen sekkene og tok turen opp og ned uten ekstra vekt. Tåka kom og gikk, så besøket på toppen ble kort. Tilbake ved sekkene begynte beina å bli stive og magen tom, men etter en god lunsj gikk turen videre mot Tvillingene (945 og 980 moh).

Da vi nådde Tvillingene var klokka blitt 17.00. Flere begynte å kjenne på både slit og metthet, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og én turleder å gå ned. Resten av gruppa fortsatte.

Med en mindre gruppe og kald vind i ryggen økte tempoet betraktelig. Vi brukte ikke mange minuttene på toppen av Skjæringen før vi satte kursen mot Grytfoten. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt over øyer og skjær langs Helgelandskysten – et landskap som virkelig tar pusten fra deg.

Da vi kom til Botnenkrona hadde vi tatt de tre siste søstrene i et imponerende tempo. Ned gikk det litt tyngre, men vi nådde frem til midnatt og brukte totalt 16 timer på turen.

Helgelandskysten og De Syv Søstre leverte – og det må oppleves. Naturen, fellesskapet og den fysiske utfordringen gjør dette til en tur man aldri glemmer. Enten du går én topp eller alle, er det verdt hvert steg.

Vårtur rundt Gressfjellet

Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

Norge på tvers

Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Herringen Trail

I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.

Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlandshunder som vi kjente fra før.

Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på sin runde nummer to.

I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og tar gjerne turen tilbake et annet år.