Stikkord: Fottur

Vi fulgte ikke den t- merka stien da vi starta fra Finnkruhøtta, og vi skjønte fort at det kom til å bli en krevende dag. Terrenget var veldig kupert med vann, dype søkk og små høyder over alt. Krevende å navigere i.

Vi gikk ned til Nesåvatnet for å være sikker på å komme over elva. Luftig hengebru, men vi var glad for å slippe å vade.

Etter elve passeringen vinkla vi sørvest mot Vesle Blåmueren.

Også på denne turnen fant vi mye bær. Dakota elsker multer, og lot ikke muligheten gå fra seg.

Det gikk opp og det gikk ned. Krevende for både to og firbente.

Det var ikke strålende sol, men god temperatur. Dakota tok seg mange badepauser i flere av de mange tjønnene vi gikk forbi.

Vi gikk over Vesle Blåmuren, 874 moh, før det bar bratt ned mot Holmtjønna.

Hele veien trodde vi at terrenget skulke bli snillere og bedre for oss å gå i, men neida, bekker og juv hele veien frem til Kviltjønna. Faktisk var de siste kilometerne de verste. Vi måtte av med kløvene og fire ned bagasje og hunder på noen plasser.

Da klokka var sju var vi kommet til Kviltjønna. Vi hadde kun gått 18 km, men det var kanskje noe av det mest krevende terrenget vi hadde gått i på lenge.

Godt å få opp teltet, og nå hadde også sola fått tak. ☀️

Etter en deilig nattesøvn pakket vi ned og fortsatte langs Tunnsjøen.

Det var meldt regn, men det kom ikke noe. Temperaturen var fortsatt god så vi fortsatte med hyppige badepauser.

Like før vi kom til Skorovatn møtte vi Per. Han hadde vært heime med Rago, og kom i møte med oss. Vi var glade, 22 km etter asfaltvei satte sine spor i legger og lår. Det var fint å få litt hjelp de siste kilometerne.

Skorovatn var en interessant plass. En gang et aktivt og levende gruvesamfunn, men gruva ble nedlagt i 1984. Den gang bodde det 600-700 mennesker i Skorovatn. Da vi besøkte bygda var det 20 fastboende ifølge butikkmedarbeideren på den lokale Coopen, men det var veldig mange som hadde hytte i området.

Mye av den gamle bebyggelsen fra gruvetida stod fortsatt. Det var som å gå tilbake i tid.

Skjenkestova, den lokale puben var en opplevelse i seg selv, og var virkelig verdt et besøk. Vi møtte en hyggelig vert med god kunnskap om sine produkter. Han hadde hele 500 sorter øl og 500 sorter brennevin vi kunne velge og vrake i. Jeg tror ikke jeg tidligere har besøkt en plass med like rikt utvalg enn i Skjenkestova i Skorovatn. Det var i alle fall mer enn en tørst turgåer hadde drømte om. Og ja, det smakte himmelsk.

Da hadde det skjedd igjen. Rago hadde fått våteksem i nakken. Antagelig var det kroken i halsbåndet som hadde irritert i kombinasjon med varmt vær og regn. I tillegg hadde Rago veldig tykk pels etter en kald vinter på Svalbard. Det var nok heller ikke gunstig. Uansett årsak, det var en gedigen nedtur. Rago måtte heim og under tak. Per reiste heim med Rago mens jeg, Dakota og Nuuk fortsatte videre alene.

Jeg orket ikke å gå opp til E1 ruta, men fortsatt parallelt med E1 etter vei 773 mot Gjerdsvika.

Vi gikk langs innsjøen, Limingen. Det var praktisk for det var fortsatt ganske varmt, 15 grader. Vi tok derfor flere turer ned til innsjøen så Dakota og Nuuk fikk kjølt seg ned.

Det var ikke mange vi møtte, men en syklist fra Sveits stoppet og slo av en prat. Han ville at vi skulle besøke han når vi kom til Sveits. Kanskje vi gjør det, men det er mange mil og noen år før vi er der.

Da vi kom til Gjerdsvika fortsatte vi mot Skorovatn. Det var en fin vei uten trafikk. Ingen bebyggelse bare noen få hytter. Vi gikk til klokka var åtte. Da hadde vi gått 26 km, og var kommet til Mykkelvika. Vi fant en idyllisk plass ved Tunnsjøen, og satte opp teltet.

Ikke et vindpust, nydelige farger og natur. Det var ikke ofre jeg hadde så fin utsikt fra teltet. Jeg spiste min tilmålte Real, og krøp i soveposen til lyden av fisk som vaket.