Børgefjell – Turblogg

E1 dag 72: Våt dag fra Virmavatnet til Namsvatnet

Deilig start på dagen. Stekt ørret på brød med masse smør til frokost. Kunne ikke fått et bedre måltid.

Det som imidlertid ikke var så bra var at vi hadde fått to uvenner med på turen, Rago og Nuuk. Dakota hadde fått løpetid , og ingen av de to kamphanene hadde tenkt å trekke seg. To runder med slåssing hadde heldigvis ikke ført til mer enn noen små overflate sår, men de måtte holdes langt fra hverandre.

Per gikk langt bak. Jeg tok Rago og gikk i retning Namsvatnet.

Det ble noen pauser på veien

Vi passerte enda flere multemyrer, og tok oss tid til å smake på fjellets gull selv om regnet hadde kommet for fult.

Over Saapmanjohke ble det vading. Da var kroks og staver godt å ha.

Etter 15 km var vi nede ved Namsvatnet. Der var vi heldige og traff eieren av skyssbåten. Vi tok skyss over Namsvatnet, og da vi kom over ble vi hentet med bil av den serviceinnstilte driveren av Limingen gjestegård. Det føltes fantastisk. Alt var vått. På Limingen Gjestegård i Røyrvik ble det en deilig dusj og en herlig middag. En verdig avslutting på Polarsirkelen Turlag sin tur over Børgefjell.

E1 dag 71: Fisketur fra Ranseren til Virmavatnet

Det hadde regnet litt på natta, men det var opphold da vi våknet og god tørke. Det var lykke for oss for et tørt telt er absolutt å foretrekke å ha i sekken fremfor et vått.

Fisket hadde så lang gått strålende. Vi hadde fått blod på tann, og var sugen på flere fiskeopplevelser.

I stedende for å gå direkte tok vi derfor sekken på, og fisket mens vi sakte gikk sørvestover. Vi prøvde fiskelykken i flere fiskevann i Raentserenmehkie i løpet av formiddagen.

Hundene ventet tålmodig på at de ivrige fiskerne skulle bli ferdig, og lurte sikkert på, «hva var greia..»

Klokka var 13 før vi følte oss ferdig med Raentserenmehkie. Etter en liten lunsj forlot vi de fantastisk fiskevannene og gikk videre sørover. Etter et par km vinkla vi rett vest for å komme oss over et pass mellom de majestetiske og mektige fjellene, Flåfjellet og Virmafjellet. Dessverre var de godt skjult i tåke da vi passerte.

Det var merket av en liten bre på kartet. Den måtte vi øforsere like før vi kom opp. Vi var spent på hvordan den skulle være, men det var en snill bre, mer som en snøflekk. Ikke noe problem å gå over den.

Etter brevandringen bar det ned Virmadalen. Dakota og Rago var ivrige og jakta rein heile veien. Det var bare å følge på etter beste evne.

Det regnet det siste stykke frem til Viermavatnet. GPS-en viste 18 km da vi bestemte oss for å slå leir. Teltene kom opp i rekord fart, og heldigvis, værgudene hadde hørt vår bønn. Regnet stoppa neste med det samme vi hadde fått teltene opp. Da været lettet ble også stemninga i leiren bedre.

Fiskestanga ble plukket frem av de ivrigste fiskerne. Andre gledet seg til smakebiten som var lovet. Jan Atle var i gang med forberedelsen til den. Smakfull avslutning på en bra dag.

E1 dag 70: Nydelig dag fra Tiplingan til Ranseren

Vi våknet til solsteik på teltduken. Herlig morgen med lang frokost i sola før avmarsj.

Rago var fortsatt litt stressa og forstod ikke helt konseptet med å hvile mellom øktene. De to andre hundene derimot, de lå rett ut fra kløven ble tatt av til kløve ble montert på igjen.

Fra Tiplingan var det ikke sti å følge. Det syntes jeg var fint selv om det kan være litt plunder med kløver som setter seg fast i kratt og kjerr. Uten sti må man gå sine egen vei, og vi gikk parallelt med Simlelva.

Det tok ikke lang tid før vi var over skoggrensa og kunne gå i åpent og lettgått terreng. Elvene var enkle å krysse etter en tørr og varm sommer.

Siden været var fint, og vi hadde mange ivrige fiskere på gruppa bestemte vi oss for å gå til Rantserenmehkie. Det er et fiskeeldorado, og der ville vi slå leir.

Noen startet fiskinga umiddelbart etter at vi hadde fått opp teltene mens andre foretrakk et bad på 980 moh.

Rago tok en liten hvil, men fortsatt en smule stressa selv etter enda en dag med tung kløv og 15 km.

Astri koste seg med strikketøy i solnedgangen. Det virka som de fleste var fornøyd med dagen, og det skulle jo bare mangle. Fint vær, hyggelige turvenner, fantastiske omgivelser og godt fiske. Bedre kunne det ikke bli.

E1 dag 69: Herlig start på Børgefjell

Vi går E1 fra Nordkapp til Sicilia i etapper, og årets (2023) etappe startet der vi slutta i 2022, i Susendalen.

I tillegg til våre tre hunder (Nuuk, Dakota og Rago), hadde Per og jeg med oss fem glade og forventningsfulle turentusiaster. De skulle være med oss gjennom Børgefjell nasjonalpark.

Vi tok tog til Trofors stasjon, og taxi til Susendalen.

Dakota og Nuuk skjønte hva som var på gang og var glad og gira. Rago forstod kanskje ikke hva som skulle skje, men han var som alltid full av energi og tent på action.

Været var perfekt, sol og vind. Fint vær å gå i. Ikke for varmt og ingen plagsomme insekter. Vi fulgte stien mot Vestre Tiplingen.

Etter 3-4 km og ca 300 høydemeter var vi på dagens høyeste punkt 855 moh. Derfra gikk vi parallelt med Austre Tiplingan før vi gikk ned til Tiplingelva.

Flere multemyrer ble passert, men ikke uten smaksprøver.

Vi kryssa elva på en fin hengebru og rett etter passering slo vi leir. Stemninga var god og været fortsatt flott.

De ivrigste tok frem stanga. Andre var fornøyd med å slappe av i sola.

GPSen viste 11 km. Perfekt start på 2023 etappen.

Dag 65: Fra Simskardelva til Susendalen

Jeg følte at meg litt som en Lars Monsen da vi startet dagen med å spise bekkørret til frokost varmet i kaffekjelen, og etterpå kjempet oss gjennom et igjengrodd område langs Vestre Tiplingen. Det var ikke det beste veivalget, men vi pustet lettet ut etter 6 km og 3 timers hard jobbing. Da var vi kommet til broen ved Tiplingen skogstue. Derfra kune fikk vi nyte en god sti.

Vi fulgte stien over Susenfjellenden, og slo leir da vi kom ned til Vefsna i Susendalen. Da vi hadde fått opp teltet hørte vi tordenvære starte, akkurat som yr.no hadde meldt. Vi var glad for at vi hadde kommet oss ned fra fjellet for det var et kraftig tordenvær.

GPSen viste 17,8 km

Dag 64: Flott tur fra Gaukvatnet til Simskardelva

Det regnet om morgenen. Vi tok ned det innerste teltet slik at vi fikk plass til å spiste frokost mens det trommet koselig på teltduken. Dakota fikk ligge inne så hun ikke skulle bli våt. En ny runde med våteksem på Dakota måtte unngås for en hver pris.

Vi gikk mot Tiplingan og passerte store områder med heivegetasjon. Det var ingen andre enn rein å se, men de var derimot i stort antall. Dakota syntes selvsagt det var inspirerende.

Allerede i 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og at det derfor ikke skulle være merkede stier og hytter i Børgfjell. Det var jeg svært glad for selv om det selvfølgelig ble litt tyngre å gå. Det opplevdes eksklusivt og flott å være i et så øde og uberørt område.

Fjellreven er en av de mange artene som har tilholdssted i Børgefjell, og på veien var vi så heldige at vi tilfeldigvis passerte et revehi. Det var var ikke bare vi som fant det svært interessant. Dakota ville gjerne inn å hilse på.

Vi valgte å slå opp teletet ved Simskardelva like før innsjøen, Vestre Tiplingen. Da hadde vi gått 22 km.

Dakota ble kraftig forvent på turen. Hun fikk ligge inne i teltet hver natt. Det likte hun godt. Mens Per og Dakota slappet av, fisket jeg i elva til det ble kveld og tid for meg også å legge seg.

Dag 63: Endelig Børgefjell

Endelig var vi klar til å gå inn i Børgefjell. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Vandring i nasjonalparker er noe helt annet enn å ferdes langs vei.

Vi startet dagen med å flotte oss med båtskyss over Namsvatnet, og ble satt og i land ved Viermahytta. Derfra gikk vi opp Virmadalen. Det var en sti de første 1-2 km siden måtte vi finne vår egen vei.

Sola varmet godt så det gikk tregt over de mange myrene og krattene vi måtte gjennom. Passering av små elver var derfor en forfriskende avveksling. Vi tok av oss skoene og gikk over elvene i croks. Det fungerte fint for meg, men Per var uheldig og mistet den ene skoen i den første elva vi krysset. Skoen fløt som en båt i stadig større fart nedover elva. Det var umulig å nå den.

Jeg hadde kjøpt meg fiskekort og tatt med meg div. fiskeutstyr i sekken. Gaukvatnet ble derfor en naturlig teltplass slik at jeg kunne prøve fiskelykken. Det så lenge ut til at jeg ikke hadde fiskelykken med meg denne dagen, men da jeg nesten hadde gitt opp var det til slutt en som lot seg friste. Jeg trodde det var en stor fisk, og sveiva inn mens hjertet hamret. Endelig skulle vi få noe annet enn Real turmat til middag. Slukøret måtte jeg innse at » storfisken» var på størrelse med et par fystikkesker.

Dag 62: Nuuk må sendes heim

Denne dagen ble brukt til å kjøre Nuuk heim til Dalselv, 60 mil tur-retur. Det var trist å reise fra han heime, men jeg viste at han ville få god pleie hos guttene min.

Da jeg kom tilbake til Røyrvik syklet vi tur-retur Røyrvik – Namsvatnet, 15 km en vei. En fin asfaltert vei, uten trafikk og i naturskjønne omgivelser var flott å sykle etter, men dagen ble likevel ikke så bra. Jeg savnet Nuuk, og lurte på om han hadde fått kveldsmaten sin.