Alaska Malamut – Side 25

Sykkeltur med hundene

Det er selvfølgelig viktig med god trening før man legger ut på langtur. Jeg lurt litt på hvordan vi skulle klare å trene Nuuk og Dakota skikkelig når det ikke var snø. På sommeren blir det ofte kortere turer enn på vinteren. Hundene springer lettere på hardt underlag enn i løs snø, og det går ikke like fort med meg på føttene som med ski. Det ender gjerne med at jeg kommer hesblesende heim med en en opplagt hund foran.

Jeg har syklet med Nuuk tidligere. Da har jeg hatt han foran meg, men med Dakota var jeg mer usikker siden hun surrer mye frem og tilbake når vi går. Plutselig kan hun stoppe, og det er ikke enkelt når du har stor fart på sykkel. Jeg bestemte med derfor for et sykkelfeste på siden av sykkelen for våre første sykkelturer. Festet har en mekanisme som skal løsne om bevegelsen fra Dakota blir for brå. I tillegg kan Dakota løpe ved siden av veien som gjerne har et bedre underlag for henne enn asfalt.

Dette har fungert helt utmerket, og vi har syklet nesten hver uke. Vi varierer mellom en løype på ca. 5 km og en som er 1 mil. Det virker som hundene liker denne trimmen. Vi har selvsagt også andre turer der vi går med hundene, men det er greit å kunne variere. Hvis man har dårlig tid en dag er sykling perfekt for da får man mange km på kort tid.

Svartisen med toppturer

Denne turen må kunne kalles vårens vakreste eventyr. Planen var å gå over Svartisen fra Glomfjorden til Rana sammen med Polarsirkelen Turlag, men pga dårlig værmelding for torsdag og fredag ble det en litt kortere tur. Turen ble likevel fantastisk bra.

Vi startet opp Brundalen med store tunge pulker fredag ettermiddag. Målet var en helg på østisen av Svartisen. Været var ikke perfekt, men prognosene var bra. Jeg var spent på føret siden det hadde regnet godt før vi startet. Heldigvis var det brukbart i scooterløypa. Vi slo leir like nedenfor nedre Brunvatn. Ketil hadde tatt med en hel sekk med ved så det mangla ikke på bålkos om kvelden.

Dagen etter stod vi opp til strålende sol. Mens vi spiste frokost kom 2 spreke, glade karer forbi, Bjørn og Otto. Bjørn og Otto hadde som mål å springe over flest mulig toppene på Svartisen. De samla på topper på Peakbook kunne de fortelle.

Vi pakka sammen og tok oss opp til Blakkåtinden (1300 m.o.h) . Og videre derifra og inn et stykke på østisen. Der slo vi leir.

Søndag morgen ble det igjen frokost i strålende sol før fikk på oss skiene. Vi passerte Blokksberg (1306 m.o.h) på tur opp på Nordre Istind (1572 m.o.h). Den siste delen opp på toppen gikk vi uten ski. På toppen fikk vi lønn for strevet for med slikt vær så vi det meste av vakker natur som Nordland har å by på.

Tilbaketuren gikk greit til vi kom ned i Brundalen. Sola hadde gjort sitt så både hundene og vi fikk slite litt ekstra i varmen, men det var ikke vanskelig å holde humøret oppe helt ned til Svartisdalene etter denne opplevelsen.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.

Fra Akersvatnet til Øverdalen i Dalsgrenda

Påsken ble avsluttet med en fint tur heim fra hytta. Det gikk litt trått i begynnelsen for det var mange lukter i hytteområdet som skulle undersøkes, men da vi kom ned på Akersvatnet fikk Nuuk og Dakota fart på seg. Det var fint føre, hardt og glatt.

Etter 10 km kom vi til Nevertjønnlia. Der ligger noen hytter, og fra Nevertjønnlia er det derfor merket scooterløype ned til Øverdalen. På vinteren går løypa etter fjellet, mens på sommeren er det vanlig å følge dalen. Det går ganske bratt opp fra Nevertjønnlia, men når vi er kommet opp følger vi fjellryggen og blir belønnet med en fantastisk utsikt mens du følger fjellryggen mot Dalsgrenda.

Det er ganske bratt nedkjøring på slutten, men siden jeg observerte mye spor etter rein var det uaktuelt å slippe hundene løs. Det gikk likevel forbausende bra. Nuuk har lenge vært flink til å springe rett bak meg når det går nedover, men denne dagen så det ut til at Dakota også hadde forstått at det var lurt.

Det er 25 km til brua i Øverdalen fra hytta vår. Vi bruke 3,5 time. Det er nok rekord. Hundene var i god form etter mange gode turer i påsken.

Fra Akersvatnet til Røssvatnet

Mange gode opplevelser sitter igjen etter det som må kunne betengnes som den beste påsken dette århundre. Sol fra skyfri himmel og godt skiføre gjennom hele påsken.

Vi har i mange år hatt som tradisjon å gå fra hytta i Akesvatnet til Røssvatnet. I år tok vi denne turen på onsdag, og det skulle vise seg å være et bra valg. Vi startet tidlig med hyttenaboen og 2 av guttene våre i turfølge. Det var ikke helt skyfritt da vi startet, men himmelen åpnet seg etterhver og det ble en fantastisk dag.

Dakota var veldig gira i begynnelsen. Hun pendla hit og dit og dro i tauet alle veier, men da vi hadde gått 1 mil og var kommet ned på Gressvatnet var hun blitt bedre. Da holdt hun en ganske rett linje, og skuldrene kunne senkes, og turen nytes.

Med så fint vær ble det selvsagt lange pauser og kaffebål. Vi brukte likevel ikke mer enn 8 timer og gikk tilsammen 31,5 km. Bra start på påsken.

Fra Hemavan til Ammarnes

Etter en vinter med mye dårlig vær ble det endelig en helga hvor vi kunne gjennomføre en en langtur på ski. Turen gikk fra Hemavan til Ammarnes etter Kungsleden sammen med Polarsirkelen Turlag.

Vi startet fra Centrumsliften i Hemavan skisenter i Sverige fredag 31. mars kl. 09.00. Siden jeg hadde 2 hunder og pulk valgte jeg å gå opp mens resten av følget tok heisen.

Været var strålende, og føret bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå med Nuuk opp de brakke bakkene siden jeg ikke hadde hatt pulk på Nuuk på et år. Min bekymring skulle vise seg å være berettiget. Nuuk var ikke så intressert i å gå opp med en tung pulk, men med litt hjelp fra meg kom vi oss opp. De andre hadde heldigvis ikke ventet så lenge siden det hadde vært kø i bilettluka pga det fine været.

Vi fulgte Kungsleden mot Viterskalstugan. På Viterskalstugan serverte de varme vafler og kako med krem. Det ble en deilig og lang lunsj, men til slutt gikk turen videre i retning av Syterstugan.

Siden jeg hadde to hunder holdt jeg større fart enn resten av gruppa. Det ble for slitsom å hele tiden bremse hunden så etter en stund lot jeg Nuuk bare gå i sitt tempo, og så fulgte Dakota etter. Vi kom derfor først til Syterstugan. Da viste GPSen 22 km.

Syterstugan er eid av den Svenske Turistforeningen. Hytta var funksjonell, men ikke spesielt lukseriøs. Det var et eldre ektepar som fungerte som hytteverter på hytta. De tok i mot betaling for overnatting og solgte hermtikk, øl, chips og sjokolade.

Dagen etter, 1. april, var været fortsatt bra, men litt mer skyer. Målet var Servestugan. Jeg bestemte meg for å skille lag med resten av gruppa og legge turen innom Tarnasjostugan. Det skulle bli en litt lenger tur, men da fikk jeg gå i scooterspor. Jeg mente at det ville være en fordel for Nuuk. Han gikk nemlig gjennom «skara» når vi kom utenfor løypa. Da jeg kom ned på Tarnasjøen så jeg et merka spor over isen og tenkte at her var det bare å følge scooterleden. Hundene var gira og det gikk fort, men etterhvert begynte jeg å stusse over retningen. Jeg tok opp GPSen og fikk sjokk da jeg forstod at jeg hadde gått 5 km i feil retning. Hvordan er det mulig?

Vi snudde og tok samme vei tilbake. Da vi endelig kom frem til Tarnasjostugan var klokka 14.00 og vi hadde gått 25 km. Jeg tok en lang pause så hundene fikk hvile før vi tok fatt på turen over fjellet. Vi fulgte scootersporet for å spare Nuuk. Dakota ble sliten på slutten, men Nuuk stod løpet ut og dro Dakota med seg. Da vi kom frem til Severstugan viste GPSen 42 km. De andre var kommet frem og ventet med en kald øl. Gjett om den smakte godt?

Den siste dagen var været blitt grått og det var meldt snø og vind. Vi valgte derfor den korteste ruta videre til Ammernes. Det ble 20 km i rolig tempo, med en liten nedoverkjøring de siste km. En milepel var nådd. Dakota hadde gjenomført sin første 3 dagers tur på snø.

Finnmarksløpet

Hvis du er hunde- og friluftsintressert er det ikke dumt å ta seg en helg i Alta i midten av mars. Da arrangeres Finnmarksløpet. Europas lengste og kanskje tøffesest hundeløp. Løpet starter i Alta sentrum, krysser Finnmark til Kirkenes i øst før hundespannet snur og springer den lange veien tilbake til Alta, 1070 km tilsammen.

Jeg var i Alta sammen med Per, og vi var heldig og fikk med oss starten i Alta sentrum i 5 minus og sol. Perfekte forhold for en folkefest. Vi var tidlig ute og fikk en runde på parkeringsplassene hvor hundekjørerene hadde stilt opp spannen før start. Det var fantastisk å se de gira og glade hundene hoppe på startstreken for å komme i gang.

Det var bare et hundespann med Alaska Malamut av de vel 130 som startet. Det er forståelig, men jeg synes det er litt synd. Reine raser av polarhunder som f.eks Malamut har måtte vike plass for blandingsrasen Alaska Husky som er lettere og avlet for løp. Det er de som vinner Finmarksløpet.

15 km fra Alta finnes det et fantastisk ishotell, Sorrisniva. Vi syntes hotellprisene på ishotellet var litt for stive for oss, men vi tok en tur innom for å se kunstverket. Det var en flott opplevelse, og vi lot oss imponere av både isskulpturene, størrelsen på hotellet, isbaren og iskapellet som finnes i tilknytning til hotellet. Besøket ble avsluttet i resturanten, og den kan virkelig anbefales.

I9aQ-sclyHcJSyJUNwNengZFCWIS3ll-689mUf-eNCkQ — Gjengitt med tillatelse fra fotograf Knut-Sverre Horn i NRK

Hallingnatten (1314 moh)

Dagens tur startet fra Nesbyen alpinsenter, og målet var Hallingnatten. Etter løypekartet skulle det bli en tur på 15 km opp til toppen. Vi startet på 760 m.o.h ved siden av servicebygget til alpinanlegget, men hvis man ikke vil ha så mye stigning kan man ta heise opp og starte på 1115 m.o.h.

Etter en våt vinter føltes det fantastisk å gå på perfekt føre i nypreparerte løyper. Hallingnatten er en relativt lett topp å gå til med «trikkespor» helt opp. Turen opp tok oss 2,5 time. Da hadde vi et par drikke- og appelsinpauser.

Det var ikke helt klart på toppen denne dagen, men på gode dager kan man se både Hallingskarvet, Hemsedalsfjellene og Gaustatoppen. Vi var ikke så heldig denne gangen, men turen var fin likevel.

Hundene fikk kjørt seg nedover. Dakota som hadde jobbet hardt i oppoverbakkene ble sliten på slutten. Turen avsluttet vi med kaffe og nystekte vaffler på kafen på alpinsenteret. Kan en dag bli bedre?

Høsttur fra Akersvatnet til Dalsgrenda

Hvis man ønsker seg en enkel tur i lett og vakkert turterreng vil jeg anbefale en tur fra Akersvatnet og ned til Øverdalen i Dalsgrenda. Turen er 15,5 km lang og passer veldig godt til barn siden det er få oppoverbakker.

Jeg har hytte ved Akesvatnet og bor i Dalsgrenda derfor tar jeg ofte denne turen både sommer og vinter. En fin helg i oktober 2016 var jeg så heldig å få følge av Heidi. Hun hadde med seg sine to flotte Malamutter, Nuka og Maja. Selv hadde jeg kun med meg Nuuk med siden Dakota hadde løpetid.

14724395_10210758931837731_7377160563253794577_n

Vi kjørte etter anleggsveien langs Akesvatnet til parkeringsplassen ved Nevertjønnlia. Den ligger like før anleggsveien går ned til Statkrafts demning i Akersvatnet. Det kan være litt vanskelig å finne stien med det sammen, men hvis man går opp til 22 kV høyspenlinjen før man dreier mot venstre dukker stien som regel opp.

Vi fant i alle fall stien greit. Da vi kom opp den lille stigningen i begynnelsen fikk vi en fin utsikt ned dalen som vi skulle gå. Utsikten kunne vi nyte mens vi gikk nedover. Det gikk greit å gå. Det var tørt og lite is. Vi så noen ryper, og Nuka og Maja kjente lukta av rein. Heldigvis var hundene godt festa i eieren så det skjedde ikke noe mer dramatisk enn at det tok litt tid å få de rolig så vi kunne fortsette turen.

Etter ca 6 km kom vi til en liten fjell gård, Reinhagalia. Reinhagalia var bebodd frem til slutten av 60 tallet. Det er rart å tenke på i dag at man kunne bo så lang fra vei og folk, og uten strøm og innlagt vann. Og ungeflokkene var store. Oleanna og Kristen f.eks hadde 9 unger. Oleanna og Kristens sin sønn Øyvind overtok gården i 1924, og han og Magnhild var de siste som bodde på Reinhagalia. I dag brukes gården av etterkommerne til Øyvind og Magnhild som fritidsbolig.

Det er to hus på Reinhagalia. Det minste bygget står åpent for turfolk. Det er jo en fantastisk gest av eierne. For oss passet det spesielt godt denne dagen siden det var litt vind. Vi kunne koste oss med matpakke og termos inne. Vi fikk også en hyggelig prat med 2 hyggelige sambygdinger, Bjørg og Bjørn. De hadde også hadde tatt turen innom gården.

Etter lunsj traska vi videre, og nå på en tydelig sti. På slutten av turen passerer vi 3 nedlagte gårdsbruk, Hølbekkmoen, Kjelddalsenget og Bjerklia. Etter Bjerklia gikk vi ned skaret og kom ned til Flåenget som ligger øverst i Øverdalen. Vi hadde ikke noen som kunne hente oss. Vi gikk derfor ned Øverdalen etter veien og rett heim. Både hunder og hundeeiere var fornøyde og syntes de hadde hatt en fin søndagstur.

Fra Gressvatnet til Røssvatnet

Etter 2 dager på vår private hytte med forefallende vedlikehold var både jeg og hundene overmodne for en tur. Været var flott og valget falt på en bit av Nordlandsruta, fra Gressvassdammen til Røssvatnet via Spjetfjelldalen.

For å komme dit må man ta av fra E12 til Sverige like før man kommer til Umbukta Fjellstue. Fra E12 følger man en anleggsvei i 45 km. Veien går rundt Akersvatnet, via Kjensvatnet og ender opp på Gressvasdammen.

Det er satt opp et informativt skilt ved Gressvasdammen med kart og beskrivelse av ruta nordover til Umbukta og sørover til Gressvasshytta.

Hundene var gira så de første km var det mer løping en det som godt var. I den første delen av stien var det mange store steiner, skråt og ulendt. I tillegg var det is i skyggeparti, og sleipt og vått der sola hadde fått tak.

Etter 3-4 km begynte hundene å roe seg så mye at turens første bad kunne gjennomføres. Selv i 0 grader syntes Malamuttene det var deilig å kjøle seg ned i Gressvatnet.

Da vi hadde passert Ridaren kom vi til reingjerdet. Her fikk vi fin utsikt til Nord Norges høyeste fjell, Oksskolten. Vi fikk også se rein noe som førte til en ny runde med gira hunder og en motvillig eier lett joggende på slep.

Over Oksfjellelva gikk vi over denne fine brua. Dakota var skeptisk, men da både jeg og Nuuk gikk kom hun forsiktig etter.

Vi trava videre inn i den vakre Spjetfjelldalen og stoppa ikke før vi kom til Balskøta.

Ved Balskøta ble det endelig pause. Ettersom jeg ikke hadde termos med måtte jeg lage bål for kaffe måtte jeg bare ha. Det passet egentlig fint for jeg var våt til langt opp på leggen. Jeg hengte både sokker og sko til tørk ved bålet, mens de våte føttene fikk tørke i sola.

Jeg hadde heller ikke klart å få med meg en kopp, men løste det ved å drikke av lokket på kaffekjelen. Det er utrolig hvor kreativ man blir når man bare må ha koffein.

Etter pausen bar det videre sørover og opp i dalsida til den vestlige delen av Artfjellet. Helt på slutten gikk vi ned fra Artfjellet til fv. 324 ved Røssvatnet. Derifra gikk vi vestover langs fylkesveien til Steikvasselva og hytta til min mor. Det ble en tur på ca 25 km og anbefales. Vakkert, fint og lett terreng boortsett fra de første km fra dammen som var litt glatte da jeg gikk.