Stikkord: Alaska Malamut

Været hadde ikke bedret seg i løpet av natten. Tvert imot. Vinden holdt stand, og gradestokken viste rundt -20. Da vi skulle bryte leir, nektet Rago å komme ut av snøhulen sin. Han var tydelig sliten og ville bare bli liggende. Det var hjerteskjærende.

Hadde Per og jeg vært alene, ville vi nok blitt værende. Men vi var ikke alene, vi var en del av en gruppe, og vi måtte holde følge. Morten, guiden vår, hadde undersøkt muligheten for å bli hentet tilbake til Longyearbyen, men det var ikke et alternativ. Løsningen ble å lage plass til Rago i pulken.

Det ble en tung dag. Rago la seg ned hver gang vinden tok tak, men Dakota tok ansvar. Hver gang fikk hun han med seg videre. Jeg var flere ganger redd for at sporene våre skulle blåse bort før vi rakk å ta igjen resten av gruppa, men heldigvis gikk det bra.

Vi gikk åtte økter og tilbakela 22 kilometer før vi slo leir for kvelden. Jeg var lettet. Jeg visste at morgendagen ville bringe oss ned fra dette isødet. Det ga håp – og en sårt tiltrengt motivasjon.

Det blåste opp iløpet av natta, og vi hadde vind og dårlig sikt hele dagen. I følge Garmin var det minus 20 grader, men vindene gjorde det bikkjekaldt. Jeg gikk med to lag ull, dun vest, dunjakke og anorakk. I sko og votter hadde jeg «Heatpad».

Da vi hadde lunsj satte vi opp telt. Det hjalp. Det var vinden som gjorde det så kalt.

Hundene hadde det ikke godt. Rago la seg ned hele tiden da vi gikk. Han ville la seg snø ned for hvile og beskyttelse mot vinden. Det var hjerteskjærende, men hva skulle jeg gjøre. Vi var en del av en gruppe, og jeg viste hvor mye det betydde for resten av gruppa å komme frem. Jeg hadde ikke lyst til å være årsaken til at vi ikke nådde målet. Vi måtte gå hver dag for å klare det før vi ble hentet.

Jeg var overlykkelig da tegnet for camp kom opp, to staver i kryss. Da hadde vi gått 7 økter og 19 km.

Hundene la seg i hvilestilling med en gang de så stav krysset. De hadde for lenge siden forstått hva det betydde.

På kvelden spurte vi guiden om det var mulig å bli henta ut tidligere eller om vi kunne ligge igjen i teltet. Vi tenkte på Rago og hadde ikke lyst å gå videre med en veldig sliten og sulten hund.

21. april og 2. påskedag. Nydelig vær da vi kom ut av teltene, men skyer var på vei.

Hundene virket litt slappe og ventet til alt var klart før de kom luskende.

Vi startet rett på den harde stigning fra Veteranbreen og opp Trinity Hallbreen. Målet var den store Åsgardfonna.

Det ble brattere og brattere etter hvert som vi gikk oppover, men jeg viste det var den siste dagen med harde bakker. Pulken var dessuten blitt lettere så jeg dro på. Fra Rago var det liten hjelp å få, men jeg syntes likevel det gikk overraskende lett. Kroppen var kommet i ganske god form disse ukene.

Vi ble belønnet med fantastisk utsikt da vi kom opp på breen.

Etter 8 økter, 18 km og 650 høydemeter var vi kommet opp på 1100 moh. Der satte vi teltene. Jeg hadde kveldsvakt og kunne nyte synet av sola som kom frem mellom skyene.

20 april, 1, påskedag. Det var kjempe kaldt på natta med vind og snøfokk, men kaldt og fint da vi stod opp.

Helt siden vi kom til Sassen hadde vi gått parallelt med scooterspor. Det gikk fint for oss som hadde ski å lage egne spor. Vi gled fint oppå snøen, men for hundene var det krevende. De tråkka seg ned og spesielt denne dagen da det hadde kommet snø på natta.

Etter to økter i løssnø la både Rago og Dakota seg ned. De hadde fått nok. Resten av gruppa fortsatte mens jeg og Per forsøkte å finne ut hvordan vi skulle løse den lille krisen.

Løsninga ble selvfølgelig å gå videre i scootersporet. I tillegg koblet vi sammen hundene. Da ble det litt mer motiverende for de. Halene på hundene kom opp, og det virket som de koste seg. I tillegg slapp Per intervalløktene. De var han ikke så glad i. Det var nemlig fortsatt slik at hundene, og da spesielt Rago, hadde problemer med å gå sakte i lett terreng. Vi syntes derfor det fungerte best å stoppe litt også gå i vårt tempo til vi tok igjen gruppa.

Vi gikk nedover Veteranbreen hele dagen, Det var fantastiske omgivelser. Fine fjell på begge sider.

Vi gikk 8 økter og 25 km den dagen, og på kvelden fikk vi en overraskelse fra Øyvind, røyka reinhjerte. Dagen ble perfekt syntes vi.

19. april og påskeaften.

Det var tåke da vi startet, men sola var ikke langt unna. Vi gikk fra Lomonosovfonna og gjennom Titanpasset.

Ned fra Titanpasset fikk vi en etterlengta og morsom nedoverbakke. Vi sendte pulkene først til stor stas for hundene som fikk lekt seg litt.

Det var bra at sola kjempet seg frem for vi var inne i et virkelig storslått område.

Til lunsj hadde vi verdens flotteste utsikt rett mellom Astronomfjellet på den ene siden og Jupiterfjellet på andre siden. Store og små breer bredde seg rundt de majestetiske fjellene, men varmt var det absolutt ikke. Det var lav temperatur og iskald vind. Jeg kunne ikke ta av hverken maske eller votter.

Potetstappen frøs på skjea på vei fra koppen og opp til munnen. Jeg angret på at jeg hadde tatt med ei skje i aluminium hver gang jeg kjente tunga lugge i det kalde metallet.

Etter lunsj fortsatte vi videre mot trebreepasset og passerte Newtontoppen (1712 moh), Svalbards høyeste fjell.

Vi ble passert av noen scootere elles var det lite folk å se.

Øverst på Svalbards lengste bre, Veteranbreen slo vi leir.

Da hadde vi tilbakelagt 8 økter og 22,5 km. En kald, men flott dag.

18. april og langfredag. Jeg startet «dagen» med isbjørnvakt i flotte farger. Jeg ble ikke lei av å se på soloppganger. Det var like fascinerende hver gang, og aldri helt likt.

Noen timer senere, da vi pakket ned teltet, var det fortsatt like fint vær, sol og rundt -15 grader.

Været skiftet dessverre fort da vi fortsatt opp Lomonosovfonna.

Det kom vind og snø, og sikten ble dårlig.

Rago hadde ikke en god langfredag. Han lusket rundt føttene mine, og la seg ned i pausene. Jeg var stadig bekymret.

Etter 7,5 økter og 19 km var vi kommet på turens høyeste punkt 1249 moh. Her slo vi leir.

Til tross for været ble det noen høydepunkter. Til lunsj fikk vi heimebakt kake hos Morten. Den var kjempe god og ble slukt før jeg rakk å ta bilde. Beklager det.

På ettermiddagen, da vi spiste middag, kom Ulrikk med dessert. Det var Tilslørte bondepiker med masse krem. Til vanlig likte jeg ikke krem, men på denne turen smakte det himmelsk godt. Den lille overraskelsen hevet dagen fra traurig til fest. Vi var glad og fornøyd da vi la oss.

Vi var kommet til 17. april, skjærtorsdag, og vi våknet til nok en «sol fra skyfri himmel dag».

Etter flere dager med oppoverbakker kunne vi nyte litt slakere terreng over Filchnerfonna. Enkelte plasser var det noen harde «snøbårer» som måtte forseres ellers var det bra. Jeg koste meg bakerst sammen med Rago.

På turen møtte vi en gjeng med Finske skiturister som gjerne ville hilse på hundene. De kom fra Pyramidene og skulle gå til Longyearbyen.

Rago var også i bra slag. Det passerte noen scootere og det fikk han gira. Han dro i 7 av 8 økter, men i den siste var det helt tomt.

Etter 8 økter og 22 km ble det camp etter en fantastisk dag. Jeg hadde ikke lyst til å gå inn i teltet, jeg ville bare at denne dagen skulle fortsette i det uendelige.

Null sikt og kraftig vind. Været hadde snudd igjen. Avreisen ble utsatt, først to time, og etterpå på ubestemt tid.

Vi pakket pulkene og gjorde oss klar, men beholdt teltet oppe. Hundene hylte. De likte ikke vinden, og fikk kom inn.

Hundene satte de pris på å komme inn. De tok seg en velfortjent hvil.

Det som ikke var så bra var at jeg fant fire flekker med våteksem på Dakota. Hvordan var det mulig i det kalde og tørre klima på Svalbard? Kanskje hadde det startet før vi kom opp, og flekkene var under selen og halsbåndet. Vi renset og bestemte oss for at nå ble det tørking av seletøy i telt og sovepose.

Kl. 14.00 hadde vinden løyet så mye at vi kunne pakket ned teltene. Vi gikk mot Elfenbenbreen.

Det blåste fortsatt iskald vind, men bakkene opp mot Elfenbenbreen fikk de fleste varme.

Over Jøkulvatnet kom sola frem og vinden var blitt helt borte. Det var fantastisk flott, skikkelig påskestemning. Vi var i stille uke så det passet godt med litt påskestemning.

Da vi kom øverst i Fullmardalen slo vi leir. Da hadde vi gått 5 økter og 14 km. Det ble sein middag og en økt med isbjørnvakt i flotte farger før en lang og innholdsrik dag var over.