Det var rått i lufta, slik det ofte er i slutten av september, da vi kjørte mot Vefsn. Vi tok av fra E6 og fulgte en grusvei inn i landskapet, gjennom tåkedotter som lå lavt over myrene. Sola var på vei opp, og vi var sikre på at den kom til å ta over utover dagen.
Vi parkerte ikke langt fra enden av grusveien, rett nedenfor høyspentlinja, og fulgte en ATV-vei opp til linja. Derfra tok vi fatt på en godt tråkket sti som ledet oss videre oppover. Det var overraskende bløtt over myrene, men over skoggrensen ble det bedre.
Stien gikk bratt opp, og Hilde Sofie, min gode venninne, holdt et imponerende tempo. Det var bare å henge på.
Lukttinden
Etter rundt 1000 høydemeter og 3-4 km nådde vi toppen av Lukttinden, og ble møtt av en spektakulær utsikt. Okstindan i øst, Lovund og De syv søstre i vest, og Røssvatnet og Geittinden i sør. Helt fantastisk.
Sola skinte, og vi var lykkelige over å ha valgt Lukttinden akkurat denne dagen. Vi tok oss god tid til å nyte den flott utsikten før vi vendte nesa nedover.
På turen ned ble det kaffepause og kos. Det var en deilig høstdag med klare farger, frisk luft og godt selskap – ingen grunn til å skynde seg hjem.
Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.
Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan
Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.
Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.
Gråfjellhytta
Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.
På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.
Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.
Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.
Bru over InnerelvaRago ved Gløstjønna
Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.
Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.
Oksfjelldalen
Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.
Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.
Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.
Oksfjelldalen og Sandan
Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.
– Og en liten bre foran oss.
Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.
Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,
Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.
Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.
Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊
Olfjellrabben er et artig fjell som ligger ved Røssvatnet i Hemnes kommune. Fjellet er en del av Storelva–Stillelva naturreservat. En vakker septemberdag var været perfekt for en topptur for meg og hundene.
Vi startet fra Nymoen ved Nordbukta og fulgte Nordlandsruta til Storfura, før vi fortsatte sørover og oppover mot grensa til Hattfjelldal.
Da vi nådde ca. 700 høydemeter, vinklet vi mot Olfjelltoppen. Vi gikk inn i Klepparkråga og skrådde opp mot toppen. Det var kanskje ikke den beste ruta, men en utfordrende og spennende vei. Vi måtte gå rundt deler av toppen før vi fant en rute der vi kom oss opp. Dakota var blitt litt pinglete i det siste og klarte ikke å komme seg opp uten hjelp – jeg måtte løfte henne opp på flere steder.
Olfjellkleppen 1098 moh
Til slutt kom vi oss opp på toppen og ble belønnet med storslagen utsikt over blant annet Røssvatnet og Okstindene.
På vei ned tok vi oss tid til å plukke de siste multebærene for sesongen, som vi fant på små berghyller rundt toppen. For dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg er håpløs når det gjelder å gå forbi fine multebær – de må bare plukkes.
Tilbake fulgte vi ryggen på Olfjellet og fikk en mer behagelig rute enn den vi tok opp.
Da vi kom ned viste GPS-en min at vi hadde gått 14,2 km og 1116 høydemeter. En fin søndagstur 😊
Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var virkelig en flott tur i mektig natur, utfordrende stier og passe avstand mellom hyttene. Rundturen var totalt 25 km lang og 880 høydemeter. Vi valgte å gjennomføre den på to dager. I tillegg var vi oppå Snøtinden.
Turen startet og avsluttet i Fiskefjorden, og vi valgte å gå mot Toralfbu den første dagen, men turen kan like gjerne gås andre veien.
Dag 1: Fra Fiskefjord til Toralfbu
Vi startet turen i grått og tåkete vær, og stien førte oss først gjennom skog i omtrent to kilometer før den begynte å stige bratt oppover – slik vi etter hvert har blitt vant til at terrenget er i Vesterålen.
Revskarvatnet
Etter 300–400 høydemeter kom vi over tåkebeltet, og en fantastisk natur åpenbarte seg. Vi fulgte ryggen over Bollfjellet (546 moh), og underveis passerte vi flere små vann. Både jeg og Rago tok oss tid til å bade, en frisk og deilig opplevelse i varmen.
Toralfbu
Etter 8,5 km kom vi til Toralfbu. Det var en kjempe fin hytte, ny, gjennomtenkt og moderne. Nydelig utsikt fra oppholdsrommet ned på Nedste Kvitellvatnet. Denne hytta anbefales på det sterkeste.
Kveldstur til Snøtinden
Rago og jeg var ikke helt ferdig med dagen, og etter at vi hadde installert oss i hytta tok vi turen på Snøtinden (978 moh). Vi gikk rett opp fra Toralfbu.
Utsikt fra Snøtinden (978 moh)
Det var en fantastisk kveld og utsikten majestetisk. En bra avslutning på en strålende dag.
Rago avkjøler seg i Storvatnet
Dag 2: Fra Toralfbu via Haakonsbu og ned til Fiskejorden
Dagen etter gikk vi videre mot Haakonsbu. Været var like fint og enda varmere enn dagen før. Rogo og jeg fortsatte derfor med bading hver gang anledningen bydde seg. Det tok sin tid, men det var nødvendig for den godt pelsede Malamuten. Han peste og syntes nok det var i overkant varmt, og han tok seg god tid i hvert eneste vann.
LangdalenUtsikt fra Haakonsbu Haakonsbu
Etter 6 km kom vi til Haakonsbu. Den var akkurat like innbydende og praktisk som Toralfbu og utstyrt med magisk utsikt til fjellene i Vesterålen.
Det ble kun et kort stopp på Haakonsbu før vi fortsatte videre østover etter stien mot Fiskefjorden. Det var kupert og utfordrende å gå mange plasser, men heldigvis også flere vann å bade i. Det var fortsatt like varmt så avkjøling var svært velkommen.
Norddalen
Da vi kom ned til Fiskefjorden var vi varme og glade. GPSen viste at vi hadde gått 16 km den dagen.
Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var en veldig fin tur på mange måter. Vi var heldig med været. Det gjorde selvsagt sitt til at opplevelsen ble veldig bra. Naturen var majestetisk og hyttene perfekte.
Jeg har gått Norge på langs og krysset Svalbard, men det var likevel noe helt eget å oppleve Vesterålens fjell i sommervarmen. Trekanten på Hinnøya er kanskje ikke den lengste turen, men den rommer stor natur på kort tid. Jeg vil derfor absolutt anbefale denne turen og det er også en tur som passer godt for barn, siden det var relativt kort mellom DNT hyttene. Nyt denne perlen.
Måtinden 408 moh på yttersida av Andøya er en nydelig og naturskjønn plass og et middels krevende turmål.
Vi tok tur dit i juli, og vi var ikke alene om å tenke at det var en god idé. Heldigvis var det en romslig parkeringsplass i Bleiksmarka der turen startet.
Det gikk bratt opp det første stykket slik vi er blitt vant til at det ofte gjør i Lofoten og Vesterålen. Da vi kom opp på ca 300 høydemeter flatet terrenget ut og vi kunne nyte synet av åpent lansdskap, storhavet og flott natur.
Måtind 408 moh
På Måtinden var utsikten fantastisk. På siden som vendte mot havet gikk det loddrett ned, men på den andre siden var det slakt og fint.
På tilbaketuren fikk vi følge av et par havørner som seilt over oss.
Bakkesøte
Og på bakken kunne vi nyte synet av utrolig mange søte små vekster i full blomst. Totalt var turen på 7,5 km og 500 høydemeter.
Etter turen var vi innom den berømte hvite fine Bleikstranda. Det er mulig å gå rett ned på stranda fra Måtinden, eller kjøre rundt som kun tar noen få minutter. Det er uansett verdt et besøk. Den hvite delikate stranda, de store skurte steinen, horisonten i det fjerne, fargene og lyden av bølger som slår. Rett og slett medisin for sjelen.
Oksfjelltuva 1523 moh har jeg ikke tidligere blogget om, men det er et fint turmål hvis man synes de mer profilerte toppene rundt Okstindbreen blir for luftig eller man ikke ønsker å gå så langt. Da er Oksfjelltuva perfekt.
Vi gikk fra den øverste parkeringsplassen øverst i Leirskadalen i midten av juli. Skiene ble festet til sekken og slik bar vi de opp til Rabothytta.
Rabothytta
Vi hadde startet tidlig for å sikre godt skiføre og for å skåne polarhundene for varmen. På Rabothytta var det derfor stille da vi kom. Vertskapet for helga var ikke like tidlig våken som oss, men det ble likevel en god pause før vi fortsatt opp til breen.
På breen var det sol og ikke et vindpust. -Og skiføre var overraskende godt. Det var pur skiglede og rein nytelse over breen bort til Oksfjelltuva.
Da vi kom over breen var det en liten stigning på ca 150 høydemeter før vi kunne ta felles bilde på toppen av Oksfjelltuva.
På tur ned ble det både vaffelstopp på Rabothytta og bading i Mørbekktjønna. Kaldt og forfriskende etter en varm dag på ski. Herlig avslutning på en varm og fin tur.
Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.
Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.
Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.
Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.
Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.
Issoleie
Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.
På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.
Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.
Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.
Det var turens siste etappe, og vi kunne ikke bedt om bedre vær for avslutningen. Sol fra skyfri himmel. Humøret var på topp da vi forlot det meste av utstyret og gikk rett nord over Verlegenhukfløya.
Det var bare å se og nyte. Etter hvert som vi nærmet oss havet kunne vi både se og høre sjøfugler. Herlig, bortsett fra noen ryper hadde vi ikke sett en eneste fugl tidligere.
Etter 8 km nådde vi Verlegenhuken og 80 grader nord. Her ble det mange bilder, klemmer og gratulasjoner til hverandre. Vi var glade og lykkelige over å ha nådd vårt mål. Og ekstra flott var det at vi hadde fått med oss begge hundene helt frem. Riktignok var både vi og hundene blitt noen kilo lettere, men vi klarte det.
En av deltakerne valgte å bade. Det så kaldt ut så jeg stod over. Jeg hadde frosset nok på en stund.
Tilbake til teltene gikk det tungt. Lufta hadde gått ut av ballongen og kroppen skrek etter hvile. Det var kanskje ikke så rart.
Vi hadde isbjørnvakt frem til klokka 24.00. men da vi til slutt kunne krype inn i teltet for siste gang var det en sliten, men veldig lykkelig og lettet Bergit, som la seg den kvelden.
Å stå på Verlegenhuken etter 64 mil og 7000 høydemeter var ikke bare en geografisk milepæl – det var en reise gjennom is, slit, natur, stillhet og styrke.
Det var fantastisk å våkne opp og vite at det var siste dag på «jobb», siste dag med pulk. Ikke det at pulken var spesielt tung, men det var enda en milepel på vår tur til det nordligste punktet på Svalbard, Verlegenhuken.
Vi gikk ut Mosseldalen og kom til Mosselbukta. Deretter fulgte vi strandlinjen, men holdt god avstand til havet for å unngå å møte isbjørn.
Det var en fantastisk dag, og vi merket at sola fikk bedre og bedre tak.
Vi gikk med havet til venstre og med mektige fjell til høyre for oss. Guiden hadde vært bekymret for om vi skulle finne nok snø til sikring av teltene i dette forblåste området, men det var ikke noe problem. Vi fant en fin og oversiktlig teltplass.
Etter 8 økter og 21 km kom den siste teltleiren opp på 79 grader nord. Jeg var lykkelig og lettet da jeg sovnet mens vinden blafret med teltet.
Vinden hadde heldigvis løyet, men det var fortsatt bitende kaldt og dårlig sikt. En sky av iståke lå tungt over fonna og teltleiren. Alt var dekket av små iskrystaller – egentlig ganske vakkert, hadde det ikke vært så kaldt.
Jeg var uansett lettet over at dette var siste dagsmarsj over Åsgardfonna. Tre dager i kulde, vind og iståke hadde vært nok. Kroppen var sliten, og hodet enda mer
Mot slutten av dagen kunne vi endelig legge «isødet» bak oss og begynne nedkjøringen mot Mosseldalen. For en lettelse det var! Bakkene ned fra fonna gikk overraskende greit. Hundene ble som vanlig gira da det ble litt fart – halene spratt opp, og det var som om hele laget fikk ny energi.
Jeg hadde vært så bekymret for hvordan dette skulle ende. Ville vi klare det? Ville været snu igjen? Men nå kjente jeg på en enorm lettelse. Vi var gjennom det verste.
Etter 8 økter og 25 kilometer avsluttet vi dagen med full fyr på primusen i over en time. Det føltes som en fest. Vi hadde klart det. Nå gjensto bare sjarmøretappene.
Turblogg 