Europa på langs – Turblogg

E1 dag 97: Den historiske Malmvegen fra Røros til Marenvollen

Malmveien, en historisk vandrerute fra Røros til Femundsmarka. Vi var klar for den siste etappen i sommerferien 2024, og planen var å gå fra Røros til Marenvollen etter ei rute som kaltes Malmveien. Jeg gledet meg. På denne ruta var det mange kulturminner fra både gruvedrift, steinalderbosetninger, fangstgraver og samiske kulturminner.

De andre i turfølget mitt var reist heim så det var bare jeg og hundene. Vi gikk lett med kun en dagstursekk. Kløvene og utstyr for overnatting ble satt igjen på Røros.

Tilrettelagt rasteplass ved stien

Vi fulgte Småseterveien, en grusvei som vi fulgte til et kryss med skilt til Marenvollen. Der tok vi mot sørøst og gikk opp lia og mot Skåkåsfjellet. På veien passerte vi en liten gapahus som vi tok den første pausen ved.

Stien var tørr og fin å gå etter så det gikk fort og lett.

Stien fulgte en fjellrygg over Skåkåsfjellet (900 moh). Derfra hadde vi flott utsikt.

Ved Skåkåssteinen, en kjempe stor stein som isen en gang la igjen, var det satt opp benker på begge sider for de som trengte en pust i bakken. Det gjorde ikke vi så vi fortsatte videre ned og sørøstover mot Rundhaugen og forbi denne på sørsida. Deretter gikk vi sørøstover i lia vest for Klettan.

Langs ruta var det satt opp flere «informasjonstolper» om ulike kulturminner. Veldig artig å lese om de ulike plassene. Det gav hele turen en ekstra dimensjon.

Den site høyden vi gikk over var Gråhøgda (980 moh). Selv om vi var på 980 moh var det grønt og frodig, men det blåste godt på toppen så vi gikk raskt ned lia på sørsiden av høgda. Deretter fortsatte vi i åpent område før vi møtte stien fra Fjølburøsta. Fra stikrysset var det ca 1 km nordover til Marenvollen.

Da GPSen viste 17 km var vi kom frem til dagens mål, Marenvollen. Her ble det en liten rast før vi gikk ca 2 km til nærmeste bilvegen hvor vi ble hentet. Ferien 2024 var dessverre over, men minne var fine.

E1 dag 96: Sjarmøretappen fra Stormolinga til Røros

Sol på teltduken og et hundehode som tittet inn. Det var på tide å stå opp.

Nedrig av leiren gikk greit, og vi startet å gå ned Stormolingdalsvegen. Det gikk imidlertid ikke fort. Dakota hadde fått diaré, og vi måtte stoppe i hver bekk. Vi hadde dessverre slurva med risen, og nå fikk vi svi. En porsjon kokt ris hver morgen hadde tidligere gitt gode hundemager, men det hadde vi altså ikke gjennomført på denne turen.

Vi ble langt etter de andre. Da vi kom ned mot Aursunden bestemte jeg meg for å ta en snarvei som etterhvert skulle vise seg å ikke være så snar. «Snarveien» inneholdt en kryssing av Liti-Molinga, Det var liten strøm og jeg syntes ikke det så avskrekkende dypt ut. Jeg kledde av meg og putta så mye som mulig i sekken inkl. kløven til Dakota. Dakota ville ikke bade, men den som ikke vil må. Jeg dro henne etter meg mens jeg balanserte den tunge sekken på glatte steiner etter beste evne. Det var nok litt dypere enn jeg hadde trodd for plutselig var både jeg og sekken under vann. Heldigvis har jeg trent svømming hele mitt liv for jeg må innrømme at jeg kjente panikken komme da jeg kjente at sekken presset meg ned. Jeg tok meg sammen og fikk tak i noen store steiner som gav meg den hjelpen jeg trengte for å komme meg opp av vannet.

Våt i håret og med dryppende sekk kom Dakota og jeg frem til resten av gruppa som hadde satt seg ned for å vente på oss. De var oppgitt over min våte og impulsive elvekryssing. Definitivt ikke en snarvei.

Heldigvis var været fint så det var egentlig bare godt å være litt våt i tøyet.

På sørsiden av innsjøen, Aursunden bestemte vi oss for å spiste lunsj. Det ble en kort og andelenes lunsj. En flokk kyr var i overkant nysgjerrige og lurte på om vi hadde noe til de. De lot seg ikke skremme selv om både vi og hundene gjorde vårt beste. Det var bare å pakke sammen å komme seg videre.

Vi gikk mot det kjente kulturminne, Storswarz gruve. Stien var perfekt og været strålende.

Det blåste godt på 900 moh så det ble et kort stopp på Storswart gruve før vi fortsatt ned mot Røros.

Da vi endelig kom til Røros viste GPSen 26 km, føttene var såre, men følelsen god. Kald drikke på altanen på Røros hotell var vel fortjent og smakte himmelsk. Hilde og Astri reiste heim med kveldstoget. Selv hadde jeg bestemt meg for enda en etappe før ferien var over.

E1 dag 95: Turmagi fra Kjølihytta til Stormolinga

Det skulle være fint vær ifølge yr da vi skulle starte, men «skitværet» ville ikke helt slippe taket. Klokka 9.00 gikk vi likevel. Det både regnet og blåste, men vi satset på at det skulle bli bedre etterhvert.

En gang hadde det vært drevet gruve i Kjølifjellet, og terrenget rundt turisthytta hadde mange kulturminner fra den tiden. Synd at det var tåke. Det var bare de nærmeste kulturminnene vi fikk se.

Vi gikk raskt ned etter en gammel gruvevei fra Kjølifjellet til Grønlivollen. Der kom vi på Riastveien. Vi gikk denne en liten km før vi kryssa elva, Gaula og fortsatt opp mot Nersjøen.

Da vi kom opp til Busjøen vada vi over elva og gikk mot fjellet, Storskarven.

Det var ikke noe sti å følge, men da vi kom opp på 1000 moh var det lett å gå. Jeg syntes også det var spennende å finne mine egne veier igjen spesielt når været skifta fra «skit» til kjempe fint.

Vi gikk sør for Storskarven og opplevde terrenget og området som magisk. Det var bare å labbe i vei og nyte synet. Hilde lengtet litt etter fiskestanga si da vi passerte noen fine fiskevann, men vi hadde valgt å spare vekt på denne turen så da ble det dessverre bare et ønske

Vel nede i dalen fant vi en fin teltplass ved elva, Stormolinga. Da viste GPSen 26 km. Vi sov godt til lyden av elva, sauer på beite og vinden som blafret i teltduken.

E1 dag 94: Herlig tur fra Stuggudalen til Kjølihytta

Vi hadde egentlig bestemt oss for å ha en hviledag i Stuggudalen. Hytta var leid for to døgn, men værmeldingen fikk oss til å endre mening. Det skulle være fint vær en dag til, og så skulle det komme inn et uvær med masse nedbør og vind. Det var vi ikke så interessert i å gå i så derfor pakket vi sammen og slepte med oss i all den ekstra maten vi hadde kjøpt.

De første 5 km av turen gikk vi etter vei. Lett å gå og masse å se på.

Etterhvert kom vi opp i terrenget. Her gikk vi gjennom frodige lyngheier, blå himmel og et nydelig landskap.

Været var flott og lunsjen spiste vi i strålende sol.

Rein var det også her. Stadig til glede for hundene, men til fortvilelse for hundeeierne som hang etter og forsøkte å kjempe mot hundeinstinktene.

Det var mye gruvehistorie i området, og en gammel gruveganger vi gikk forbi måtte inspisert.

Vi fant Kjølihytta idyllisk plasert ved Øvre Kjølitjønna på 1050 moh. Da hadde vi gått 19 km.

Kjølihytta (Trondheim turistforening) var en koselig liten hytte med 2 soverom og et anneks som hunder hadde adgang til. Det var perfekt for Rago og Dakota. De får så lett våteksem derfor var det fint at de slapp å ligge ute i regnet som skulle komme.

Og i løpet av natten ble det uvær som varslet, stiv kuling og regn. Hytta ristet og regnet dundret vannrett på ruta. Vi var glad vi kunne sitte tørt og varmt inne og ikke lå i telt.

Hviledagen på Kjølihytta ble for det meste benyttet til spising og hvile. Vi hadde det Hilde kalte en «økedag». Det betyr å spise seg opp, derfor ble det rause matlageret med boksemat og tørrmat på hytta hyppig besøkt. Vi led absolutt ingen nød mens vinden herjet utenfor.

E1 dag 93: Rolig tur fra Nedalshytta til Stuggudalen

Fra Nedalshytta (Trondheims turistforening) og ned til Stuggudalen gikk det anleggsvei, Sylsjøvegen. Vi valgte korteste rute som gikk delvis på vei og delvis på sti.

Stien gikk langs Nesjøen i fine omgivelser i fjellterreng. Været var bra og praten gikk løst.

Etter ca 8 km gikk vi inn på veien som gikk ned mot dagens mål, Joker butikken i Stuggudalen.

Langs veien var det mye fint å se på. Reinen beitet på begge sider og blåklokkene stod tett i tett i veiskulderen. Da vi nærmet oss Stuggudalen passerte vi i et stort hytteområde med mange flotte hytter.

Etter 17 km var vi nede på den etterlenget Joker butikken, og her ble det litt fråtsing av søtsaker og snop.

Væktarstugu hotell i Stuggudalen var stengt så vi hadde på forhånd leide en hytte fra Inatur. Hytta lå rett ved vei ca 1 km fra Joker butikken.

Den var fin med alle fasiliteter så denne dagen ble også avsluttet med varm dusj, god middag og myk seng. Vi hadde det godt.

E1 dag 92: Lykketur fra Storerikvollen til Nedalshytta

Det var smekk fult til frokost. Mange skulle spise og smøre matpakke for en ny dag i fjellet, og det kunne jeg forstå. Været var perfekt for tur, lettskyet, sol og 17 grader. I tillegg var vi i majestetiske Sylan landskapsvernområdet med Sylandmassivet ikke langt fra hytta.

Det var ikke bare mennesker som hadde stått tidlig opp for å nyte dagen. Viddene og myrene rundt Esandsjøen og Nesjøen var okkupert av rein som koste seg i sola noe Rago satte pris på.

Reinen i Sylan var urolig flott. Den var fin og blank i peisen, hadde imponerende gevir og var stor og i god form.

Stien var godt merket og tilrettelagt med skikkelig bru over elva, Djupholma.

Det var et fantastisk landskap som kom til sin rett i det fine været. Det var bare å nyte synet.

Stien gikk over gamle morenerygger. Det var derfor veldig lett å gå.

Vi gikk opp til 1100 moh som var løpas høyeste punkt. Det blåste ganske friskt, men utsikten var fantastisk.

Vi passerte den høyeste toppen i Sylanmassivet, Storsylen, 1762 moh. Toppen ligger på grensen mellom Norge og Sverige.

Astri og Hilde med Storsylen i bakgrunn.

I de partiene med litt myr var det tilrettelagt med klopper.

Det var også laget noen solide steintrapper på de bratteste partiene ned til Nedalshytta. Det var tydelig at dette var et populært området og det var lett å skjønne. Vi syntes i alle fall turen og området var helt fantastisk.

Da vi kom ned til Nedalshytta viste GPSen 24 km.

Nedalshytta var også betjent så turen ble som dagen før, avsluttet med treretters og Nedalshyttas vin. Vi var glade og lykkelige, og helt enig om at turen absolutt anbefales.

E1 dag 91: Flott tur fra Bjørneggen til Storerikvollen

Vi hadde en bra dagsetappe foran oss, og var derfor motiverte for en tidlig start. Allerede kl. 08.15 var vi ferdig med både frokost, rengjøring av hytta og pakking av sekker.

Vi gikk sørover og første del av ruta gikk etter kjerrevei. Ved veiende var det bru. Etter brua fortsatt vi opp i terrenget langs Hårråa og opp Hårrådalen.

Hundene var temmelig gira. Det var mye sau og rein i terrenget. Jeg fikk kjørt meg skikkelig hver gang Rago forsøkte å forfølge et dyr, og både Rago og jeg ble ganske slitne etterhvert. Det var godt for Rago å kjøle seg ned i de mange bekkene vi passerte.

Det var flotte omgivelser med fine farger. Og humøret var det ikke noe å si på.

Vi passerte forbi Blåhammåren og Djupholma.

Det var fint å gå med god sti, og der det var myr var det lagt klopper.

Da vi nærmet oss Storerikvollen passerte vi 420 kV ledningen Nea-Jerpstraumen. Der var et av mastfundamentene merket med T. En kraftledningsnerd som meg måtte selvfølgelig ha bilde av det.😊

Da vi kom til Storerikvollen viste GPSen 24 km.

Storerikvollen var betjent, og lykken var ekte da vi fikk kjøpe øl etter 8 timer med vandring. Det smakte selvfølgelig fantastisk etter den lange turen. Etterhvert ble dagen avsluttet med dusj og treretters middag. Herlig dag for både to og firbeinte.

E1 dag 90: Lettgått tur fra Meråker til Bjørneggen

Vi var fire glade vandrere som startet i 21 varme grader fra Meråker. Ny etappe var på gang og dagens mål var DNT hytta, Bjørneggen.

Det var lett å gå. Tørr, brei og fin sti. Det var deilig med så flott sti etter alle myrene vi hadde strevd oss gjennom i Nord-Trøndelag.

Langs stien var det tilrettelagt med bord og benker på flere lokasjoner.

Det var også satt opp informasjonsskilt med lokale navn og litt historikk.

Da vi kom til elva Gilså tok vi av oss skoene og vada over elva. Det var friskt og deilig å gå barbent i det kalde vannet etter mange km i varmt vær. Hundene syntes også det var godt å få kjøle seg ned.

Rett ved elva ved den gamle gruveveien i Stordalen lå det noen flotte gamle bygg. Det var Hyttskriverstuggu som en gang var sentrum for gruvedrift og smelteproduksjon av kobber i perioden fra 1750 til 1879.

Fra Gilså var det kort vei til DNT hytta, Bjørneggen. GPSen viste 19,5 km da vi kom frem.

Bjørneggen var en kjempe flott og ny hytte med hele 38 sengeplasser, strøm eget hunderom og innlagt vann med dusj og badstu. Vi fant oss godt til rette og koste oss både ute og inne.

På ettermiddagen fikk vi besøk av en rovfugl. Den satt rett utenfor vinduet, men selv med så mange fugleentusiast samlet klarte vi ikke å finne ut hvilken det var. Klarer du?

E1 dag 88-89: Lang tur fra Bellingstua til Ferslia

Rago hadde fått våteksem. Det var ikke første gangen og sikkert ikke siste heller. Han har lang og tett pels og han er glad i å bade. Det er en dårlig kombinasjon. Heldigvis oppdaget vi det før det hadde fått sprede seg over et større område. Uansett måtte vi få han heim og under tak. Vi bestemte oss derfor for å ta en lang etappe så vi kom oss raskere frem.

Vi startet tidlig og gikk i raskt tempo. Det var mye myr, men også fin sti mellom myrene.

Da vi kom til Merraskardfjellet ble det virkelig flott. Store åpne landskap, og tørt og lett å gå.

Første mat pause etter vel ei mil. Vi satt ikke så lenge før vi hastet videre. Vi ville gjerne komme ned før regnet som var varslet kom. Det var jo ikke bra med fukt i sårene til Rago.

Da vi hadde kommet over Merraskardfjellet og passert Sulsjøen kom regnet. Den siste mila gikk i skikkelig våt «trøndersk blautmyr». Fordelen var at vi slapp å være redd for belastningsskader da vi småsprang ned. Dempinga i underlaget var det ikke noe å utsette på.

Det var godt å finne hundehytta i Ferslia og få Rago inn i varmen. Selv var jeg glad og lykkelig som jeg ofte er etter en hard økt. 31 km på vel 10 timer var jeg fornøyd med.

Dagen etter var vi ikke like lett i kroppen. Lykkehormonene var forduftet og kroppen sa ifra om at den trengte hvile. Til og med Dakota haltet og snudde seg bort da jeg løftet på kløven. Det ble en rolig dag etter vei til Meråker og videre rett heim for restituering for både to og firbeinte.

E1 dag 87: Strålende sol fra Veresstua til Bellingstua

Vi gikk i sjutida fra Veresstua siden det var meldt varmt og fint hele dagen. Vi ville forsøke å få noen km før det ble for varmt for hundene.

Omgivelsene var vakker med blå himmel, morgen sol, dug i gresset, furuskog og frodige myrer med moden multer. Jeg følte meg lykkelig som fikk oppleve dette.

Multene stod der så frisk og fin og skinte i sola, og var som alltid vanskelig å gå forbi. Det ble mange knebøy med sekk på meg før jeg skjønte at dette kunne jeg ikke forsette med hvis vi skulle ha håp om å komme frem.