DNT turer – Side 2

Telegrafruta over Saltfjellet

Et av feriens høydepunkt i 2017 var Telegrafruta over Saltfjellet sammen med Polarsirkelen Turlag. Telegrafruta er en Historisk vandrerute som ble høytidelig åpnet i 2015 av DNT.

Jeg hadde lenge hatt planer om å gå denne ruta, og det passet bra denne sommeren da Polarsirkelen Turlag arrangerte tur med historiefortellende guider.

Vi startet turen 3. august med en togtur fra Mo over Saltfjellet til Røkland stasjon i Saltdalen. På Røkland tok vi taxi fra stasjon til starten av ruta som er på Russåneset. Der ble vi møtt av en lokal guide. Vi gikk et par km med ganske bratt stigning så var det tid for pause der den lokale guiden gav oss en god innføring i lokalhistorien i Saltdalen samtidig som vi kunne nye utsikten av Saltdalen.

Det var fiskeriene i Lofoten som var drivere på 1800 tallet for å få på plass en kommunikasjon. Det kunne den nyutvikla telegrafteknologien tilfredstille og i 1866 besluttet Stortinget å bevilge penger til bygging av telgrafruta fra Trøndelag til Lofoten. Telegrafruta over Saltfjellet er en del av denne satsningen.

Telegraflinja hadde behov for tilsyn og vedlikehold, og de som hadde tilsyn hadde behov for overnatting og ly for vind og vær. På slutten av 1800-tallet ble der derfor satt opp flere telegrafstuer som gav husly for tilsyns- og vedlikeholdsarbeidere.

På bildet ovenfor er de fem opprinnelige telegrafstuene markert med lilla kvadrater.

Den første tilsynshytta vi kom til var Hessihompstua. Den brant ned, men ble bygget opp igjen. I dag eies den av Saltdal Jeger og fiskeforening. Den neste stua var Bjellåvassstua. Den ligger ved Nordre Bjøllåvatnet og eies av Bodø og Omeng Turistforening. Den brant også ned og ble bygd opp igjen. Vi hadde vår første overnatting her. Felles middag med 14 til bord ble en hyggelig avslutning på en fantastisk dag.

Dag 2 startet med foredrag av vår nye guide for dagen, Tormod Steen, fra Helgeland Museum. Han hadde mye interessant å fortelle om anleggslivet og samenes bruk av området. Tormod kombinerte guidejobben med å kartlegge kulturminner langs telgrafruta.

På veien til Saltfjellstua ved nordre Bjållåvatn passerte vi en av to steinbuer som ligger langs ruta. Den andre steinbua ligger ved Krukki. Disse steinbuene ble bygget for at anleggsarbeiderne skulle ha tak over hodet. Begge steinbuene er resturert og står åpen. Det er et flott steinarbeid og de gir et innblikk i hvordan det en gang var.

Vi passerte også Midtistua som eies av Bodø og omeng Turistforening. Her var det stor aktivitet for 150 år siden. Her hadde de blant annet stolpelager for telegraflinja.

Der det ikke var mulig å få gravd telegrafstolpene ned i løsmasser, ble det murt opp firkantede fundamenter rundt stolpene. Disse fundamentene kunne vi se langs hele traseen.

Da vi endelig kom til Saltfjellstua ble det igjen laget til felles middag med 14 slitne, men glade turgåere. Været var strålende og rødvinen som vi hadde hatt på ryggen i to dager smakte himmelsk. Det ble en god kveld ved bålet til tross for iherdige mygg.

Dagen etter var planen til turfølget fra Polarsirkelen Turlag å gå til Krukki. Selv syntes jeg det var litt kort. Det er bare 5 km. Jeg tenkte dessuten på huset som stod heime i Dalselv og ropte etter å bli ferdig beiset. Per og jeg bestemte oss derfor for å ta farvel med gjengen fra Rana Turistforening og gå helt ned.

Vi passerte ganske fort den andre Steinbua og Krukki. På Krukki var det ingen tegn til liv så vi gikk lenger ned før vi tok en velfrtjent stopp ved elva som renner gjennom Bjøllådalen.

Det var varmt og vi så ikke en eneste sjel. Vi tok derfor sjansen på et nakenbad i elva før vi gikk videre. Det var nok lurt for stigninga over fjellet til Tespdalen ble hard. Sola stekte og vi måtte ha mange avkjølingspauser før vi kom oss opp til kaldere luft. Da vi kom opp begynte det dessuten å regne og turen ned Tespdalen gikk derfor uten mange pauser. Ved Storvold stod bilen parkert. Dakota logra med halen da hun oppdaget bilen. Hun var nok litt sliten etter 6,5 mil, varmen og mange nye inntrykk og mennesker. Det var i grunnen vi også selv om vi også syntes denne turen hadde vært topp.

Tespdalen

De Syv søstre

Første juli var det klart for årets «ekstremtur» – den klassiske turen over De Syv Søstre. Fjellrekken ligger som perler på en snor i Alstahaug, rett sør for flyplassen i Sandnessjøen. Til tross for at turen er krevende med sine 26 kilometer og 3525 høydemeter, er den svært populær blant fjellentusiaster.

De siste tre årene har Per og jeg vært turledere på denne turen for Polarsirkelen Turlag, og det har vært en sann fornøyelse – årets tur var intet unntak. Nytt for oss i år var at Dakota, vår Alaska Malamute, skulle være med for aller første gang.

Vi startet kl. 09.00 i strålende sol og behagelig temperatur. Totalt var vi 17 deltakere og 5 turledere. Vi har alltid med flere turledere, da det hvert år er noen som undervurderer hvor krevende turen faktisk er – særlig nedstigningen. Den kan bli utfordrende hvis man ikke har trent nok på å gå både opp og ned i fjellterreng.

Vi brukte 2 timer opp på Breitinden. Breitinden er vanligvis et punkt hvor vi pleier å sikre oss med tau når vi skal ned, men denne gangen var det ikke behov for ekstra sikring.

Mellom Breitinden og Kvasstinden la vi igjen sekkene, siden vi går ned og opp samme vei til Kvasstinden. Det er den bratteste av toppene, og mange setter pris på å kunne gå den uten ekstra vekt på ryggen.

Det tok noen timer før vi var tilbake ved sekkene, og da var det tid for en velfortjent matpause. Etter Kvasstinden venter en ganske lang marsj før man kommer til Tvillingene. Da vi nådde dem, var klokka blitt 18.00 – omtrent halvveis i turen.

Etter besøket på Tvillingene gikk Per og Dakota ned sammen med den første deltakeren som hadde fått nok. På Skjæringen begynte det å regne lett, og flere kjente at lårmusklene begynte å protestere. Under Grytfoten ble det bestemt at det var for vått til å fortsette. En gruppe begynte nedstigningen, mens noen av oss fortsatte opp på den sjette toppen, Grytfoten. Da var klokka rundt 22.00.

Vi var likevel ikke nede før godt etter midnatt. Hadde vi fortsatt til den siste toppen, ville det trolig tatt minst fire timer til. Vi bruker vanligvis tre timer fra toppen av Breitinden og ned – og det går ikke fort på slutten. Da er de fleste slitne.

Å gå alle De Syv Søstre på én dag er en opplevelse jeg virkelig kan anbefale – men det krever god fysisk form og forberedelse. Hvis du ikke er vant til lange turer med mye stigning og hardt underlag, kan det bli tungt både for deg og for dem du går sammen med.

Er dere flere enn to personer, bør dere beregne mellom 15 og 18 timer totalt. Turen egner seg best i juni eller juli, når midnattssola lyser opp landskapet og været ofte er på sitt beste. Da får du oppleve en utsikt som ikke kan beskrives – over vakre øyer, skjær og fjell langs Helgelandskysten. I fint vær er det rett og slett magisk. Det må bare oppleves!

Svartisen med toppturer

Denne turen må kunne kalles vårens vakreste eventyr. Planen var å gå over Svartisen fra Glomfjorden til Rana sammen med Polarsirkelen Turlag, men pga dårlig værmelding for torsdag og fredag ble det en litt kortere tur. Turen ble likevel fantastisk bra.

Vi startet opp Brundalen med store tunge pulker fredag ettermiddag. Målet var en helg på østisen av Svartisen. Været var ikke perfekt, men prognosene var bra. Jeg var spent på føret siden det hadde regnet godt før vi startet. Heldigvis var det brukbart i scooterløypa. Vi slo leir like nedenfor nedre Brunvatn. Ketil hadde tatt med en hel sekk med ved så det mangla ikke på bålkos om kvelden.

Dagen etter stod vi opp til strålende sol. Mens vi spiste frokost kom 2 spreke, glade karer forbi, Bjørn og Otto. Bjørn og Otto hadde som mål å springe over flest mulig toppene på Svartisen. De samla på topper på Peakbook kunne de fortelle.

Vi pakka sammen og tok oss opp til Blakkåtinden (1300 m.o.h) . Og videre derifra og inn et stykke på østisen. Der slo vi leir.

Søndag morgen ble det igjen frokost i strålende sol før fikk på oss skiene. Vi passerte Blokksberg (1306 m.o.h) på tur opp på Nordre Istind (1572 m.o.h). Den siste delen opp på toppen gikk vi uten ski. På toppen fikk vi lønn for strevet for med slikt vær så vi det meste av vakker natur som Nordland har å by på.

Tilbaketuren gikk greit til vi kom ned i Brundalen. Sola hadde gjort sitt så både hundene og vi fikk slite litt ekstra i varmen, men det var ikke vanskelig å holde humøret oppe helt ned til Svartisdalene etter denne opplevelsen.

Fra Hemavan til Ammarnes

Etter en vinter med mye dårlig vær ble det endelig en helga hvor vi kunne gjennomføre en en langtur på ski. Turen gikk fra Hemavan til Ammarnes etter Kungsleden sammen med Polarsirkelen Turlag.

Vi startet fra Centrumsliften i Hemavan skisenter i Sverige fredag 31. mars kl. 09.00. Siden jeg hadde 2 hunder og pulk valgte jeg å gå opp mens resten av følget tok heisen.

Været var strålende, og føret bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå med Nuuk opp de brakke bakkene siden jeg ikke hadde hatt pulk på Nuuk på et år. Min bekymring skulle vise seg å være berettiget. Nuuk var ikke så intressert i å gå opp med en tung pulk, men med litt hjelp fra meg kom vi oss opp. De andre hadde heldigvis ikke ventet så lenge siden det hadde vært kø i bilettluka pga det fine været.

Vi fulgte Kungsleden mot Viterskalstugan. På Viterskalstugan serverte de varme vafler og kako med krem. Det ble en deilig og lang lunsj, men til slutt gikk turen videre i retning av Syterstugan.

Siden jeg hadde to hunder holdt jeg større fart enn resten av gruppa. Det ble for slitsom å hele tiden bremse hunden så etter en stund lot jeg Nuuk bare gå i sitt tempo, og så fulgte Dakota etter. Vi kom derfor først til Syterstugan. Da viste GPSen 22 km.

Syterstugan er eid av den Svenske Turistforeningen. Hytta var funksjonell, men ikke spesielt lukseriøs. Det var et eldre ektepar som fungerte som hytteverter på hytta. De tok i mot betaling for overnatting og solgte hermtikk, øl, chips og sjokolade.

Dagen etter, 1. april, var været fortsatt bra, men litt mer skyer. Målet var Servestugan. Jeg bestemte meg for å skille lag med resten av gruppa og legge turen innom Tarnasjostugan. Det skulle bli en litt lenger tur, men da fikk jeg gå i scooterspor. Jeg mente at det ville være en fordel for Nuuk. Han gikk nemlig gjennom «skara» når vi kom utenfor løypa. Da jeg kom ned på Tarnasjøen så jeg et merka spor over isen og tenkte at her var det bare å følge scooterleden. Hundene var gira og det gikk fort, men etterhvert begynte jeg å stusse over retningen. Jeg tok opp GPSen og fikk sjokk da jeg forstod at jeg hadde gått 5 km i feil retning. Hvordan er det mulig?

Vi snudde og tok samme vei tilbake. Da vi endelig kom frem til Tarnasjostugan var klokka 14.00 og vi hadde gått 25 km. Jeg tok en lang pause så hundene fikk hvile før vi tok fatt på turen over fjellet. Vi fulgte scootersporet for å spare Nuuk. Dakota ble sliten på slutten, men Nuuk stod løpet ut og dro Dakota med seg. Da vi kom frem til Severstugan viste GPSen 42 km. De andre var kommet frem og ventet med en kald øl. Gjett om den smakte godt?

Den siste dagen var været blitt grått og det var meldt snø og vind. Vi valgte derfor den korteste ruta videre til Ammernes. Det ble 20 km i rolig tempo, med en liten nedoverkjøring de siste km. En milepel var nådd. Dakota hadde gjenomført sin første 3 dagers tur på snø.

Nymoen-Tängvassdalen-Rönes

14203317_10210315618635178_663534598137223505_n Hemnes Turistforening arrangerte en tur fra Nymoen ved Røssvatnet gjennom Tängvassdalen og til Rönes i Sverige 3. september 2016. Denne turen var jeg og Nuuk med på. Dakota, stakkar, måtte være heime for hun hadde ikke fått nødvendig ormekur og kunne ikke reise til utlandet (Sverige). Turen var 16,5 km lang, og det var oppmøte i Korgen for buss transport opp til Nymoen.

Fra Nymoen gikk vi etter en traktorveg til Storfurua i Røssvatnet. På vegen måtte vi passere en gangbro. Det har ikke tidligere vært så enkelt å få med Nuuk over gangbroer, men denne gang gikk det godt. 14291826_10210315618595177_1044343321914444998_n

En gang var det en kraftig furuskog i dette området. Nå er furuskogen nærmeste borte, av klimatiske og menneskelige årsaker. En kjempe står imidlertid igjen og det er Storfurua i Røssvatnet.

Etter en liten rast ved Storfurua gikk vi videre etter en sti som var merket med blå merker. Det var altså ikke vanskelig å finne frem. På veien kom vi over store mengder sopp. For meg er det nærmest umulig å passere uten å plukke. Nuuk fikk derfor fylt opp kløvet sitt med deilig kantarell. Vi passerte også multer og blåbær, men de fant veien rett ned i magen.

Vi hadde mange og lange pauser med bål og kos, og brukte tilsammen 7 timer. GPSen viste 4 timer gangtid og 3 timer pause. Det kaller jeg kosetur. Avslutningern var heller ikke dårlig med buffe og rødvin på Hemavan Fjellcenter før vi satte kursen heim. En bra tur.

14291923_10210315618515175_3564552209063463743_n