DNT turer – Turblogg

Rundt sørligdel av Okstindbreen – en spektakulær tur i vill natur

Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.

Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan

Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.

Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.

Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.

På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.

Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.

Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.

Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.

Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.

Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.

Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.

Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.

Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.

– Og en liten bre foran oss.

Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.

Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,

Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.

Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.

Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊

Solvågtinden – en drømmedag i Junkerdalen nasjonalpark

Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.

Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.

Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.

Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.

Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.

Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.

På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.

Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.

Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre – en tur for minneboka

På Helgelandskysten i Nordland ligger fjellrekken De Syv Søstre – et spektakulært turmål for både erfarne fjellfolk og eventyrlystne turgåere. Å gå alle de syv toppene på én og samme tur er blitt en populær utfordring, selv om ruta er krevende, 26 kilometer lang og med hele 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men følelsen av mestring når man står på den siste toppen er ubeskrivelig.

De fleste velger å fordele toppene over flere turer – og det er minst like flott. Uansett hvordan man velger å gjøre det, venter store naturopplevelser og storslått utsikt.

Rana og omeng Turlag (tidl. Poalrsirkelen Turlag) arrangerte tur over De Syv Søstre flere år på rad. Hver gang fylles turen opp av ivrige deltakere med ulik erfaring og fysisk form, men med ett felles mål: å klare alle toppene på én dag.

I begynnelsen av juli i 2020 startet vi kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910 moh), den sørligste toppen. Været var strålende – sol og litt vind – og stemningen var god blant de 11 deltakerne og 3 turlederne. Oppstigningen til Breitinden var bratt og krevende, men alle kom seg opp med både pust og humør i behold.

Fra Breitinden går det bratt ned før man starter stigningen til Kvasstinden (1010 moh). Vi hadde ventet mye snø i dette partiet, men overraskende nok var det mindre enn noen gang – selv om det lå mer snø andre steder langs ruta enn vi tidligere hadde opplevd.

På Kvasstinden la vi igjen sekkene og tok turen opp og ned uten ekstra vekt. Tåka kom og gikk, så besøket på toppen ble kort. Tilbake ved sekkene begynte beina å bli stive og magen tom, men etter en god lunsj gikk turen videre mot Tvillingene (945 og 980 moh).

Da vi nådde Tvillingene var klokka blitt 17.00. Flere begynte å kjenne på både slit og metthet, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og én turleder å gå ned. Resten av gruppa fortsatte.

Med en mindre gruppe og kald vind i ryggen økte tempoet betraktelig. Vi brukte ikke mange minuttene på toppen av Skjæringen før vi satte kursen mot Grytfoten. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt over øyer og skjær langs Helgelandskysten – et landskap som virkelig tar pusten fra deg.

Da vi kom til Botnenkrona hadde vi tatt de tre siste søstrene i et imponerende tempo. Ned gikk det litt tyngre, men vi nådde frem til midnatt og brukte totalt 16 timer på turen.

Helgelandskysten og De Syv Søstre leverte – og det må oppleves. Naturen, fellesskapet og den fysiske utfordringen gjør dette til en tur man aldri glemmer. Enten du går én topp eller alle, er det verdt hvert steg.

Dugnad på Krukki

Etter mange uker i koronaisolasjon var vi ikke seine om å svare ja til å bli med til Krukkistua i Saltfjellet på dugnad sammen med gode venner i Polarsirkelen Turlag. Krukkistua hadde vært koronastengt, men skulle gjøres klar for åpning.

Det er ca 22 km inn til Krukki fra Sukkertoppen parkeingsplass via Semskdalen. Vi startet torsdag ettermidag. Den første delen av turen gikk greit, men da vi nærmet oss 1000 høydemeter på slutten av ruta var det helt hvit, og ingen spor å se. Vi måtte opp med både kart og GPS, og snirklet oss sakte frem. De siste kilometrene tok sin tid, men vi kom oss heldigvis frem i god behold. På Krukki ble vi møtt av nystekt pizza og kald øl så det var virkelig vert streve.

Dagen etter ble det skiftet på sengene, koronavasking og vedhogst, men også en liten skitur.

Vi gikk ikke langt fra hytta før vi fant det første reinkadaveret. Bente jobber i SNO og hadde mye å lære bort. Hun sjekket om reinen hadde død av seg selv eller om den var tatt av jerv. Sporene viste oss at både, fugler, jerv og rev hadde forsynt seg av kadaveret.

Vi fulgte jervespoerne og fant flere depot hvor jerven hadde gjenmt unna litt reinkjøtt til magrere tider. Vi registrete totalt fire kadaver den helga så det var tydelig at reinen hadde hatt det tøft denne vinteren. Det var mye snø og selv om vi var kommet til slutten av april var det lite som tydet på at våren ville komme i nær fremtid. Det kunne ikke være lett å være rein i år.

Hytta ble fin og veden kom i hus før helga var over, og vi fikk oss en etterlengta tur til Saltfjellet. Nå er det bare å håpe på at det ikke blir så lenge til at hyttene til turistforeningen kan åpne som normalt igjen.

Gråfjellhytta

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.

Rago nasjonalpark

I august la vi turene til Rago nasjonalpark sammen med Polarsirkelen Turlag. Vi var 11 forventningsfulle turgåere og 3 hunder som la i vei i strålende sol fra veis ende i Laksehol i Sørfold kommune.

Vi fulgte den T-merkede stien mot Storskogvatnet. Stien var godt merket og over Storskogelva var det lagt til rette med en fin hengebro.

Vi peste oss lenger inn i dalen mens sola stekte oss i nakken. Det ble mange hyggelige pauser for å sikre at ingen ble overopphetet og dehydrert. Da vi hadde gått 8 km var vi kommet opp til Storskogvatnet. Der slo vi leir for natten. Noen hadde tatt med fiskestang og prøvde fiskelykken i det klare vannet mens andre koste seg med avslapping ved teltet.

Dagen etter fortsatte vi østover i vilt og krevende tereng. Det var store steiner som vi måtte klyve over så tempoet ble deretter. Vi passerte Sørengamma. Den måtte undersøkes før vi endelig kom opp over tregrensen og ble belønnet med fantastisk utsikt og en deilig lunsj.

Etter lunsj gikk vi videre til den sjarmerende Ragohytta. Ragohytta eies av Statskog og står åpen for allmennheten. Den er ikke så stor, men var rein og koselig og hadde 2 sengeplasser. Vi slo opp teltene ved Ragohytta, og mange benyttet sjansen til et bad like ved for det var stadig like varmt. Fra Storskogvannet til Ragohytta var det 9 km.

Dagen etter gikk vi ned til Litleverivatnet, 13 km. Vi brukte god tid for det dukket stadig opp fristende multer som nærmest ropte på å bli plukket.

Det var fortsatt varmt så hundene benyttet enhver anledning til å kjøle seg ned i vann og bekker vi passerte. Den siste leirplassen ble ved Litlverivassforsen. Kvelden ble avsluttet med felles middag og selvplukkede multer til dessert.

Den siste morgene våknet vi til regndråper på teltduken. Etter en rask frokost var vi klare til å gå. Det var glatt og krevende terreng så vi måtte ta det med ro. Vi kom oss velberget ned de 6 siste km og fant bilen der vi hadde satt den. Rago er ikke et område som er «lettgått», men det er absolutt verdt et besøk. Jeg kommer i alle fall gjerne tilbake.

Nepsteinen

Nepstein, blir beskrevet som Hemnes kommune sitt svar på Trolltunga, og er etterhvert blitt et populært turmål. Spesielt for de som ønsker spektakulære bilder til sosiale medier.

For å komme seg til Nepsteinen må man enten skaffe seg privat båtskyss over fjorden fra Hemnesberget eller kjøre bil til Bardal i Leirfjord kommune. Hemnes Turistforening hadde tur til Nepsteinen i juni 2019. Og for oss som deltok på en arrangert fellstur i regi av Turistforeningen var det bare å gå rett ombord i den sjarmerende båten, Remi Kjetil. Den tok oss fra Hemnesberget til det nedlagte fergekaiet i Hestneset.

Derfra gikk turen noen km på grusvei opp til Osmo skole. Osmo skole er nedlagt for mange år siden. I dag eies skolen av en privatperson som har pusset den opp. Den fremstod som aldelses nydelig og sjarmerende, og verdt et besøk i seg selv.

Fra Osmo skole var det slutt på fasiliteter som vei og sti, og vi tok oss gjennom skog og opp til turens høyeste punkt som var på ca. 400 høydemeter over havet, Nepsteinnen.

Ved Nepsteinen var det tid for lunsj med nydelig utsikt. etterlunsj gikk vi ned til Bardal. I Bardal ventet et et fantastisk koltbord på Wangbrygga med alle slags varm og kald retter. Alt produsert lokalt.

Etter å ha spist seg stapp mett på deilig mat kom Remi Kjetil og hentet oss og fraktet oss tilbake til Hemnesberget. På veien tilbake kunne vi se opp på Nepsteinen. Totalt gikk vi 9 km, men med båttransport, koltbord og mye lokalhistorie underveis tok turen totalt 7-8 timer. Er du intressert i fine bilder på sosiale medier av deg på luftige Nepsteinen, lokalhistorie og fantastisk lokalmat er dette turen for deg.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Fra Beiaren til Blakkådalen

Helgas tur gikk fra Trollberget øverst i Beiardalen til Blakkådalen sammen med Polarsirkelen Turlag. Dette er et området som jeg lenge har sett frem til å besøke. Her finner vi noe av Rana og Nordland sin mest uberørte natur og det er en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Vi tok tog til Røkland stasjon i Saltdalen og derfra gikk turen videre til Beiardalen med maksitaxi.

Dakota fikk våteksem under en fuktig multetur for 2 uker siden. Hun stilte derfor i nyinnkjøpt regnjakke ettersom hun ikke skulle utsettes for vann. Det så ikke ut til at det plaget henne neveverdig. Hun var gira som vanlig og dro alt hun klarte i tauet.

P1010339

På toppen åpnet det seg en ny verden med fantastisk utsikt til Bogvatnet, Østisen og Beiardalen. Ved Bogvatnet ble det overnatting i telt. Per hadde kjøpt et nytt telt for anledningen, og selv om vi hadde kuling og regnet som pisket i teltduken stod telte like hel dagen etter. Det hadde bestått den første testen.

På lørdag stakk sola frem og turen gikk videre langs Bogvatnet og videre ned mot Blakkådalen. Dette området er en perle i Rana og kanskje noe av den mest uberørte naturen vi har. På ruta ned til Blakkådalshytta hadde vi utsikt mot Østisen og kunne se Fingerbreen og Lappbreen bukte seg ned mot Blakkådalen.

Da vi kom til Blakkådalshytta var stemningen god, og stemninga nådde nye høyder da felles maten ble servert med tilhørende god drikke. Det er ikke mye som kan måle seg med et godt måltid når man har gått i to dager, fått på seg varme og tørre klær og i tillegg deler måltidet med gode turvenner.

Søndag gikk vi ned Blakkådalen med en avstikker til Skogsstua. Skogstua står også åpen, og der finnes det også en heimelaget heis som kan benyttes hvis man har behov for å komme over elva. Per ville gjerne prøve, selv syntes jeg ikke den så nok solid ut til at det var verdt et forsøk. Det står på ut.no ut at det er 12 km fra Blakkådalshytta og ned Blakkådalen til vei. Mange bruker å si at det er de lengste 12 km i Rana. Dette sier de fordi stien går opp og ned, det er ulendt og mange steder bratt og glatt. Det går derfor ikke så fort, men dalen er flott og absolutt verdt et besøk. Tilsammen gikk vi 37 km denne helga. En bra tur i vilt og vakker natur også i skiftende vær.