Det var klarere og kaldere da vi våknet. Vi lastet minimalistisk i hundepulken, og det var lurt. Det var fortsatt ganske tungt føre for hundene, men det gikk likevel bedre enn dagen før. Og etterhvert som vi kom lenger opp på Nathorstbreen ble det også hardere forhold og bedre for hundene.
Rago jaget fortsatt på for å komme frem. Det var intervalløkter hele veien, full fart og stopp, men jeg hadde i det minste en følelse av at han begynte å skjønne at det kanskje ikke kom til å bli slik han ville.
Det var virkelig et vakkert landskap vi gikk gjennom med fine fjelltopper på begge sider.
Vi gikk fra Nathorstbreen til Naglisen og inn på Flatbreen. Da var det blitt sju økter og 17 km.
Det var liten sikt og noen minusgrader da vi stod opp. Det tok 2 timer å tine nok vann til to og firbeinte, spise og pakke ned. Rutinene var ikke helt innarbeidet, men vi klart med litt stress akkurat å bli ferdig i tide.
Rago og Dakota skulle gå bakerst. Det var ikke lett. Rago jaget hele tiden for å komme forbi. Det ble en evig kamp. Da vi kom til lunsj var både Rago og jeg utslitt.
Etter lunsj tok Dakota hundepulken, men også hun slet. Vi hadde åpenbart pakket for mye i pulken i den løse snøen. I tillegg var det blitt ganske mildt. Hundene la seg ofte ned og dette stresset oss veldig, spesielt Per som hater å være til bry. Vi ville ikke sinke gruppa.
Etter sju økter i oppoverbakke hadde vi gått 18 km og var kommet høyt opp på Nathorstbreen. Der ble det heldigvis camp.
Per var helt utslitt og ville reise heim. Han hadde dratt to tunge pulker den siste økten og kollapset i teltet uten hverken å spise, ta av seg ytterklærne eller krype ned i posen. Jeg bredde over han, tok isbjørnvakt, tinte vann og gav hundene mat mens jeg lurte på hvordan fortsettelsen skulle bli.
Det var en glad og forventningsfull gjeng som var klar for å bli transportert ut med scooter til startpunktet til vintereventyret « Svalbard på langs»
Det var 8 scootere fullastet med 9 pulker, 9 skigåere og hundene våre, Rago og Dakota.
Vi hadde litt dårlig sikt og det var løst i sporet, men vi hadde flinke sjåfører så det gikk fint. Vi kjørte opp Todalen og ned til Reindalen.
Ved Blåhuken så vi ferske isbjørnspor. Vi stoppet og så oss om og joda, to isbjørner, en binne med unge. De drev med reinsdyrjakt i lia i Blåhuken
Turen gikk.videre over til Dazigdalen og opp på Svalbreen. Der gravde vi ned halvparten av maten og strødde chillepulver over for å holde isbjørnen unna.
Deretter kjørte vi ned til Van Keulenfjorden. Vi ble sluppet av noen få km fra grensen til Sør Spitsbergen nasjonalpark.
I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre scooter så herfra måtte vi gå til det sørligste punktet, Sørneset. Det var ca 10 mil.
Vi gikk gjennom en vakker morene før vi tok oss opp på breen.
Guiden, Morten, virket hyggelig og forklarte hvordan systemet var. Vi skulle gå i 50 minutter og deretter ha 10 minutter pause.
Dette gjentok vi tre ganger. Da var vi kommet så langt opp på breen at det var nok snø slik at vi fikk feste til teltene.
Det var godt å være i gang selv om det oppleves litt overveldende. 30 netter i et kaldt telt. Var det virkelig dette jeg ville? -Men da Per fikk fyr på primusen kjente jeg godfølelsen komme og tenkte at dette blir bra.
Dagene før vi skulle starte blåste det orkan i kastene på Svalbard. På Platåfjellet like ovenfor flyplassen ble det målt 57 m/s. Det kom også store mengder med snø.
Heldigvis, det dårlige været forsvant like fort som det kom, men skredfaren var fortsatt stor så det ble besluttet at vi måtte utsette turen et døgn.
Vi brukte tida godt og sjekket utstyret. Sikkerhetsrutiner og sikkerhetsutstyr ble nøye gjennomgått. Regler for ulike situasjoner og rutevalg måtte alle kjenne til.
Etter en lang økt inne gikk vi ut og prøvde både primusen og teltet. Vi beregnet 1 liter bensin pr. dag, og pakket med oss totalt 30 l bensin.
Til slutt pakket vi pulkbager, ski og hundebur.
Jeg var super klar for å dra ut, og gledet meg til å komme i gang.😊
På en tur som varer 33 dager uten etterforskning er det behov for mye mat og utstyr.
Alt av mat pakket vi i porsjons pakker slik at vi hadde full kontroll på hva vi burde og kunne spise pr. dag. En annen fordel var at vi kunne pakke maten veldig tett. Det er bra når du har mye som skal være med.
Vi startet med å blade frokosten som bestod av havregryn, melkepulver, rosiner og müsli. Alt ble veid og pakket i dagsrasjoner. Til lunsj var det enten nudler eller potetmos med ost, smør og salami. Middagen bestod av real turmat, men for å få pakkene tett og spare litt vekt ble emballasjen fjernet og pulveret fylt i plastposer. Til slutt lagde vi dagsrasjoner med sjokolade, nøtter og tørket frukt.
Da vi var ferdig hadde vi totalt 20 kg frysetørret hundemat og 60 kg tørrmat pakket i porsjons poser. Vi kom ikke til å sulte.
Det var nydelig vær da vi kom inn for landing i Longyearbyen, den vakre øya som jeg var blitt så glad i. Jeg var lykkelig og kjente en utrolig glede og takknemligheten over det jeg snart skulle oppleve.
Svalbard viste seg fra sin beste side, men sjøisen var dessverre mager. I 2024 opplevde Svalbard godt med is, men 2025 var tydeligvis tilbake på det nye normale kunne vi observere.
Sola skinte og gradestokken viste 16 grader da vi gikk ut av flyet, men idyllen ble brutt av to hunder som hylte, Rago og Dakota. De virket rimelig klar for å bli henta ut av flyet.
Jeg trodde vi hadde alle nødvendige vaksiner og tillatelser til å føre inn hund til Svalbard med godkjenning fra Mattilsynet og flere besøk hos veterinær, men det viste seg at vi hadde glemt Flott behandling. Etter en tur innom det lokale veterinærkontoret og noen tusen kroner fattigere var vi endelig klar for å kjøre hundene til Bolterdalen.
Det var ikke lov å ha hundene stående i band på Svalbard. De måtte være i bur så vi hadde leid et plass hos en kjenning som hadde en romslig hundegård. Hundene var glade for å komme ut av flyburet og de fant seg heldigvis fort til rette.
Vi var i Bolterdalen til sola gikk ned og var lettet og lykkelig over å være kommet frem.
Det store målet for 2025 var å gå Svalbard på langs. Det hadde vært en drøm for meg i mange år, og nå var tiden kommet for å realiser den drømmen.
Svalbard er en fantastisk flott øy med tilnærmet uberørt natur. Jeg ville gjerne oppleve det før jeg ble for gammel.
Planen var å gå sammen med Rostille guiding med oppstart 25. mars 2025
Turen var 620 km på ski, ca 7000 høydemeter og vi skulle bruke ca 30 dager. Vi skulle bo i telt alle nettene og ha med oss alt av proviant. Det var ingen forsyninger underveis.
For at turen skulle bli bli bra var det viktig å forberede kroppen på påkjenningen. Dekktrening og skigåing med tung pulk var nødvendige forberedelser.
RagoDakota
Vi planla å ta med både Rago og Dakota på turen. Det var en del ekstra som måtte forberedes når man tar med hund til Svalbard, men det var det verdt. Vi har jo hunder for å kunne ha de med på tur så den jobben tok jeg, men jeg var glad for at jeg begynte tidlig å forberede reisen.
Hundene må blandt annet ha rabiesvaksine og en blodprøve som viser at vaksinen virker. Dette tar tid. Når alle vaksiner var tatt søkte vi Mattilsynet om å få ta de med, og det var 2-3 måneder behandlingstid på søknaden.
Å få med hunder på fly til Svalbard er ikke alltid enkelt. SAS tok ikke med hunder på vinteren, men vi kjøpte flybilletter med Norwegian fra Tromsø og kjørte dit.
Det går mye hundemat på en slik tur, 5 sekker. Vi valgte å bestilte det direkte til Longyearbyen.
Det var ikke lov å la hundene stå i band i Longyearbyen så vi leide en plass i en hundegård i den tiden vi var der. Transport til startpunkt og fra avslutningspunkt på turen ble også bestilt.
Malmveien, en historisk vandrerute fra Røros til Femundsmarka. Vi var klar for den siste etappen i sommerferien 2024, og planen var å gå fra Røros til Marenvollen etter ei rute som kaltes Malmveien. Jeg gledet meg. På denne ruta var det mange kulturminner fra både gruvedrift, steinalderbosetninger, fangstgraver og samiske kulturminner.
De andre i turfølget mitt var reist heim så det var bare jeg og hundene. Vi gikk lett med kun en dagstursekk. Kløvene og utstyr for overnatting ble satt igjen på Røros.
Tilrettelagt rasteplass ved stien
Vi fulgte Småseterveien, en grusvei som vi fulgte til et kryss med skilt til Marenvollen. Der tok vi mot sørøst og gikk opp lia og mot Skåkåsfjellet. På veien passerte vi en liten gapahus som vi tok den første pausen ved.
Stien var tørr og fin å gå etter så det gikk fort og lett.
Stien fulgte en fjellrygg over Skåkåsfjellet (900 moh). Derfra hadde vi flott utsikt.
Ved Skåkåssteinen, en kjempe stor stein som isen en gang la igjen, var det satt opp benker på begge sider for de som trengte en pust i bakken. Det gjorde ikke vi så vi fortsatte videre ned og sørøstover mot Rundhaugen og forbi denne på sørsida. Deretter gikk vi sørøstover i lia vest for Klettan.
Langs ruta var det satt opp flere «informasjonstolper» om ulike kulturminner. Veldig artig å lese om de ulike plassene. Det gav hele turen en ekstra dimensjon.
Den site høyden vi gikk over var Gråhøgda (980 moh). Selv om vi var på 980 moh var det grønt og frodig, men det blåste godt på toppen så vi gikk raskt ned lia på sørsiden av høgda. Deretter fortsatte vi i åpent område før vi møtte stien fra Fjølburøsta. Fra stikrysset var det ca 1 km nordover til Marenvollen.
Marivollhytta
Da GPSen viste 17 km var vi kom frem til dagens mål, Marenvollen. Her ble det en liten rast før vi gikk ca 2 km til nærmeste bilvegen hvor vi ble hentet. Ferien 2024 var dessverre over, men minne var fine.
Sol på teltduken og et hundehode som tittet inn. Det var på tide å stå opp.
Nedrig av leiren gikk greit, og vi startet å gå ned Stormolingdalsvegen. Det gikk imidlertid ikke fort. Dakota hadde fått diaré, og vi måtte stoppe i hver bekk. Vi hadde dessverre slurva med risen, og nå fikk vi svi. En porsjon kokt ris hver morgen hadde tidligere gitt gode hundemager, men det hadde vi altså ikke gjennomført på denne turen.
Vi ble langt etter de andre. Da vi kom ned mot Aursunden bestemte jeg meg for å ta en snarvei som etterhvert skulle vise seg å ikke være så snar. «Snarveien» inneholdt en kryssing av Liti-Molinga, Det var liten strøm og jeg syntes ikke det så avskrekkende dypt ut. Jeg kledde av meg og putta så mye som mulig i sekken inkl. kløven til Dakota. Dakota ville ikke bade, men den som ikke vil må. Jeg dro henne etter meg mens jeg balanserte den tunge sekken på glatte steiner etter beste evne. Det var nok litt dypere enn jeg hadde trodd for plutselig var både jeg og sekken under vann. Heldigvis har jeg trent svømming hele mitt liv for jeg må innrømme at jeg kjente panikken komme da jeg kjente at sekken presset meg ned. Jeg tok meg sammen og fikk tak i noen store steiner som gav meg den hjelpen jeg trengte for å komme meg opp av vannet.
Våt i håret og med dryppende sekk kom Dakota og jeg frem til resten av gruppa som hadde satt seg ned for å vente på oss. De var oppgitt over min våte og impulsive elvekryssing. Definitivt ikke en snarvei.
Molingbrua
Heldigvis var været fint så det var egentlig bare godt å være litt våt i tøyet.
På sørsiden av innsjøen, Aursunden bestemte vi oss for å spiste lunsj. Det ble en kort og andelenes lunsj. En flokk kyr var i overkant nysgjerrige og lurte på om vi hadde noe til de. De lot seg ikke skremme selv om både vi og hundene gjorde vårt beste. Det var bare å pakke sammen å komme seg videre.
Vi gikk mot det kjente kulturminne, Storswarz gruve. Stien var perfekt og været strålende.
Gamle Storwarz gruveStorwartz gruve
Det blåste godt på 900 moh så det ble et kort stopp på Storswart gruve før vi fortsatt ned mot Røros.
Da vi endelig kom til Røros viste GPSen 26 km, føttene var såre, men følelsen god. Kald drikke på altanen på Røros hotell var vel fortjent og smakte himmelsk. Hilde og Astri reiste heim med kveldstoget. Selv hadde jeg bestemt meg for enda en etappe før ferien var over.
Det skulle være fint vær ifølge yr da vi skulle starte, men «skitværet» ville ikke helt slippe taket. Klokka 9.00 gikk vi likevel. Det både regnet og blåste, men vi satset på at det skulle bli bedre etterhvert.
En gang hadde det vært drevet gruve i Kjølifjellet, og terrenget rundt turisthytta hadde mange kulturminner fra den tiden. Synd at det var tåke. Det var bare de nærmeste kulturminnene vi fikk se.
Vi gikk raskt ned etter en gammel gruvevei fra Kjølifjellet til Grønlivollen. Der kom vi på Riastveien. Vi gikk denne en liten km før vi kryssa elva, Gaula og fortsatt opp mot Nersjøen.
Da vi kom opp til Busjøen vada vi over elva og gikk mot fjellet, Storskarven.
Det var ikke noe sti å følge, men da vi kom opp på 1000 moh var det lett å gå. Jeg syntes også det var spennende å finne mine egne veier igjen spesielt når været skifta fra «skit» til kjempe fint.
Vi gikk sør for Storskarven og opplevde terrenget og området som magisk. Det var bare å labbe i vei og nyte synet. Hilde lengtet litt etter fiskestanga si da vi passerte noen fine fiskevann, men vi hadde valgt å spare vekt på denne turen så da ble det dessverre bare et ønske
Vel nede i dalen fant vi en fin teltplass ved elva, Stormolinga. Da viste GPSen 26 km. Vi sov godt til lyden av elva, sauer på beite og vinden som blafret i teltduken.
Turblogg 