Vi var kommet til 17. april, skjærtorsdag, og vi våknet til nok en «sol fra skyfri himmel dag».
Etter flere dager med oppoverbakker kunne vi nyte litt slakere terreng over Filchnerfonna. Enkelte plasser var det noen harde «snøbårer» som måtte forseres ellers var det bra. Jeg koste meg bakerst sammen med Rago.
På turen møtte vi en gjeng med Finske skiturister som gjerne ville hilse på hundene. De kom fra Pyramidene og skulle gå til Longyearbyen.
Rago var også i bra slag. Det passerte noen scootere og det fikk han gira. Han dro i 7 av 8 økter, men i den siste var det helt tomt.
Etter 8 økter og 22 km ble det camp etter en fantastisk dag. Jeg hadde ikke lyst til å gå inn i teltet, jeg ville bare at denne dagen skulle fortsette i det uendelige.
16. april, vi våknet til like fint vær som vi hadde lagt oss til.
Vi pakket ned og fortsatte videre opp Rabotbreen og mot Filmbuisen og Von Postbreen.
Rago var ikke i form og brukte hver pause til å hvile eller tigge om mat. Jeg hadde bedt Jim om å ta med hundemat, og det hadde han gjort, men av en eller grunn ble maten ikke tatt imot. Vi var kanskje for slitne og trette. Jeg vet ikke, men det som var helt sikkert var at det var en tabbe. Nå gikk jeg med en klump i magen. Dette kom til å bli tidenes slankekur for Rago.
Jeg hadde på maske nesten hele dagen. Det var fint vær, men friskt over breene.
På Von Postbreen kunne vi se ned i Tempelfjorden. Ferden videre fra Von Postbreen gikk nordover til Philipbreen.
Etter 8 økter, 22 km og mange høydemeter lagde vi camp nummer 21 på 850 moh. Den høyeste teltplassen så langt. Og det beste, det var nesten varmt i sola.
Utrolig flott dag, 10-12 minus og sol. Vi gikk ned Fullmardalen og inn i Sassen-Bünsow Land nasjonalpark.
Ved Ispyramiden var det lunsj.
Rago gikk greit i begynnelsen, men da vi startet på stigningene på Rabotbreen var det slutt. Han ville ikke gå og gikk stort sett bare i veien for meg. Det var utrolig tungt og vi gikk uvanlig fort. Nå skulle vi tydeligvis ta igjen det tapte fra dagen før.
Jeg svettet og strevde, men etter 8 økter, 23 km og 450 høydemeter var det endelig tid for camp. Da var vi kommet til 550 moh på Rabotbreen.
Dagen absolutte høydepunkt var da vi fikk besøk av vår venn, Jim, og vår sønn, Birk. De kom fra Longyearbyen med hjemmelaget middag, kjøttgryte, til oss. Jim hadde vært kokk og det smakte himmelsk. Det var en 2 timers kjøretur og det var utrolig at de hadde klart å holde maten varm, men den var godt pakket inn i pledd og jervenduk.
Kake hadde han også bakt, Verdensbeste. Etter 3 uker med bare «pulvermat» var dette en større matopplevelse enn jeg noen gang hadde opplevd tidligere.
Det var kaldere oppe på breen enn nede i Sassen så kaffen og kaken ble spist i teltet. Det var veldig trivelig å få besøk, og litt trist da de dro.
Men da jeg la meg mett og varm tenkte jeg bare på hvor utrolig heldig jeg var som hadde så mange snille og fine mennesker i livet mitt.
Null sikt og kraftig vind. Været hadde snudd igjen. Avreisen ble utsatt, først to time, og etterpå på ubestemt tid.
Vi pakket pulkene og gjorde oss klar, men beholdt teltet oppe. Hundene hylte. De likte ikke vinden, og fikk kom inn.
Hundene satte de pris på å komme inn. De tok seg en velfortjent hvil.
Det som ikke var så bra var at jeg fant fire flekker med våteksem på Dakota. Hvordan var det mulig i det kalde og tørre klima på Svalbard? Kanskje hadde det startet før vi kom opp, og flekkene var under selen og halsbåndet. Vi renset og bestemte oss for at nå ble det tørking av seletøy i telt og sovepose.
Kl. 14.00 hadde vinden løyet så mye at vi kunne pakket ned teltene. Vi gikk mot Elfenbenbreen.
Det blåste fortsatt iskald vind, men bakkene opp mot Elfenbenbreen fikk de fleste varme.
Over Jøkulvatnet kom sola frem og vinden var blitt helt borte. Det var fantastisk flott, skikkelig påskestemning. Vi var i stille uke så det passet godt med litt påskestemning.
Da vi kom øverst i Fullmardalen slo vi leir. Da hadde vi gått 5 økter og 14 km. Det ble sein middag og en økt med isbjørnvakt i flotte farger før en lang og innholdsrik dag var over.
13. april og palmesøndag. Klokka var bare 05.30, og jeg tenkte på familien og påsketradisjoner. Vanligvis feiret jeg påsken på min komfortable hytte med strøm og innlagt vann. Dette året hadde jeg valgt å fryse i et telt mens jeg tinte snø og kokte ris til mine søte firbente venner. Det var heldigvis deilig sol og 10-12 minus da jeg gikk ut av teltet med maten til hundene. Jeg hadde begynt å blande inn annen mat i hundematen for at det skulle bli mer kalorier. Denne dagen fikk de ris, smør og ostebiter sammen med frysetørret vom.
Jeg trodde det skulle bli en strålende dag, men det skyet til og ble disig igjen da vi startet å gå. Da var klokka blitt 08.00. Vi startet alltid presis klokka åtte uavhengig om vi ferdig før eller etter.
Vi gikk gjennom Søre Bellsundpasset og videre opp Passbreen. Det var snø og vind over Passbreen, og lite annet å se enn resten av gruppa som strevde seg oppover med tunge pulker.
Da vi kom inn i Bellsunddalen lyste det opp og vi fikk se det flotte landskapet.
Imponerende isskulpturer i Bellsunddalen hvor vi spiste lunsj.
Det var kald vind da vi kom inn i den vakre Agardhdalen, men det det var det ingen som brydde seg om for den store dalen var ufattelig vakker.
En herlig avslutning med sol og et ubeskrivelig storslått landskap etter 8 økter og 22 km.
Før vi startet den dagen fortalte guiden at vi lå to dager etter skjema for å kunne klare å nå det nordligste punktet på Svalbard, Verlegenhuken. Årsaken var den dype snøen vi hadde gått i de to første ukene. Han foreslo at vi skulle utvide turen med en dag. I tillegg måtte vi gå lengre etapper. Jeg var ikke overrasket. GPSen min viste meg hver dag hvor mange kilometer vi hadde igjen. Jeg hadde vært inne på tanken at vi kanskje ikke kom til å nå målet, men denne guiden var ambisiøs. Dette var ikke en tur der turen var målet. Her gjaldt det å nå målet, Verlegenhuken, og jeg kunne ikke klandre han. Det var jo det han var betalt for å gjøre.
Vi gikk opp Kjelstrømdalen. Kjelstrømdalen er en lang, vid og veldig flott dal, men det ble mer og mer disig så det var dessverre lite vi fikk sett. På ettermiddagen kom det også litt snø så da ble det helt hvit.
Rago var ikke i form, og gikk med slakt bånd nesten hele dagen. Jeg var bekymret og var begynt å lure på om han fikk for lite mat. Han virket tynn syntes jeg.
Etter 8 monotone økter, ca 50 høydemeter og 23 km ble det endelig kveld og etter hvert teltkos. Den siste timen med fyring i teltet, middag og avslapping var dagens høydepunkt. Å kjenne at kroppen blir varm og avslappet etter en lang og kald dag er en helt ubeskrivelig deilig følelse.
Kjempe kaldt da vi våkna, minus 22 ifølge guiden, men det kjennes som minus 30. Selv om det var kaldt var det herlig sol og fint føre.
Da vi gled ned på sjøisen ved Torellbukta oppdaget vi isbjørnspor. Det var ikke lang fra der vi hadde sett isbjørn første dagen. Området var også kjent for at det ofte var isbjørn som oppholdt seg der så det var ikke så merkelig, men jeg syntes det var flott å se at det var liv i området. Det gjorde det mye mer spennende på tur, og resten av dagen speidet både jeg og hundene etter isbjørner.
Det var lett og fint å gå over isen. Vi passerte den magiske Rindersbukta og fortsatte inn i Sveabukta. Rart å tenke på at dette hadde vært et større gruvesamfunn. Nå var det bare tre bygg igjen. Den norske stat hadde ryddet godt opp etter seg og tilbakeført området slik det en gang var. Det varmet natur hjerte mitt.
Rago
Vi hadde god fart over isen, gikk over Crednermorenene og slo opp leir i Braganzavågen. Da hadde vi gått åtte økter og 23 km.
Det var sol og enda kaldere enn dagen før da vi våknet 10. april på dag 16 på vår tur fra sør til nord. Vi var kommet ca halvveis, og dagens mål var depoet.
Vi fortsatte opp Stenstrupbreen til ca 700 moh før det gikk ned til depoet.
Heldigvis var det ingen isbjørner som hadde funnet maten vår, og vi kunne derfor etterfylte pulkene våre. Per og jeg fylte opp med 30 kg mat, 10 kg hundemat og 15 l bensin.
Pulken ble kjempe tunge. Jeg var glad vi ikke hadde mer stigning igjen, men kunne gå nedover Svalbreen og ned i Danzigdalen. Det ble 8 økter og 20 km før vi, vel fortjent, kunne sette opp teltene.
Birk
På ettermiddagen fikk vi hyggelig besøk fra Longyearbyen av vår sønn, Birk, og ikke mindre enn tre guider fra Svalbard Adventures. De hadde med seg nybakte kanelsnurrer og godbiter til hundene. Kanelsnurrene ble meget godt mottatt av sultne skigåere. De smakte himmelsk.
Da de dro tok de med seg hundepulken og litt «kjekt å ha utstyr» som vi hadde slitt med i snøen. Vi håpet turen videre ble lettere for både hundene og oss.
En kald natt, men jeg sov godt. Det var Per som hadde isbjørnvakt.
Det var herlig å våkne til et telt som var helt stille. En klar og kald morgen, minus 19 ifølge Garmin.
Per hadde hatt isbjørnvakt og hadde kaffen klar. Han hadde vært ute og brukt vakta til å grave frem hundene og matskålene. Sistnevnte lå under 1 meter med snø.
Landskapet var helt forandret da vi kom ut og fikk se vindens herjinger. Den løse snøen var forvandlet til vakre harde snøskulpturer som glitret i sola.
Jeg og Rago var litt sein på morgenen, men Rago hadde hvilt og tok lett igjen resten av gruppa. Det gikk i stor fart over alle «snøbårene»
Vi gikk ned fra Nathorstbreen og inn i et spesielt og vakert moreneområde.
Vi gikk ut av Sør-Spitsbergen nasjonalpark og først da støtte vi på både rein og rype til stor interesse fra de firbeinte. Resten av dagen gikk med til å jakte rein.
Dakota ble litt slapp etter all jakting, men vi hadde vært flink. Vi hadde lagt bak oss 22,3 km og 8 økter før vi slo opp teltene.
Det hadde skyet over og var blitt «white out» igjen, men føre var bra. Rago var i form og hadde hatt godt av å gå uten pulk dagen før. Han gikk stort sett på plassen sin og holdt halen sin høyt. Det var en lettelse.
Vi fortsatte ned Nathorstbreen i jevnt tempo. Morten, vår guide, gikk først. Etter fire økter var det lunsj, og mens gruppa koste seg med nudler og potetmos trykket Morten iherdig på GPSen sin. Etter lunsj kunngjorde han at vi måtte slå leir. En storm var på vei og han ville være sikker på at vi hadde nok snø til å sikre teltene.
Resten av dagen gikk med til å grave snøborger som beskyttelse foran teltene.
Rago og Dakota fikk sin egen vindskjerm.
I løpet av natten kom stormen som varslet, og ristet godt teltene i ca et døgn.
Jeg følte meg trygg hele natten. Vi hadde gode telt og hadde forberedt oss godt. Jeg lå i posen hele tiden, men Per var ute et par ganger og sjekka teltet og grov frem hundene.
Det snødde godt, var -18 grader og blåste full storm ifølge Garmin sitt værvarsel så man kan jo forstå at hundene lot seg fyke ned i snøen. Inni snøen fikk de ly for vind og kulde.
Det var deilig med en hviledag. Jeg hørte på lydbok også spiste vi masse.
Ut på dagen landet redningshelikopteret til Syselmann på Svalbard noen hundre meter fra vår teltleir. I noen sekunder var jeg redd jeg hadde trykket på SOS knappen på GPSen ved et uhell, men det var det heldigvis ikke. Det var den enslige mannen som vi hadde møtt noen dager tidligere og som hadde som mål å ta ny rekord i å gå Svalbard på langs på kortest tid.
På kvelden 8. april begynte vinden å roe seg og sola kom frem.
Turblogg 