Vinden hadde heldigvis løyet, men det var fortsatt bitende kaldt og dårlig sikt. En sky av iståke lå tungt over fonna og teltleiren. Alt var dekket av små iskrystaller – egentlig ganske vakkert, hadde det ikke vært så kaldt.
Jeg var uansett lettet over at dette var siste dagsmarsj over Åsgardfonna. Tre dager i kulde, vind og iståke hadde vært nok. Kroppen var sliten, og hodet enda mer
Mot slutten av dagen kunne vi endelig legge «isødet» bak oss og begynne nedkjøringen mot Mosseldalen. For en lettelse det var! Bakkene ned fra fonna gikk overraskende greit. Hundene ble som vanlig gira da det ble litt fart – halene spratt opp, og det var som om hele laget fikk ny energi.
Jeg hadde vært så bekymret for hvordan dette skulle ende. Ville vi klare det? Ville været snu igjen? Men nå kjente jeg på en enorm lettelse. Vi var gjennom det verste.
Etter 8 økter og 25 kilometer avsluttet vi dagen med full fyr på primusen i over en time. Det føltes som en fest. Vi hadde klart det. Nå gjensto bare sjarmøretappene.
Turblogg 