Været hadde ikke bedret seg i løpet av natten. Tvert imot. Vinden holdt stand, og gradestokken viste rundt -20. Da vi skulle bryte leir, nektet Rago å komme ut av snøhulen sin. Han var tydelig sliten og ville bare bli liggende. Det var hjerteskjærende.
Hadde Per og jeg vært alene, ville vi nok blitt værende. Men vi var ikke alene, vi var en del av en gruppe, og vi måtte holde følge. Morten, guiden vår, hadde undersøkt muligheten for å bli hentet tilbake til Longyearbyen, men det var ikke et alternativ. Løsningen ble å lage plass til Rago i pulken.
Det ble en tung dag. Rago la seg ned hver gang vinden tok tak, men Dakota tok ansvar. Hver gang fikk hun han med seg videre. Jeg var flere ganger redd for at sporene våre skulle blåse bort før vi rakk å ta igjen resten av gruppa, men heldigvis gikk det bra.
Vi gikk åtte økter og tilbakela 22 kilometer før vi slo leir for kvelden. Jeg var lettet. Jeg visste at morgendagen ville bringe oss ned fra dette isødet. Det ga håp – og en sårt tiltrengt motivasjon.
Turblogg 