1. april, men ingen aprilspøk. Det ble enda en morgen med nysnø på teltet og absolutt null sikt.
Jeg trodde ikke mine egne ører da vi uten diskusjon skulle fortsette mot Sørneset. Kjente ikke guiden til den norske fjellvettregelen, «Det er ingen skam å snu»?
Hadde Per og jeg vært alene hadde vi enten tatt en hviledag eller så hadde vi begynt å gå tilbake når det var slike forhold. Jeg syntes vi hadde gått korte dagsetapper frem til nå, og jeg viste at vi hadde mye å ta igjen for å nå depoet før vi gikk tom for mat. Det kunne dessuten ikke bli mange kilometer i et slikt løssnømareritt.
-Men vi var ikke alene. Vi pakket derfor lydig ned teltet og fulgte etter gruppa. Det var ikke enkelt for de som gikk først. Førstemann måtte gå med høye kneløft og på kompasskurs. Vi vinglet fremover i sakte tempo mens snøen fortsatte å lave ned.
Utover dagen blåste det opp så da vi skulle ha lunsj slo vi opp teltet. Det var en lettelse å komme inn og lunsjen ble litt lenger enn vanlig.
Etter 6 økter var vi utslitte og hadde som jeg spådde kun gått skarve 11 km. Vi var kalde og våte så det var kjempe deilig å komme inn i teltet litt tidligere enn vanlig. Jeg kjente meg både takknemlig og lykkelige da jeg krøp ned i posen til lyden av vinden som jobbet med teltduken. Det er ofte slik at jo hardere dag ute jo større blir godfølelsen når du kommer inn. Og det beste, jeg hadde ikke isbjørnvakt.
Turblogg 