Vi våknet til minus 10-15 grader og ca 15 cm nysnø. Dette trengte vi ikke. Vi hadde nok med den snøen vi allerede strevde i.
Det snødde fortsatt og var dårlig sikt da vi startet over Isbukta. Vi gikk på sjøisen og så ikke noe. Jeg var litt redd for at det plutselig skulle dukke opp en isbjørn i den dårlige sikten, så jeg fant frem signalpistolen min i tilfelle det skulle skje. Morten, vår erfarende guide, hadde et mer avslappet forhold til oppdukkende isbjørner. Han mente de var langt ute på isen på jakt etter sel på denne tiden av året. Jeg var ikke helt overbevist og var glad jeg hadde både hund og signalpistol.
Den dype snøen sinket oss, og hundene ble slitne særlig Rago som fortsatt gikk ut av løypa for å komme seg først. Dakota var lurere og fulgte sporet som resten av gruppa lagde.
Etter syv øker var vi kommet over Isbukta og 4-5 km opp fra fjorden. Da hadde vi gått 15 km og sola hadde tittet frem. De solstrålende trengte vi for folk var slitne. Det var tungt å brøyte vei.
Turblogg 