Det var nydelig vær da vi kom inn for landing i Longyearbyen, den vakre øya som jeg var blitt så glad i. Jeg var lykkelig og kjente en utrolig glede og takknemligheten over det jeg snart skulle oppleve.
Svalbard viste seg fra sin beste side, men sjøisen var dessverre mager. I 2024 opplevde Svalbard godt med is, men 2025 var tydeligvis tilbake på det nye normale kunne vi observere.
Sola skinte og gradestokken viste 16 grader da vi gikk ut av flyet, men idyllen ble brutt av to hunder som hylte, Rago og Dakota. De virket rimelig klar for å bli henta ut av flyet.
Jeg trodde vi hadde alle nødvendige vaksiner og tillatelser til å føre inn hund til Svalbard med godkjenning fra Mattilsynet og flere besøk hos veterinær, men det viste seg at vi hadde glemt Flott behandling. Etter en tur innom det lokale veterinærkontoret og noen tusen kroner fattigere var vi endelig klar for å kjøre hundene til Bolterdalen.
Det var ikke lov å ha hundene stående i band på Svalbard. De måtte være i bur så vi hadde leid et plass hos en kjenning som hadde en romslig hundegård. Hundene var glade for å komme ut av flyburet og de fant seg heldigvis fort til rette.
Vi var i Bolterdalen til sola gikk ned og var lettet og lykkelig over å være kommet frem.
Turblogg 